Det er litt lettere å være sykemeldt når man har fått jobbet i fire uker først... Men det er jaggu ikke enkelt heller. Nå har jeg faktisk veldig vondt, det gjør det lettere. Men det værste er nok at jeg nok en gang ikke kan ta alt ansvar for ungene...
To paracet og en paralgin forte tar jeg før jeg legger meg. Det tar ikke alle smertene, men jeg sovner i allefall av det! Så jeg er ganske syk på en måte, vondt i armene og hendene... Alt som skal gjøres gjøres jo med dem! Fruuustrasjon!!! Enda godt jeg ikke er så veldig deprimert lengre, om jeg i det heletatt er det da.. Tror nok jeg hadde hatt det ganske så svart om så var tilfelle... Missforstå meg rett, dette er kjipt altså. Men det er det jo for alle og enhver! Så det er lov å ha det kjipt innimellom uten at det må være en depresjon! Og sånn tror jeg det nå er for meg, men jeg må nok passe meg, pluttselig så er jeg der igjen...
Det verste nå er liksom det at jeg i over to år, siden storesøster ble født, ikke har vært i stand helt 100% til å være Mamma uten at Pappaen må bidra! Nå jobber far i huset offshore, så det er grunnen til at jeg må klare å være "alenemamma" for en liten periode... Og når jeg da ikke er i stand til det så føler man seg ikke så veldig høy i hatten. Ikke på sine egne vegne, men så går det jo utover han som ikke kan reise på jobb og!
Og det er kjipt... Så denne gangen har jeg satt foten ned... Pappa skal få dra på jobb, 15 september! Jeg får bite tennene sammen, ta smertestillende, og be om, og ta imot så masse hjelp som mulig. Og de som vil hjelpe til står i kø, så det skal ikek bl noe prob!!
Jeg må bare få avklart med legen, som jeg skal til i morgen, og jeg kan pushe meg litt! Det er snakk om max to uker, og det gjør nok uendelig godt for hodet mitt, selv om det blir litt ekstra smerter.. Men det tåler vi:)
tirsdag 7. september 2010
lørdag 4. september 2010
En time helt for meg selv!
Nå ligger jeg på badegulvet og taster på PCen:) Har massert inn peeling, og den skal være på i ti miutter før den skal vaskes av, så da tenkte jeg jeg skulle blogge litt faktisk...
Sambo er ute på konsert i kveld, ungene sover søtt, og nå skal jeg faktisk gjøre noe som jeg alt for ofte bare tenker at jeg skal gjør, men så blir det aldri...
Så nå er det peeling, så farging og napping av bryn, og kanskje, om jeg ikke blir for trøtt, ett varmt bad før jeg legger meg!
Grunnen til at jeg har med PCen er Spotify, må jo ha litt musikk til selskap!!
Jeg skrev jo i forrige innlegg at jeg ikke skulle blogge så mye mere, men det er jo litt kjekt å blogge har jeg funnet ut... Nå har jeg kanskje ikke behov for å blogge om alt det mørke i livet mitt lengre, for det er litt opp og ned enda merker jeg... Men føler jeg har mye mere kontroll over det nå!
Men så har jeg tenkt, hva annet skal jeg blogge om da? Jeg har jo ikke tid til å lage sånn hobbyblogg, mange fine slike der ute... Mote er heller ikke tingen for meg, og ikke interiør...
Sånn i grunnen har jeg et helt normalt liv... Så skulle det vært kjekt å lese om måtte jeg ha med bilder i allefall... Og det vet jeg ikke om jeg har så lyst til! Litt av vitsen med blogg er jo at andre leser.. Det er i allefall det som driver bloggingen min nå, nå når det behovet jeg hadde i utgangspunktet ikke er der lengre!
Så har jeg jo mange interesser da, men ingen er liksom 100%.. Vil ha med meg alt, men får bare litt av mye... Så tror ikke det blir noen blogg på meg gitt...
Tror heller ikke at dere som har lest bloggen min til nå har så veldig stor interesse av å høre om andre ting enn psyken min, det var jo det som fanget dere i utganspunktet...
Jaja, dette ble jo bare mye svada og skravel:) Ti minutt har gått, nå skal jeg skrubbe mitt blide åsyn;)
Sambo er ute på konsert i kveld, ungene sover søtt, og nå skal jeg faktisk gjøre noe som jeg alt for ofte bare tenker at jeg skal gjør, men så blir det aldri...
Så nå er det peeling, så farging og napping av bryn, og kanskje, om jeg ikke blir for trøtt, ett varmt bad før jeg legger meg!
Grunnen til at jeg har med PCen er Spotify, må jo ha litt musikk til selskap!!
Jeg skrev jo i forrige innlegg at jeg ikke skulle blogge så mye mere, men det er jo litt kjekt å blogge har jeg funnet ut... Nå har jeg kanskje ikke behov for å blogge om alt det mørke i livet mitt lengre, for det er litt opp og ned enda merker jeg... Men føler jeg har mye mere kontroll over det nå!
Men så har jeg tenkt, hva annet skal jeg blogge om da? Jeg har jo ikke tid til å lage sånn hobbyblogg, mange fine slike der ute... Mote er heller ikke tingen for meg, og ikke interiør...
Sånn i grunnen har jeg et helt normalt liv... Så skulle det vært kjekt å lese om måtte jeg ha med bilder i allefall... Og det vet jeg ikke om jeg har så lyst til! Litt av vitsen med blogg er jo at andre leser.. Det er i allefall det som driver bloggingen min nå, nå når det behovet jeg hadde i utgangspunktet ikke er der lengre!
Så har jeg jo mange interesser da, men ingen er liksom 100%.. Vil ha med meg alt, men får bare litt av mye... Så tror ikke det blir noen blogg på meg gitt...
Tror heller ikke at dere som har lest bloggen min til nå har så veldig stor interesse av å høre om andre ting enn psyken min, det var jo det som fanget dere i utganspunktet...
Jaja, dette ble jo bare mye svada og skravel:) Ti minutt har gått, nå skal jeg skrubbe mitt blide åsyn;)
onsdag 1. september 2010
Jeg er nok ikke så aktiv lengre
Nå føler jeg at depresjonen har sluppet taket for alvor, og merker jeg har ikke stort behov for å blogge for tiden...
Nå var denne bloggen ment for min egen del, og ikke for dere som leser, så jeg tenker ikke så mye på at det kanskje sitter noen der ute som lurer på hvordan det går...
Men det går greit altså! Dog har jeg møtt på litt utfordringer mtp en kropp som har slitt med diverse graviditetsplager i tre år, og som nå plutteselig skal jobbe... Og jobben min er tung og belastende. Resultatet er nå senebetennelse og ei uke med fullstendig ro... Noe som overhodet ikke er gjennomførbart, men vi prøver!:)
Spørsmålet er hvorvidt jeg blir bra etter en uke med ro og tabelttkur da... Blir jeg ikke helt bra blir det utredning mtp en annen lidelse som kan være årsaken, så vi får vente og se hva som skjer!
Sambo var med psykologen i går og, det gikk bra. Vi snakket om det som ble sagt ettterpå, og han ser ut til å forstå meg bedre nå. Så vil jo tro vissheten om det, og endringene som vil komme nå gjør oss begge godt!
En familie kan jo ikke ha det bra før alle har det bra!
Ja, jeg hadde egentlig ikke noe spesiellet å komme med nå.. Ville bare gi lyd fra meg!
Men for dere som leser fordi dere er i samme situasjon eller lurer på om dere er det, så er det bare å stille spørsmål, så kan jeg svare på det jeg kan, utfra mitt eget utgangspunkt!
Jeg har jo vært langt nede og vært totalt utslitt, så noen tips og råd har jeg nok i ermet for å endre tanker og væremåte:)
Det meste går an:) Og de svarte tankene er bare en illusjon, ikke glem det!!
Nå var denne bloggen ment for min egen del, og ikke for dere som leser, så jeg tenker ikke så mye på at det kanskje sitter noen der ute som lurer på hvordan det går...
Men det går greit altså! Dog har jeg møtt på litt utfordringer mtp en kropp som har slitt med diverse graviditetsplager i tre år, og som nå plutteselig skal jobbe... Og jobben min er tung og belastende. Resultatet er nå senebetennelse og ei uke med fullstendig ro... Noe som overhodet ikke er gjennomførbart, men vi prøver!:)
Spørsmålet er hvorvidt jeg blir bra etter en uke med ro og tabelttkur da... Blir jeg ikke helt bra blir det utredning mtp en annen lidelse som kan være årsaken, så vi får vente og se hva som skjer!
Sambo var med psykologen i går og, det gikk bra. Vi snakket om det som ble sagt ettterpå, og han ser ut til å forstå meg bedre nå. Så vil jo tro vissheten om det, og endringene som vil komme nå gjør oss begge godt!
En familie kan jo ikke ha det bra før alle har det bra!
Ja, jeg hadde egentlig ikke noe spesiellet å komme med nå.. Ville bare gi lyd fra meg!
Men for dere som leser fordi dere er i samme situasjon eller lurer på om dere er det, så er det bare å stille spørsmål, så kan jeg svare på det jeg kan, utfra mitt eget utgangspunkt!
Jeg har jo vært langt nede og vært totalt utslitt, så noen tips og råd har jeg nok i ermet for å endre tanker og væremåte:)
Det meste går an:) Og de svarte tankene er bare en illusjon, ikke glem det!!
fredag 20. august 2010
Enda en jobbuke over!
Ser nå at jeg har glemt en viktig detalje i forrige innlegg; Sambo er det som skal gå til neste psykologtime.. Bare sånn at det var oppklart:)
Men, nå er det altså fredags kveld, jeg har lagt meg i senga og nå er enda en arbeidsuke over! Deilig!! For det første er det faktisk deilig å endelig ha fått tilbake følelsen av helg!! Etter tre år med bare fri mister man gelden av å endelig ha fri! Så det er godt!
Det går bare bedre og bedre på jobb! Kroppen tåler det bedre, jeg kjenner rygg, bekken, nakke og skuldre allerede har blitt sterkere, og tåler bedre å jobbe! Til nå har jeg jobber annenhver dag, hele dager. Neste uke skal jeg gå over til å jobbe hver dag og kortere dager. Etter anbefaling fra manuell terapauten. Jeg jobber fortsatt bare 50%, så neste uker blir det en dag fri og fore halve dager! Når jeg nå bare jobber halve dager, skal kroppen kunne klare å sykle til og fra jobb. Jeg lovte å trappe forsiktig opp, så må ta meg selv i nakkeskinnet og dra ut på sykkeltur i mårra og på søndag... Så sier vi det er nok opptrapping før jobb igjen på mandag! 11 km til jobb, og rimelig flatt, så det skal gå bra:) Gleder meg til å få dette inn som en ny rutine, og kjenne på følelesen av å mestre noe jeg lenge har øsnket å få til!!
Denne uka har det også vært starten på nytt barnehageår! Og nå er lillebror også barnehagegutt blitt! Det er litt rart, men kjenner det gjør oss begge voksne godt! Jeg får vært på jobb og brukt hodet på andre ting enn hjemmesysler, og han får gjort mye med huset hjemme, uten å måtte tenke på at han kun har tiden da minsten sover! Så nå går ting mye fortere fremmover her, sambo blir lettere til sinns av dette, og når vi begge har fått brukt dagen på andre ting enn ungene så har vi en drøss med overskudd til dem på ettermiddagene og legging. Og det er godt!! :)
Med andre ord er vi alle mann godt i gang med en ny opptur!! Og det er litt tryggere denne gangen, for nå er det mye som er kommet noen steg videre... Barna i barnehage, jeg i jobb, sambo og jeg har det lettere sammen og andre postive ting vi har sett frem til lenge begynner å nærme seg enda mere!
Det er langt i fra bra, men helt bra er det ingen som har det, så det strever vi ikke etter lengre, ikke som før i allefall! Perfeksjonister kan man være på jobb, ikke hjemme, da kommer man aldri i mål!!
Og til dere som ikke er klar over det; her er følgende sannheter:
- Ingen par har det godt sammen heeele tiden, småbarnsperioden er en tøff tid!
- Ingen har det ryddigt hver dag, et kjøkkengulv skal ha litt smuler her og der;)
- Middagsmaten kan ikke komme på bordet hver dag klokka fire, det blir bare stress!!
- Man kan ikke ha tid til alt og alle, man må prioritere. Og søvn er det aller viktigste å prioritere!
Men, nå er det altså fredags kveld, jeg har lagt meg i senga og nå er enda en arbeidsuke over! Deilig!! For det første er det faktisk deilig å endelig ha fått tilbake følelsen av helg!! Etter tre år med bare fri mister man gelden av å endelig ha fri! Så det er godt!
Det går bare bedre og bedre på jobb! Kroppen tåler det bedre, jeg kjenner rygg, bekken, nakke og skuldre allerede har blitt sterkere, og tåler bedre å jobbe! Til nå har jeg jobber annenhver dag, hele dager. Neste uke skal jeg gå over til å jobbe hver dag og kortere dager. Etter anbefaling fra manuell terapauten. Jeg jobber fortsatt bare 50%, så neste uker blir det en dag fri og fore halve dager! Når jeg nå bare jobber halve dager, skal kroppen kunne klare å sykle til og fra jobb. Jeg lovte å trappe forsiktig opp, så må ta meg selv i nakkeskinnet og dra ut på sykkeltur i mårra og på søndag... Så sier vi det er nok opptrapping før jobb igjen på mandag! 11 km til jobb, og rimelig flatt, så det skal gå bra:) Gleder meg til å få dette inn som en ny rutine, og kjenne på følelesen av å mestre noe jeg lenge har øsnket å få til!!
Denne uka har det også vært starten på nytt barnehageår! Og nå er lillebror også barnehagegutt blitt! Det er litt rart, men kjenner det gjør oss begge voksne godt! Jeg får vært på jobb og brukt hodet på andre ting enn hjemmesysler, og han får gjort mye med huset hjemme, uten å måtte tenke på at han kun har tiden da minsten sover! Så nå går ting mye fortere fremmover her, sambo blir lettere til sinns av dette, og når vi begge har fått brukt dagen på andre ting enn ungene så har vi en drøss med overskudd til dem på ettermiddagene og legging. Og det er godt!! :)
Med andre ord er vi alle mann godt i gang med en ny opptur!! Og det er litt tryggere denne gangen, for nå er det mye som er kommet noen steg videre... Barna i barnehage, jeg i jobb, sambo og jeg har det lettere sammen og andre postive ting vi har sett frem til lenge begynner å nærme seg enda mere!
Det er langt i fra bra, men helt bra er det ingen som har det, så det strever vi ikke etter lengre, ikke som før i allefall! Perfeksjonister kan man være på jobb, ikke hjemme, da kommer man aldri i mål!!
Og til dere som ikke er klar over det; her er følgende sannheter:
- Ingen par har det godt sammen heeele tiden, småbarnsperioden er en tøff tid!
- Ingen har det ryddigt hver dag, et kjøkkengulv skal ha litt smuler her og der;)
- Middagsmaten kan ikke komme på bordet hver dag klokka fire, det blir bare stress!!
- Man kan ikke ha tid til alt og alle, man må prioritere. Og søvn er det aller viktigste å prioritere!
tirsdag 17. august 2010
Empati time #3 hos pyskologen
Når man er deprimert og utbrent, så opplever man av og til denne lammende trøttheten. Den enorme maktesløsheten som gjør at man klarer bare ikke noenting. Man må bare få slippe unna...
Dette symptomet tror jeg er det jeg liker minst ved sykdommen. Småbarnsmor til to små, samboer, venninde, og meg selv. Jeg svikter alle når jeg føler meg helt utmatta...
Og nå er det empatien kommer inn i bildet.. Jeg har nemlig hatt ny time hos psykologen min!
For meg består hverdagen i disse personene, lillebror, storesøster og samboer. I starten hadde jeg et veldig antrengt forhold til lillebror, grunnen var at så og si i hele hans liv, og i graviditeten følte jeg meg sliten, trøtt osv. Han var årsaken, og jeg klarte ikke skille mellom den følelsen han gav meg og han. Det var jo ikke hans feil stakkar, men hjernen min koblet han med det å være sliten, og ergo ble "hatet" rettet mot han. Jeg skriver det i hermetegn, for jeg har egentlig ikke følt noe hat for han, men heller et sterkt ønske om å slippe unna han.
Denne følelsen er heldigvis borte, men erstattet med denne makteløse trettheten som kommer! Og den kommer jo når det tårner seg opp her hjemme med oppgaver og ting som må gjøres. Eks etter jobb, ungene skal hentes i bhg, middagen skal lages, jeg er sulten, sambo er sulten og barna er sultne. Det blir litt mas og tjas. Men middagen må på bordet, jeg biter tennene sammen, og klarer dette! Men etterpå punkterer jeg ofte...
Og jeg regarer på ulike måter hver gang, noen ganger trekker jeg meg unna. Ikke fysisk, men psykisk... hjemmer meg i et blad, bak en bok eller fordypt på facebook på tlfonen min... Og det forstår jeg kan være frustrerende for sambo.
Andre ganger får jeg beskjed om å stikke å legge meg, da er det sambo som ser at jeg er på bærtur.. og ikke jeg...
Og noen ganger, som nå, sier jeg at nå er jeg sliten, nå går jeg å legger meg nedpå.
Den siste måten er det sambo setter pris på, og vil at jeg skal klare å gjennomføre. Men jeg må gi beskjed... Ergo får jeg svært lite empati fra han... Han mener han har nok med de to små, han klarer ikke passe på meg i tillegg... Ok, det er vel kanskje rimelig nok? Og jeg er jo til en viss grad enig, for hans del blir jo da ansvaret enormt om han i tillegg til de to små skal gå rundt og se på og føle etter hvordan jeg har det...
Men, i følge psykologen min, så er det akkurat dette som gjør meg friskere... Om jeg legger meg ned på sofaen og vil bare vekk fordi jeg er sliten, så er det da en samboer som legger seg ved siden av meg, holder rundt meg og forstår at nå er jeg sliten, og som gir meg aksept for dette, og får meg til å føle at det er greit at jeg har det sånn, som kan fjerne den tretthetsfølelsen...
Så da fikk jeg en resept på en medisin mot depresjonen faktisk... Spørsmålet blir jo hvorvidt en kan forvente dette av en samboer?? Jeg trenger jo da en samboer med masse empati, også har det seg vel egentlig sånn da, at jeg har vel det stikk motsatte...
For all del, han er fantastisk, en super pappa, og på de fleste områder er han perfekt... Men når det kommer til å vise svakhet, vise følelser, og gjøre seg avhengige av noen, er han ikke så veldig god! Og det er mye av dette empati dreier seg om. Om man leser seg opp på faguttrykket empati...
Empati er en medfødt egenskap, men den må trenes... Ergo kan den læres! Min samboer kan lære seg alt, det vet jeg... Så nå gjenstår det bare å se om psykologen min klarer å lære han det!
Om hun lykkes, så blir vel resultatet at jeg blir frisk, og at vi helt sikkert får verdens beste forhold!!
Akkurat nå har vi det begge tøft, jeg er mere åpen om det, og har svelgt stoltheten min for lengst. Mens han skal enda klare alt, og litt til! Det heter vel å bygge seg en mur på fagspråket. Så nå må muren ned for at han skal føle hvor vanskelig jeg har hatt det og har det. Og når det skjer, og jeg føler at han er med på notene, så kan vi sammen få stigen opp til topps, trinn for trinn!!
Hehe, fine klisjeer her i kveld! Dere får ha meg unnskyldt! Men jeg skriver med store ord her nå for min egen del! Dette er jo flott å tenke på og en fin tråd å henge seg etter!
Nå er de snart ferdige med kveldsen nede, så nå skal jeg ned og bidra med tannpussen og leggekosen!! En halvtimes timout ble brukt til å blogge, og jeg er klar for en liten times innsats til med ungene i kveld:)
Dette symptomet tror jeg er det jeg liker minst ved sykdommen. Småbarnsmor til to små, samboer, venninde, og meg selv. Jeg svikter alle når jeg føler meg helt utmatta...
Og nå er det empatien kommer inn i bildet.. Jeg har nemlig hatt ny time hos psykologen min!
For meg består hverdagen i disse personene, lillebror, storesøster og samboer. I starten hadde jeg et veldig antrengt forhold til lillebror, grunnen var at så og si i hele hans liv, og i graviditeten følte jeg meg sliten, trøtt osv. Han var årsaken, og jeg klarte ikke skille mellom den følelsen han gav meg og han. Det var jo ikke hans feil stakkar, men hjernen min koblet han med det å være sliten, og ergo ble "hatet" rettet mot han. Jeg skriver det i hermetegn, for jeg har egentlig ikke følt noe hat for han, men heller et sterkt ønske om å slippe unna han.
Denne følelsen er heldigvis borte, men erstattet med denne makteløse trettheten som kommer! Og den kommer jo når det tårner seg opp her hjemme med oppgaver og ting som må gjøres. Eks etter jobb, ungene skal hentes i bhg, middagen skal lages, jeg er sulten, sambo er sulten og barna er sultne. Det blir litt mas og tjas. Men middagen må på bordet, jeg biter tennene sammen, og klarer dette! Men etterpå punkterer jeg ofte...
Og jeg regarer på ulike måter hver gang, noen ganger trekker jeg meg unna. Ikke fysisk, men psykisk... hjemmer meg i et blad, bak en bok eller fordypt på facebook på tlfonen min... Og det forstår jeg kan være frustrerende for sambo.
Andre ganger får jeg beskjed om å stikke å legge meg, da er det sambo som ser at jeg er på bærtur.. og ikke jeg...
Og noen ganger, som nå, sier jeg at nå er jeg sliten, nå går jeg å legger meg nedpå.
Den siste måten er det sambo setter pris på, og vil at jeg skal klare å gjennomføre. Men jeg må gi beskjed... Ergo får jeg svært lite empati fra han... Han mener han har nok med de to små, han klarer ikke passe på meg i tillegg... Ok, det er vel kanskje rimelig nok? Og jeg er jo til en viss grad enig, for hans del blir jo da ansvaret enormt om han i tillegg til de to små skal gå rundt og se på og føle etter hvordan jeg har det...
Men, i følge psykologen min, så er det akkurat dette som gjør meg friskere... Om jeg legger meg ned på sofaen og vil bare vekk fordi jeg er sliten, så er det da en samboer som legger seg ved siden av meg, holder rundt meg og forstår at nå er jeg sliten, og som gir meg aksept for dette, og får meg til å føle at det er greit at jeg har det sånn, som kan fjerne den tretthetsfølelsen...
Så da fikk jeg en resept på en medisin mot depresjonen faktisk... Spørsmålet blir jo hvorvidt en kan forvente dette av en samboer?? Jeg trenger jo da en samboer med masse empati, også har det seg vel egentlig sånn da, at jeg har vel det stikk motsatte...
For all del, han er fantastisk, en super pappa, og på de fleste områder er han perfekt... Men når det kommer til å vise svakhet, vise følelser, og gjøre seg avhengige av noen, er han ikke så veldig god! Og det er mye av dette empati dreier seg om. Om man leser seg opp på faguttrykket empati...
Empati er en medfødt egenskap, men den må trenes... Ergo kan den læres! Min samboer kan lære seg alt, det vet jeg... Så nå gjenstår det bare å se om psykologen min klarer å lære han det!
Om hun lykkes, så blir vel resultatet at jeg blir frisk, og at vi helt sikkert får verdens beste forhold!!
Akkurat nå har vi det begge tøft, jeg er mere åpen om det, og har svelgt stoltheten min for lengst. Mens han skal enda klare alt, og litt til! Det heter vel å bygge seg en mur på fagspråket. Så nå må muren ned for at han skal føle hvor vanskelig jeg har hatt det og har det. Og når det skjer, og jeg føler at han er med på notene, så kan vi sammen få stigen opp til topps, trinn for trinn!!
Hehe, fine klisjeer her i kveld! Dere får ha meg unnskyldt! Men jeg skriver med store ord her nå for min egen del! Dette er jo flott å tenke på og en fin tråd å henge seg etter!
Nå er de snart ferdige med kveldsen nede, så nå skal jeg ned og bidra med tannpussen og leggekosen!! En halvtimes timout ble brukt til å blogge, og jeg er klar for en liten times innsats til med ungene i kveld:)
fredag 13. august 2010
Det går litt oppover igjen nå!!:)
Beklager at det ble litt stille fra meg noen dager...
Hadde det tøft, ganske så tøft egentlig, kun noen dager, så gikk det sakte med sikkert litt oppover igjen! Og det er godt! Tror det var en kombinasjon med jobbstart, fysisk sliten, litt kav og strev her hjemme og et lass med frustrasjon som hadde bygget seg litt opp over tid!
Jeg hadde jo gelda meg noe vannvittig til å begynne på jobb. I mitt hode var jo jobben den store redningen min! Da skulle alt bli bra igjen! Og det ble det jo ikke, ikke med en gang i allefall... Rart hvordan man klamrer seg fast til noe der fremme, bygge opp forventningene, og når det ikke innfrir med en gang, så går man på en liten smell...
Går mye bedre på jobb nå da, læringskurven er bratt. Mtp at jeg har vært tre år vekke fra jobb så kan jeg jo ikke forvente å gli rett tilbake! Dette har jeg nå klart å prente inn i hodet, og har senket kravene til meg selv betraktelig! Så nå er jobben gøy igjen!:) Og jeg må innrømme det er fantastisk å komme på jobb, lukke øynene man har i nakken, senke skuldrene og konsentrere seg om en ting av gangen:) Ikke som hjemme med to små akkurat!!
Og når jeg kommer hjem går det også greit nå! I starten var jeg enormt trøtt og sliten, pluss at bekkenet kranglet og nakke og skuldre verket. Jeg har en til tider fysisk tung jobb, så overgangen fra hjemmetilværelsen var stor ja.. Krampe i musklene kunne jeg ha på kvelden. Så ettermiddagene med ungene frem til leggetid har vært veldig slitsomme. Ting er ikke kjekt uansett hva det er, når man er dødstrøtt og kroppen verker.
Men det og er bedre nå, kroppen har vent seg mere til jobbingen. Jeg er langt fra bra, men mye bedre.
Iom jeg jobber annenhver dag, har jeg trent de dagene jeg har hatt fri! Det er nå tvingende nødvendig skal jeg bli sterk nok til å klare enkelte arbeidsoppgaver! Så motivasjonen er på topp:)
Og jeg har også vært litt sosial på kveldstid, vi har hatt barnevakt en kveld og drog på kino. Så nå er det mye som kommer seg!
Så nå er det jeg må huske og lære av tidligere feil!! Ikke lett, men skal repetere nå, sånn er jeg blir mere bevisst! En opptur er ikke "straka vegen" når man har vært nedpå såppas lenge. Skal man ha en sikrere opptur gjelder det å ta små og forsiktige skritt! Så nå må jeg bare fokusere på det som er viktigt, og holde meg til det jeg nå mestrer!
Jeg klarer fint å stå opp kl 06:30. Jeg fikser fint å levere storesøss i bhg før jobb. Jeg klarer det jeg må på jobb, har også fått noen ektra oppgaver. De skal jeg gjøre godt, men ikke som før, at jeg lar det gå prestisje i det og ender opp med å komme hjem fra jobb og fortsatt tenke på det!
Hehe, nå må jeg le litt av meg selv, for nå hadde jeg tenkt, etter jeg har skrevet dette, å sette meg ned og lese gjennom noen papirer fra jobben... Hm... Dilemma... Men jeg bør nok heller ta frem noe her hjemme jeg har tenkt å få gjort i stede:) Godt jeg hører etter meg selv. Det er jo alltid lettere å si fornuftige ting enn å gjennomføre dem!! Men i kveld skal jeg være flink!!:)
Jeg klarer og til en viss grad å være til stede fra middag til ungene er i seng, men må også være flink til, å si klart fra til sambo når jeg må ta en time out! Han setter pris på det, i stedet for at jeg prøver når jeg ikke klarer, og mislykkes...
Nå snakker jeg om denne lammende trøttheten som kommer i enkelte situasjoner, og som jeg enda ikke er i stand til å ta meg sammen på.. Presser jeg meg går det utover humør og de rundt meg. Ingenting er kjekt å gjøre når man er stuptrøtt, så sånn sett er det en fornuftig reaksjon.
Men så har jeg en innprentet tanke om at jeg ikke skal gi meg, jeg må klare... Ikke lett å kvitt seg med den vanen...
Også er jeg blitt knallgod til å legge meg i fornuftig tid, og å stå opp i fornuftig tid! Dette har jo kroppen nå veldig godt av! Så den fysiske utbrentheten tror jeg jeg kan friskmelde meg fra! Og det føles godt!!!:)
Så det er mye kjekt og positivt jeg kan huske at jeg klarer og får til! Og jeg må slutte å tenke på alt det andre jeg så gjerne skulle ha klart! Men det kommer jo etterhvert det og :) Kanskje....
Nå ble det er veldig langt innlegg, sikkert rotete og litt tunglest. men pytt.. Jeg har i allefall gitt lyd fra meg!
Og til slutt, takk for tilbakemeldingene på siste innlegg! De var enormt gode å lese, og til stor hjelp og trøst! Har vært innom og lest de ofte!! Så dere må vite at jeg setter stor pris på dem! Jeg går nok innom og leser dem igjen når jeg har tunge stunder:) Det er så veldig godt å vite at man ikke er alene!
Hadde det tøft, ganske så tøft egentlig, kun noen dager, så gikk det sakte med sikkert litt oppover igjen! Og det er godt! Tror det var en kombinasjon med jobbstart, fysisk sliten, litt kav og strev her hjemme og et lass med frustrasjon som hadde bygget seg litt opp over tid!
Jeg hadde jo gelda meg noe vannvittig til å begynne på jobb. I mitt hode var jo jobben den store redningen min! Da skulle alt bli bra igjen! Og det ble det jo ikke, ikke med en gang i allefall... Rart hvordan man klamrer seg fast til noe der fremme, bygge opp forventningene, og når det ikke innfrir med en gang, så går man på en liten smell...
Går mye bedre på jobb nå da, læringskurven er bratt. Mtp at jeg har vært tre år vekke fra jobb så kan jeg jo ikke forvente å gli rett tilbake! Dette har jeg nå klart å prente inn i hodet, og har senket kravene til meg selv betraktelig! Så nå er jobben gøy igjen!:) Og jeg må innrømme det er fantastisk å komme på jobb, lukke øynene man har i nakken, senke skuldrene og konsentrere seg om en ting av gangen:) Ikke som hjemme med to små akkurat!!
Og når jeg kommer hjem går det også greit nå! I starten var jeg enormt trøtt og sliten, pluss at bekkenet kranglet og nakke og skuldre verket. Jeg har en til tider fysisk tung jobb, så overgangen fra hjemmetilværelsen var stor ja.. Krampe i musklene kunne jeg ha på kvelden. Så ettermiddagene med ungene frem til leggetid har vært veldig slitsomme. Ting er ikke kjekt uansett hva det er, når man er dødstrøtt og kroppen verker.
Men det og er bedre nå, kroppen har vent seg mere til jobbingen. Jeg er langt fra bra, men mye bedre.
Iom jeg jobber annenhver dag, har jeg trent de dagene jeg har hatt fri! Det er nå tvingende nødvendig skal jeg bli sterk nok til å klare enkelte arbeidsoppgaver! Så motivasjonen er på topp:)
Og jeg har også vært litt sosial på kveldstid, vi har hatt barnevakt en kveld og drog på kino. Så nå er det mye som kommer seg!
Så nå er det jeg må huske og lære av tidligere feil!! Ikke lett, men skal repetere nå, sånn er jeg blir mere bevisst! En opptur er ikke "straka vegen" når man har vært nedpå såppas lenge. Skal man ha en sikrere opptur gjelder det å ta små og forsiktige skritt! Så nå må jeg bare fokusere på det som er viktigt, og holde meg til det jeg nå mestrer!
Jeg klarer fint å stå opp kl 06:30. Jeg fikser fint å levere storesøss i bhg før jobb. Jeg klarer det jeg må på jobb, har også fått noen ektra oppgaver. De skal jeg gjøre godt, men ikke som før, at jeg lar det gå prestisje i det og ender opp med å komme hjem fra jobb og fortsatt tenke på det!
Hehe, nå må jeg le litt av meg selv, for nå hadde jeg tenkt, etter jeg har skrevet dette, å sette meg ned og lese gjennom noen papirer fra jobben... Hm... Dilemma... Men jeg bør nok heller ta frem noe her hjemme jeg har tenkt å få gjort i stede:) Godt jeg hører etter meg selv. Det er jo alltid lettere å si fornuftige ting enn å gjennomføre dem!! Men i kveld skal jeg være flink!!:)
Jeg klarer og til en viss grad å være til stede fra middag til ungene er i seng, men må også være flink til, å si klart fra til sambo når jeg må ta en time out! Han setter pris på det, i stedet for at jeg prøver når jeg ikke klarer, og mislykkes...
Nå snakker jeg om denne lammende trøttheten som kommer i enkelte situasjoner, og som jeg enda ikke er i stand til å ta meg sammen på.. Presser jeg meg går det utover humør og de rundt meg. Ingenting er kjekt å gjøre når man er stuptrøtt, så sånn sett er det en fornuftig reaksjon.
Men så har jeg en innprentet tanke om at jeg ikke skal gi meg, jeg må klare... Ikke lett å kvitt seg med den vanen...
Også er jeg blitt knallgod til å legge meg i fornuftig tid, og å stå opp i fornuftig tid! Dette har jo kroppen nå veldig godt av! Så den fysiske utbrentheten tror jeg jeg kan friskmelde meg fra! Og det føles godt!!!:)
Så det er mye kjekt og positivt jeg kan huske at jeg klarer og får til! Og jeg må slutte å tenke på alt det andre jeg så gjerne skulle ha klart! Men det kommer jo etterhvert det og :) Kanskje....
Nå ble det er veldig langt innlegg, sikkert rotete og litt tunglest. men pytt.. Jeg har i allefall gitt lyd fra meg!
Og til slutt, takk for tilbakemeldingene på siste innlegg! De var enormt gode å lese, og til stor hjelp og trøst! Har vært innom og lest de ofte!! Så dere må vite at jeg setter stor pris på dem! Jeg går nok innom og leser dem igjen når jeg har tunge stunder:) Det er så veldig godt å vite at man ikke er alene!
torsdag 5. august 2010
Akk, er det noen andre der ute?
Det går trådt om dagen ja... Så jeg lurer fælt på om det er noen av dere leserne som kunne tenke seg å gi litt tilbake?
For dere som sliter litt eller mye psykisk, eller bare har en tøff periode, eller har hatt??
Hvordan føler dere det når det er tøffe dager? Når det å legge ungene er et ork man ikke har lyst til? Når man bare vil være alene, ikke møte noen. Ikke skuffe noen, osv?? Når man føler seg helt på trynet, og uendelig langt fra sånn man vil være!!!?
Eller er det bare meg som har det sånn?? Hvordan har dere det?
Jeg trenger nå å vite at jeg ikke er alene, trenger å vite at min unormale situasjon kanskje ikke er så unormal likvell... Så vær så snill! Om du leser nå, og av og til har litt tanker du kanskje ikke er så stolte av, eller bare tanker som er litt tøffe.. Del dem med meg!! Jeg trenger å høre det nå....
Føler meg uendelig ensom....
For dere som sliter litt eller mye psykisk, eller bare har en tøff periode, eller har hatt??
Hvordan føler dere det når det er tøffe dager? Når det å legge ungene er et ork man ikke har lyst til? Når man bare vil være alene, ikke møte noen. Ikke skuffe noen, osv?? Når man føler seg helt på trynet, og uendelig langt fra sånn man vil være!!!?
Eller er det bare meg som har det sånn?? Hvordan har dere det?
Jeg trenger nå å vite at jeg ikke er alene, trenger å vite at min unormale situasjon kanskje ikke er så unormal likvell... Så vær så snill! Om du leser nå, og av og til har litt tanker du kanskje ikke er så stolte av, eller bare tanker som er litt tøffe.. Del dem med meg!! Jeg trenger å høre det nå....
Føler meg uendelig ensom....
Abonner på:
Innlegg (Atom)