Når man er deprimert og utbrent, så opplever man av og til denne lammende trøttheten. Den enorme maktesløsheten som gjør at man klarer bare ikke noenting. Man må bare få slippe unna...
Dette symptomet tror jeg er det jeg liker minst ved sykdommen. Småbarnsmor til to små, samboer, venninde, og meg selv. Jeg svikter alle når jeg føler meg helt utmatta...
Og nå er det empatien kommer inn i bildet.. Jeg har nemlig hatt ny time hos psykologen min!
For meg består hverdagen i disse personene, lillebror, storesøster og samboer. I starten hadde jeg et veldig antrengt forhold til lillebror, grunnen var at så og si i hele hans liv, og i graviditeten følte jeg meg sliten, trøtt osv. Han var årsaken, og jeg klarte ikke skille mellom den følelsen han gav meg og han. Det var jo ikke hans feil stakkar, men hjernen min koblet han med det å være sliten, og ergo ble "hatet" rettet mot han. Jeg skriver det i hermetegn, for jeg har egentlig ikke følt noe hat for han, men heller et sterkt ønske om å slippe unna han.
Denne følelsen er heldigvis borte, men erstattet med denne makteløse trettheten som kommer! Og den kommer jo når det tårner seg opp her hjemme med oppgaver og ting som må gjøres. Eks etter jobb, ungene skal hentes i bhg, middagen skal lages, jeg er sulten, sambo er sulten og barna er sultne. Det blir litt mas og tjas. Men middagen må på bordet, jeg biter tennene sammen, og klarer dette! Men etterpå punkterer jeg ofte...
Og jeg regarer på ulike måter hver gang, noen ganger trekker jeg meg unna. Ikke fysisk, men psykisk... hjemmer meg i et blad, bak en bok eller fordypt på facebook på tlfonen min... Og det forstår jeg kan være frustrerende for sambo.
Andre ganger får jeg beskjed om å stikke å legge meg, da er det sambo som ser at jeg er på bærtur.. og ikke jeg...
Og noen ganger, som nå, sier jeg at nå er jeg sliten, nå går jeg å legger meg nedpå.
Den siste måten er det sambo setter pris på, og vil at jeg skal klare å gjennomføre. Men jeg må gi beskjed... Ergo får jeg svært lite empati fra han... Han mener han har nok med de to små, han klarer ikke passe på meg i tillegg... Ok, det er vel kanskje rimelig nok? Og jeg er jo til en viss grad enig, for hans del blir jo da ansvaret enormt om han i tillegg til de to små skal gå rundt og se på og føle etter hvordan jeg har det...
Men, i følge psykologen min, så er det akkurat dette som gjør meg friskere... Om jeg legger meg ned på sofaen og vil bare vekk fordi jeg er sliten, så er det da en samboer som legger seg ved siden av meg, holder rundt meg og forstår at nå er jeg sliten, og som gir meg aksept for dette, og får meg til å føle at det er greit at jeg har det sånn, som kan fjerne den tretthetsfølelsen...
Så da fikk jeg en resept på en medisin mot depresjonen faktisk... Spørsmålet blir jo hvorvidt en kan forvente dette av en samboer?? Jeg trenger jo da en samboer med masse empati, også har det seg vel egentlig sånn da, at jeg har vel det stikk motsatte...
For all del, han er fantastisk, en super pappa, og på de fleste områder er han perfekt... Men når det kommer til å vise svakhet, vise følelser, og gjøre seg avhengige av noen, er han ikke så veldig god! Og det er mye av dette empati dreier seg om. Om man leser seg opp på faguttrykket empati...
Empati er en medfødt egenskap, men den må trenes... Ergo kan den læres! Min samboer kan lære seg alt, det vet jeg... Så nå gjenstår det bare å se om psykologen min klarer å lære han det!
Om hun lykkes, så blir vel resultatet at jeg blir frisk, og at vi helt sikkert får verdens beste forhold!!
Akkurat nå har vi det begge tøft, jeg er mere åpen om det, og har svelgt stoltheten min for lengst. Mens han skal enda klare alt, og litt til! Det heter vel å bygge seg en mur på fagspråket. Så nå må muren ned for at han skal føle hvor vanskelig jeg har hatt det og har det. Og når det skjer, og jeg føler at han er med på notene, så kan vi sammen få stigen opp til topps, trinn for trinn!!
Hehe, fine klisjeer her i kveld! Dere får ha meg unnskyldt! Men jeg skriver med store ord her nå for min egen del! Dette er jo flott å tenke på og en fin tråd å henge seg etter!
Nå er de snart ferdige med kveldsen nede, så nå skal jeg ned og bidra med tannpussen og leggekosen!! En halvtimes timout ble brukt til å blogge, og jeg er klar for en liten times innsats til med ungene i kveld:)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar