...neppe!!!
Jeg klarte overhodet ikke sovne i går, sto opp en liten tur for å finne meg vann, da var klokka akkurat passert midnatt. Men tror jeg sovna før ett da. Og sov dårlig hele natt gjennom. I tillegg har jeg nå sår hals og hovne mandler, blæh!! Syk i tillegg nå, det hadde jo vært utgjort!
Ligger i skrivende stund på sofaen, Sambo smurte skive og lagde te før han måtte ut på et ærend, og lillebror ligger i vogna si og sover. Så nå skal jeg bare sove og slappe av frem til elleve, da skal sambo ta med lillebror til legen, han har ikke blitt helt frisk av øyekataren, tross drypping morgen og kveld helt til alle ampullene var brukt opp...
Også sender jeg med han en bestilling på sovetabletter! Tror det kan være lurt nå i starten, selv om det beste er å lære seg å sovne av seg selv....
Men jeg tenker som så at når kroppen venner seg til å sovne før elleve, og stå opp halv ni, og det blir rytmen et par uker, kan jeg nok slutte med dem da og likevell klare å sovne på egen hånd. En liten puffstart bare nå, så slipper jeg så mange kjipe dager pga alt for lite søvn. Jeg vil jo bli frisk nå liksom.... ;p
Nok søvn og hvile er jo alfa omega for et menneske. Det er et av hovedbehovene vi har. Og går vi lenge nok med alt for lite søvn, pluss litt andre faktorer i tillegg, så tåler vi ikke mye etterhvert!
Jeg er jo et utpreget B-menneske, liker å sove leeenge på mårran, og er ikke flink til å gå å legge meg om kvelden... Når klokka passerer 2200, da våkner jeg til liv.. Og da kommer tiltakslysten snikende frem, og kreativiteten livner til! Så normalt legger jeg meg nesten aldri før midnatt.... Og når man da i to år har hatt små barn, som ikke bryr seg om mors behov for å sove bare litt til, så er det jo logisk at det smeller før eller siden... Nok søvn er viktig, veldig viktig!
Rart dette, for dette er jo noe alle vet, men mange tenker, "nææh, det gjelder ikke meg". For man venner seg jo til lite søvn, man venner seg til å gå stuptrøtt halve dagen, og før man vet ordet av det går man stuptrøtt rundt hele tiden, og kan heller ikke huske å ha vært noe annnet... Man tror det bare skal være sånn, og at sånn har alle andre det og. Og derfor må man også klare det alle andre klarer!
Gå på barseltreff, ha det fint og ryddigt hjemme, ta imot besøk, se hele gullruten på fredagskveld, ut på en liten bytur når man får anledning til det, trille tur, trene, ja listen er lang den. De andre er jo så flinke!!! Jeg og vil!
Også prøver man, også sliter man seg ut! Skulle bare ønske jeg såg hvilken vei dette bar litt før...
Ikke bare ville jeg gått og lagt meg litt før, sånn at jeg fikk mere søvn, jeg ville også prioritert annerledes.
Men det må jeg snakke om en annen gang, for nå skal jeg prioritere å ligge helt flatt ut på sofaen, og ha øynene lukket :)
onsdag 30. juni 2010
tirsdag 29. juni 2010
Nå kan jeg telle deg:)
Jeg var flink jente i går, la meg til riktig tid, men akk, ikke så lett å sovne med en gang nei. Sovna vel sånn i tolvtiden, og våkna et par ganger av ungene som var våkne i etasjen over, men sovna heldigvis ganske fort igjen. Så da er det vel en god ting å flytte soveplass mtp søvnen. Litt kjedelig å sove alene da, får håpe dette ikke drar ut i tid, da må jeg i såfall be om lov til å dra på overnattingsbesøk av og til:)
Sto opp da storesøss skulle kjøres i barnehagen, og har vært våken siden. Har hatt to sånne virkelige trøtteperioder i løpet av dagen, men har stått imot fristelsen å legge meg litt, i håp om at jeg sovner lettere i kveld... For ettermiddagen og kvelden har vært kjip!
Etter ungene var i seng så har jeg slitt sofaen, uten lyst og energi til å gjøre stort.. Fant ut at jeg ville ha sånn teller på bloggen min, så det har jeg brukt litt for lang tid på nå ser jeg når jeg tar en titt på klokka..
Jeg skal jo spise kvelds senest ni, og det har jeg glemt av... Jaja.. Litt startproblemer må det vel være lov å ha? Uansett, nå kan jeg følge med på om det er noen som leser mine tanker og klager!
Jeg har jo fått to følgere og allerede, kjekt! Eller, det er jo ikke kjekt om det er noen som er i samme situasjon som meg, men kjekt at noen kan få hjelp av å lese det jeg skriver! Og det håper jeg at noen får!
Også tror jeg og det kan være bra at flere får vite at dette ikke er så unormalt, for jeg er ikke en unormal person sånn i utgangspunktet. Utbrent og deprimert er ikke to tilstander som bare noen få får, det er faktsik overaskende mange som er innom en tur. Mener jeg leste en plass at "alle" er litt deprimerte en gang i løpet av livet. Men at de fleste klarer å komme seg ut av det på egen hånd! Og det er jo bra!:) Men det er også bra at det finnes leger, psykologer, helsesøstre og andre fagpersoner rundt om som en kan snakke med om man føler man er i faresonen. For man blir tatt på alvor, i allefall i de fleste tilfeller! Og den hjelpen jeg har fått fra vår fastlege og nå min psykolog er overveldende!
Så om det er noen der ute som lurer og tror man kanskje sliter litt, ikke nøl med å bestille time. Har man kommet så langt om at man lurer litt på om kanskje muligens osv, så er man som oftest kommet mye lengre enn man selv tror. For det en selv som merker det sist...
Ja, det var i grunnen ikke så mye annet jeg hadde på hjertet i kveld, nå skal jeg spise ei skive, drikke litt melk, legge meg i badekaret før jeg pusser tanna og legger meg til riktig tid! 22:30 :)
Sto opp da storesøss skulle kjøres i barnehagen, og har vært våken siden. Har hatt to sånne virkelige trøtteperioder i løpet av dagen, men har stått imot fristelsen å legge meg litt, i håp om at jeg sovner lettere i kveld... For ettermiddagen og kvelden har vært kjip!
Etter ungene var i seng så har jeg slitt sofaen, uten lyst og energi til å gjøre stort.. Fant ut at jeg ville ha sånn teller på bloggen min, så det har jeg brukt litt for lang tid på nå ser jeg når jeg tar en titt på klokka..
Jeg skal jo spise kvelds senest ni, og det har jeg glemt av... Jaja.. Litt startproblemer må det vel være lov å ha? Uansett, nå kan jeg følge med på om det er noen som leser mine tanker og klager!
Jeg har jo fått to følgere og allerede, kjekt! Eller, det er jo ikke kjekt om det er noen som er i samme situasjon som meg, men kjekt at noen kan få hjelp av å lese det jeg skriver! Og det håper jeg at noen får!
Også tror jeg og det kan være bra at flere får vite at dette ikke er så unormalt, for jeg er ikke en unormal person sånn i utgangspunktet. Utbrent og deprimert er ikke to tilstander som bare noen få får, det er faktsik overaskende mange som er innom en tur. Mener jeg leste en plass at "alle" er litt deprimerte en gang i løpet av livet. Men at de fleste klarer å komme seg ut av det på egen hånd! Og det er jo bra!:) Men det er også bra at det finnes leger, psykologer, helsesøstre og andre fagpersoner rundt om som en kan snakke med om man føler man er i faresonen. For man blir tatt på alvor, i allefall i de fleste tilfeller! Og den hjelpen jeg har fått fra vår fastlege og nå min psykolog er overveldende!
Så om det er noen der ute som lurer og tror man kanskje sliter litt, ikke nøl med å bestille time. Har man kommet så langt om at man lurer litt på om kanskje muligens osv, så er man som oftest kommet mye lengre enn man selv tror. For det en selv som merker det sist...
Ja, det var i grunnen ikke så mye annet jeg hadde på hjertet i kveld, nå skal jeg spise ei skive, drikke litt melk, legge meg i badekaret før jeg pusser tanna og legger meg til riktig tid! 22:30 :)
mandag 28. juni 2010
2. time hos psykologen
Om bilen bare har en liter bensin på tanken kan man ikke kjøre i en evighet, ikke en time en gang....
Det var en metafor psykologen brukte til å få meg til å forstå, og også innse at jeg er og blir utbrent nå, uansett hvor mye jeg tar meg sammen!
Fikk heldigvis noen kjøreregler i dag da;
*Leggetid halv elleve
*Kvelds senest ni, og kun rolig aktiviteter frem mot legging
*Nå skal jeg legge meg nede i kjelleren å sove, sånn at jeg får ei lengre natt og sammenhengende søvn.
*Også skal jeg gjøre lystbetonte ting med lillebror, sånn at han ikke blir et ork og en byrde for meg, dvs oftere bading, for det synes jeg er kjekt, og så skal jeg synge til han. Det gjør han glad, og det er en ting jeg får til å gjøre uten at jeg føler at jeg må!
*Jeg har fått streng beskjed om å ta livet med ro, og ikke tro at jeg skal klare alt, jeg må lære meg mine begrensinger.
Nå skulle egentlig Mamma komme på besøk om to uker, psykologen mente jeg absolutt ikke burde ha besøk av noen som helst i en slik periode som nå, men om det betød at jeg og min kjære kunne komme oss litt ut, så var det ok. Men ikke mere enn 4 dager ca. Nå har jo hun flybillett og skal være her ei uke.. Så vi får se om jeg får meg til å be henne om å booke om.. Det betyr jo en ekstra utgift for henne, så jeg må ta meg sammen for å ta den avgjørelsen tror jeg...
Også måtte vi, for at jeg skal ha litt mere overskudd til å ha besøk om to uker, få sambo og begge barna til å reise vekk noen dager. Da får jeg slappet av og tatt alt etter eget tempo, og samtidig med å være hjemme, i stede for å reise vekk, har jeg muligheten til å finne på ting om jeg vil det, som normalt. Ofte når man reiser vekk er man jo litt låst i det at man ikke har egen bil osv, så hun mente det beste var å være hjemme med seg selv alene! Så da får vi se på flybilletter hjem til besteforeldre til neste uke! Gleder meg til å planlegge å gjøre noe kjekt de dagene, om noen har tips, skrik ut!!!
Ellers så snakket vi litt om kokrete følelser i forhold til minstemann, og der kom vi frem til at jeg mangler ikke morskjærligheten (jeg har i iallefall kommet frem til det), men det er når disse rutineoppgavene som mating, stell osv skal skje, jeg ikke føler meg vel. Jeg blir sliten bare av tanken, og det er fordi jeg har vært så mye alene med ungene at den følelsen er meget fremtrende.
For det er jo sånn det har vært, pga ungene er jeg sliten og trøtt... Så nå forbinder jeg kontakt med minstemann med det å være sliten. Så da er det viktig, både for meg, men ikke minst for lillebror at jeg får bort denne tanken og følelsen. Og da må jeg ha hvile og få overskudd, for som jeg nevnte tidligere, bilen kan rette og slett ikke kjøre langt på en liter bensin. Og sånn er det med meg og nå, jeg må ha overskudd, jeg kan ikke lengre ta meg sammen for å gjøre ting, da får jeg negative følelser og blir sliten... Og sliten skal jeg ikke bli!!! Lettere sagt enn gjort i en hverdag med to små, men nå er heldigvis sambo hjemmeværende til uttpå høsten, så får håpe vi får dette til å fungere!
Jeg må bare huske, at hver en dråpe får nå begeret til å flyte over, uansett hvor liten dråpen er...
Jeg er i allefall veldig postiv til å ha fått kokrete råd og regler. Da blir det lettere for meg, å forholde meg til meg selv sånn jeg er for tiden, og ikke minst, for sambo å føle at han kan gjøre det rette han og.
Så da var nye 710 kroner svidd av, og i dag føles det som vel brukte penger:) Ny time om to uker! Håper jeg kan gå til den timen med en følelse av at jeg er på rett vei!!! :)
Det var en metafor psykologen brukte til å få meg til å forstå, og også innse at jeg er og blir utbrent nå, uansett hvor mye jeg tar meg sammen!
Fikk heldigvis noen kjøreregler i dag da;
*Leggetid halv elleve
*Kvelds senest ni, og kun rolig aktiviteter frem mot legging
*Nå skal jeg legge meg nede i kjelleren å sove, sånn at jeg får ei lengre natt og sammenhengende søvn.
*Også skal jeg gjøre lystbetonte ting med lillebror, sånn at han ikke blir et ork og en byrde for meg, dvs oftere bading, for det synes jeg er kjekt, og så skal jeg synge til han. Det gjør han glad, og det er en ting jeg får til å gjøre uten at jeg føler at jeg må!
*Jeg har fått streng beskjed om å ta livet med ro, og ikke tro at jeg skal klare alt, jeg må lære meg mine begrensinger.
Nå skulle egentlig Mamma komme på besøk om to uker, psykologen mente jeg absolutt ikke burde ha besøk av noen som helst i en slik periode som nå, men om det betød at jeg og min kjære kunne komme oss litt ut, så var det ok. Men ikke mere enn 4 dager ca. Nå har jo hun flybillett og skal være her ei uke.. Så vi får se om jeg får meg til å be henne om å booke om.. Det betyr jo en ekstra utgift for henne, så jeg må ta meg sammen for å ta den avgjørelsen tror jeg...
Også måtte vi, for at jeg skal ha litt mere overskudd til å ha besøk om to uker, få sambo og begge barna til å reise vekk noen dager. Da får jeg slappet av og tatt alt etter eget tempo, og samtidig med å være hjemme, i stede for å reise vekk, har jeg muligheten til å finne på ting om jeg vil det, som normalt. Ofte når man reiser vekk er man jo litt låst i det at man ikke har egen bil osv, så hun mente det beste var å være hjemme med seg selv alene! Så da får vi se på flybilletter hjem til besteforeldre til neste uke! Gleder meg til å planlegge å gjøre noe kjekt de dagene, om noen har tips, skrik ut!!!
Ellers så snakket vi litt om kokrete følelser i forhold til minstemann, og der kom vi frem til at jeg mangler ikke morskjærligheten (jeg har i iallefall kommet frem til det), men det er når disse rutineoppgavene som mating, stell osv skal skje, jeg ikke føler meg vel. Jeg blir sliten bare av tanken, og det er fordi jeg har vært så mye alene med ungene at den følelsen er meget fremtrende.
For det er jo sånn det har vært, pga ungene er jeg sliten og trøtt... Så nå forbinder jeg kontakt med minstemann med det å være sliten. Så da er det viktig, både for meg, men ikke minst for lillebror at jeg får bort denne tanken og følelsen. Og da må jeg ha hvile og få overskudd, for som jeg nevnte tidligere, bilen kan rette og slett ikke kjøre langt på en liter bensin. Og sånn er det med meg og nå, jeg må ha overskudd, jeg kan ikke lengre ta meg sammen for å gjøre ting, da får jeg negative følelser og blir sliten... Og sliten skal jeg ikke bli!!! Lettere sagt enn gjort i en hverdag med to små, men nå er heldigvis sambo hjemmeværende til uttpå høsten, så får håpe vi får dette til å fungere!
Jeg må bare huske, at hver en dråpe får nå begeret til å flyte over, uansett hvor liten dråpen er...
Jeg er i allefall veldig postiv til å ha fått kokrete råd og regler. Da blir det lettere for meg, å forholde meg til meg selv sånn jeg er for tiden, og ikke minst, for sambo å føle at han kan gjøre det rette han og.
Så da var nye 710 kroner svidd av, og i dag føles det som vel brukte penger:) Ny time om to uker! Håper jeg kan gå til den timen med en følelse av at jeg er på rett vei!!! :)
lørdag 26. juni 2010
Snart er ei uke gått, ny time på mandag...
Jeg fikk en lekse hos psykologen min sist gang, jeg skulle leke med lillebror i ti minutt hver dag, ti intensive minutt, med en lek som gav masse øyekontakt, også skulle jeg bære han og gi han masse nærhet.. Og snakke med han!
Jeg må vel innrømme at jeg har ikke klart ti hele minutt enda, jeg bærer han mye i løpet av en dag, føler og tror jeg gir han nærhet og, men det å snakke med han, akkurat det får jeg ikke til. Klarer å synge til han, og få han fornøyd på den måten.... Men å snakke blir bare helt rart faktisk!
Har ellers vært ei utfordrende uke, lillebror har vært mye våken på nettene, og tidlig oppe på mårran. Jeg har helt slutta å amme nå, på andre dagen, det går i allefall veldig bra. Men det røyner på for Pappaen, han er trøtt og sliten, så jeg har måttet tatt noen tak jeg og, noe som ikke var anbefalt.. Men hallo, hverdagen må jo gjennomføres. Livet kan jo ikke stoppe opp... Så jeg er litt i villrede om hva jeg burde gjort, og hva jeg ikke burde gjøre.
Prøver å la være å tenke så mye på hva jeg bør og ikke bør gjøre, og hva som skal til for at jeg skal bli frisk.. Tror nesten jeg har blitt værre av å google og lete og prøve å finne svar på alt. Så nå prøver jeg bare å la alt flyte, ta ting som det kommer, uten å planlegge og ha en baktanke med alt.
Håper neste time vil gi flere svar, og litt mer konkret veiledning hva behandling angår....
Jeg må vel innrømme at jeg har ikke klart ti hele minutt enda, jeg bærer han mye i løpet av en dag, føler og tror jeg gir han nærhet og, men det å snakke med han, akkurat det får jeg ikke til. Klarer å synge til han, og få han fornøyd på den måten.... Men å snakke blir bare helt rart faktisk!
Har ellers vært ei utfordrende uke, lillebror har vært mye våken på nettene, og tidlig oppe på mårran. Jeg har helt slutta å amme nå, på andre dagen, det går i allefall veldig bra. Men det røyner på for Pappaen, han er trøtt og sliten, så jeg har måttet tatt noen tak jeg og, noe som ikke var anbefalt.. Men hallo, hverdagen må jo gjennomføres. Livet kan jo ikke stoppe opp... Så jeg er litt i villrede om hva jeg burde gjort, og hva jeg ikke burde gjøre.
Prøver å la være å tenke så mye på hva jeg bør og ikke bør gjøre, og hva som skal til for at jeg skal bli frisk.. Tror nesten jeg har blitt værre av å google og lete og prøve å finne svar på alt. Så nå prøver jeg bare å la alt flyte, ta ting som det kommer, uten å planlegge og ha en baktanke med alt.
Håper neste time vil gi flere svar, og litt mer konkret veiledning hva behandling angår....
tirsdag 22. juni 2010
Første time hos psykolog unnagjort!
Var hos psykologen min i går, første time. Og det gikk bra tror jeg...
Hun kom fram til at jeg var utbrent, og at jeg sikkert hadde en depresjon oppå der igjen, så nå ville hun bare finne ut av hvor denne depresjonen kommer fra og hvor lenge den har vært der, først da kan man ta det vonde med rota og få det bort!! Og det hørest da logisk ut!
Til nå har jeg vel ikke tenkt i den banen; utbrent; det er liksom noe prosjektledere med alt for masse overtid får det! Ikke en hjemmeværende mor liksom... Jeg var vel en arbeidsnarkoman før jeg ble gravid, jobbe i tider på grensen mot arbeidsmiljøloven, men det er liksom så lenge siden... Og å bli utbrent tar jo sin tid, så ja, kanskje det stemmer da... To tette svangerskap som har vært svært krevende, og to små når man har en samboer som jobber vekke fire uker av gangen... Det siste steilet psykologen av faktisk. Nei, helt uhørt, det gikk ikke an sa hun, han måtte finne seg en annen jobb! Jaja, nå har vi heldigvis det privilegiet at han kan velge, to uker ute i slengen er alternativet så det får vel bli sånn da.. Når han en gang kan jobbe igjen. For hun sa også, du må ikke finne på å være alene med ungene nå når du er så sliten som du er. Kun i korte tidsrom, dvs en time kanskje, om jeg føler meg litt på "topp". Noe jeg forøvrig ikke har følt meg på evigheter...
Jeg har jo tenkt i depresjonsbanen jeg, og da er det jo posetivt å gjøre noe, ikke bli liggenede i senga bare. Så da har jeg presset meg, ikke mye, det har jeg ikke hatt sjans til, men litt. Og det er da alt for mye...
Hvordan skal hverdagen være nå da??? Skal jeg ikke kunne gjøre noe??
Jeg er helt forvirra nå, og stakkars sambo er frustrert. Skal jeg være hjemme, og ikke gjøre noe blir dette enda tøffere for han. Da vil han heller at jeg skal reise bort... Men det frister liksom ikke... Kanskje en liten uke med en ryggsekk fra hytte til hytte hadde vært noe? Men da må jeg jo gå og bli sliten først, før jeg kan låse meg inn på en hytte og slappe av og koble helt av... Det siste er jo bra, men bør jeg det?
Uff, disse spørsmålene vil jo ingen ende ta! Jeg googler og googler, nå googler jeg "utbrent", og finner mye tips, råd osv... Som da motstrider tipsene til en deprimert...
Heldigvis er neste time på mandag allerede... Håper jeg får enda mere svar da! Også sa en god venn, som har vært gjennom dette selv, slutt med googlinga, slutt å let etter løsningen. Ikke stress med tanken på at du skal tilbake på jobb!! Joda, sikkert lurt, men guuuri så vanskelig. Å starte i jobb igjen har jo vært en positiv ting å tenke på for meg! Jeg vil jobbe igjen!! 2. august skal jeg etter planen starte, og jeg tørr ikke tenke på å skulle si at "nei, jeg blir borte litt til"....
Men som rådene sier, ikke tenk, slapp av... Så nå skal jeg snart sette meg i bilen, møte to venninder og gå en tur! Håper det gjør susen!!
Hun kom fram til at jeg var utbrent, og at jeg sikkert hadde en depresjon oppå der igjen, så nå ville hun bare finne ut av hvor denne depresjonen kommer fra og hvor lenge den har vært der, først da kan man ta det vonde med rota og få det bort!! Og det hørest da logisk ut!
Til nå har jeg vel ikke tenkt i den banen; utbrent; det er liksom noe prosjektledere med alt for masse overtid får det! Ikke en hjemmeværende mor liksom... Jeg var vel en arbeidsnarkoman før jeg ble gravid, jobbe i tider på grensen mot arbeidsmiljøloven, men det er liksom så lenge siden... Og å bli utbrent tar jo sin tid, så ja, kanskje det stemmer da... To tette svangerskap som har vært svært krevende, og to små når man har en samboer som jobber vekke fire uker av gangen... Det siste steilet psykologen av faktisk. Nei, helt uhørt, det gikk ikke an sa hun, han måtte finne seg en annen jobb! Jaja, nå har vi heldigvis det privilegiet at han kan velge, to uker ute i slengen er alternativet så det får vel bli sånn da.. Når han en gang kan jobbe igjen. For hun sa også, du må ikke finne på å være alene med ungene nå når du er så sliten som du er. Kun i korte tidsrom, dvs en time kanskje, om jeg føler meg litt på "topp". Noe jeg forøvrig ikke har følt meg på evigheter...
Jeg har jo tenkt i depresjonsbanen jeg, og da er det jo posetivt å gjøre noe, ikke bli liggenede i senga bare. Så da har jeg presset meg, ikke mye, det har jeg ikke hatt sjans til, men litt. Og det er da alt for mye...
Hvordan skal hverdagen være nå da??? Skal jeg ikke kunne gjøre noe??
Jeg er helt forvirra nå, og stakkars sambo er frustrert. Skal jeg være hjemme, og ikke gjøre noe blir dette enda tøffere for han. Da vil han heller at jeg skal reise bort... Men det frister liksom ikke... Kanskje en liten uke med en ryggsekk fra hytte til hytte hadde vært noe? Men da må jeg jo gå og bli sliten først, før jeg kan låse meg inn på en hytte og slappe av og koble helt av... Det siste er jo bra, men bør jeg det?
Uff, disse spørsmålene vil jo ingen ende ta! Jeg googler og googler, nå googler jeg "utbrent", og finner mye tips, råd osv... Som da motstrider tipsene til en deprimert...
Heldigvis er neste time på mandag allerede... Håper jeg får enda mere svar da! Også sa en god venn, som har vært gjennom dette selv, slutt med googlinga, slutt å let etter løsningen. Ikke stress med tanken på at du skal tilbake på jobb!! Joda, sikkert lurt, men guuuri så vanskelig. Å starte i jobb igjen har jo vært en positiv ting å tenke på for meg! Jeg vil jobbe igjen!! 2. august skal jeg etter planen starte, og jeg tørr ikke tenke på å skulle si at "nei, jeg blir borte litt til"....
Men som rådene sier, ikke tenk, slapp av... Så nå skal jeg snart sette meg i bilen, møte to venninder og gå en tur! Håper det gjør susen!!
Hjemmemamma og utbrent
Så du tenkte det skulle bli så mye lettere å være hjemme en stund, uten mas og kjas fra sjefer, kolleger og kunder. Du hadde sett for deg lange, bedagelige dager med en kopp varm te til frokosten mens barna lekte fint, mens du var velstelt fra topp til tå – fordi du plutselig hadde fått så mye ekstra tid. Huset skulle være ryddig, middagene skulle være gode… Men så ble det ikke sånn. I det hele tatt.
Plutselig en dag ser du deg selv i speilet, og ei sur kjerring kikker tilbake på deg. Du har poser under øynene, du ser ikke noen vits i å kle på deg noe annet enn din kjæres joggebukse, sveisen gror nesten fast i den strikken du satt håret opp i for tre dager siden, og du aner ikke hvordan du skal komme deg gjennom dagen. Det var ikke sånn du skulle bli. Men så ble du det likevel.
Ikke kan du egentlig snakke så innmari høyt om det heller. For det første vil du dermed bekrefte alle myter om den bitre husmoren med ruller i håret og sneipen i kjeften, og det siste du orker å takle nå er sylskarpe “det var det vi sa!”. For det andre kan du allerede se for deg reaksjonene fra de utearbeidende mødrene, og hvor lite sympati du vil hente fra dem – du som bare går hjemme og koser deg hele dagen, mens de jobber og sliter på både borte- og hjemmebane! Og dermed blir du gående å bære på at dette inni deg isteden, mens det bare blir verre og verre.
Kjenner du deg igjen i dette? Da skal du lese videre.
Sannheten er faktisk at det er like lett (ja, kanskje til og med lettere) å bli utbrent som hjemmemamma enn det er å bli det i et hvilket som helst annet yrke, selv om det ikke er like lett å finne aksept for det. Det å være hjemmemamma er nemlig et ganske ensomt liv til tider, og det er veldig lite som kommer helt av seg selv. Skal du og ungene ha energi, må dere ha fått i dere riktig mat. Skal dere ut og leke, må du kle på samtlige barn og deg selv. Formingsaktiviteter, legging av små barn, leking med store – alt dette ligger på deg, og deg alene. Sånt kan være slitsomt, når man står i det alene. Hvis det i tillegg er sånn at du ikke treffer så mange andre voksne eller får mange nok impulser som handler om noe helt annet enn barn, så er det slett ikke rart om du på et eller annet tidspunkt vil møte veggen om du ikke er forsiktig.
Heldigvis er det mye du kan gjøre for å forebygge, om du bare er bevisst nok på det fra starten av. Vel er det fristende å la seg sige inn i baby- og barneverdenen, men du bør likevel sørge for å ha en liten tå tilbake i den verdenen du ellers kjenner. Du vil nemlig få det mye bedre på sikt da. Og antagelig gjør det deg også til en bedre mor.
Her har du en liten forslagsliste:
Les en bok. Nei, ikke “Heia mamma” eller “Barnets helse fra A til Å”, men noe helt annet som kan vri hjernen din over på noe nytt. Kanskje du vil dyrke en interesse, eller kanskje du bare vil lese en anbefalt roman. Det er sunt for deg! Hva med å sette av hver lørdags formiddag bare for deg, hvor du kan gå på biblioteket eller på en kafé og bare lese og kose deg med en kopp kakao?
Hør på musikk. Det er utrolig hvor godt det gjør å koble av med musikk du liker fra tid til annen. Et godt tips er å laste over noen CD’er over på dataen og videre over til mobilen, sånn at du kan snike til deg noen øyeblikk nå og da uten å vekke barna eller forstyrre fotballkampen.
Begynn å trene. Det er utrolig viktig å holde seg i form, og det er en grunn til at bildet av den late husmoren med dårlig holdning og slapp muskulatur har fått feste seg i hodene til folk. Det er nemlig altfor lett å bli sånn – ikke fordi du faktisk er lat, men fordi din bevegelsesfrihet blir noe hemmet av å være sammen med små mennesker med korte ben hele dagen. Du trenger ekstra trening. Om du har mulighet, bør du gjøre det et annet sted enn hjemme fordi det vil gjøre deg godt å dra ut og komme hjem igjen. Hvis ikke, anbefaler jeg på det sterkeste at du kjøper deg en fitnessball og/eller en rockering du kan ha hjemme. Knallgod og effektiv trening, samtidig som det er barnevennlig.
Prioriter kjærestetid. Lat som om dere er nyforelsket, del en flaske vin og beinflørt litt foran peisen. Eller hva med en overnattingstur et sted, bare dere to? Men husk å snakke om noe annet enn (bare) barna! Du er nemlig litt hans også, og han er litt din. Ikke bare barna sin.
Gjenoppta kontakten med venninner. Nei, ikke bare på Facebook, selv om det er betraktelig bedre enn ingenting. Det er viktig at du får se og snakke med andre mennesker, og høre din egen stemme si noe annet enn “Nå må du huske å tisse på do, da!”. Venninner er utrolig fine å ha, fordi det er ikke alt du alltid kan eller bør snakke med din kjære om. Dessuten er det veldig greit å få andre perspektiver på ting for å dobbelsjekke at du ikke er i ferd med å bli stein hoppende gal i din ellers isolerte tilværelse.
Du bør også sørge for at du tar deg bra ut. Ikke fordi du skal gjøre alle andre så fornøyde, men du skal like det du ser i speilet. Det sies at det største faretegnet for truende depresjon er når man slutter å stelle seg om morgenen fordi det ikke er noe vits i, og det å sminke seg, børste håret og pusse tennene er viktige signaler å sende til din egen kropp og psyke. Det sier at du betyr noe. At din fremtoning og dermed også du er viktig. At du har planer og forventninger om at det skal skje noe i dag, i motsetning til å tenke at denne dagen blir så meningsløs at man likegjerne bare kan ta en u-sving og legge seg igjen.
Sett av tid til luksus også. Et varmt bad, kanskje, en ansiktsmaske, litt god bodylotion… Alt som får deg til å føle deg vel og som noe annet enn en sliten mamma er et gode som du skal hegne om og ta vare på, selv om det bare blir ti minutter hver kveld før du legger deg.
Sørg for nok søvn og riktig mat. Det er ingenting som kan ødelegge deg så gjennomført som søvnløshet og feilernæring, og om det slipper for langt så kan det være vanskelig å rette det opp igjen. Du er sikkert nøye på at dette er på plass hos ungene dine, men gjett hva: du er like viktig som dem!
Og sist men ikke minst: Senk kravene til deg selv. Det er ingen som kommer til å huske dine nypussede vinduer om 10 år likevel! Sånne ting er en fin bonus og hyggelig hvis du liker å holde på med husarbeid, men det er ingen vits i å slite seg ut på det hvis det ikke faller naturlig for deg. Det viktigste er at du har det godt med deg selv når du er hjemmemamma, for det er sånn ungene vil huske deg, og det er sånn du vil tenke tilbake på barndommen deres.
Dette er hva du lærer dem om å være mamma.
Det er nå du skaper minner, både for deg og for dem.
Ta vare på deg selv!
Kilde: http://www.hjemmemamma.com/2010/02/03/hjemmemamma-og-utbrent/comment-page-1/#comment-8696
Måtte bare lime inn denne på bloggen min, den var så utrolig god å lese!!
Plutselig en dag ser du deg selv i speilet, og ei sur kjerring kikker tilbake på deg. Du har poser under øynene, du ser ikke noen vits i å kle på deg noe annet enn din kjæres joggebukse, sveisen gror nesten fast i den strikken du satt håret opp i for tre dager siden, og du aner ikke hvordan du skal komme deg gjennom dagen. Det var ikke sånn du skulle bli. Men så ble du det likevel.
Ikke kan du egentlig snakke så innmari høyt om det heller. For det første vil du dermed bekrefte alle myter om den bitre husmoren med ruller i håret og sneipen i kjeften, og det siste du orker å takle nå er sylskarpe “det var det vi sa!”. For det andre kan du allerede se for deg reaksjonene fra de utearbeidende mødrene, og hvor lite sympati du vil hente fra dem – du som bare går hjemme og koser deg hele dagen, mens de jobber og sliter på både borte- og hjemmebane! Og dermed blir du gående å bære på at dette inni deg isteden, mens det bare blir verre og verre.
Kjenner du deg igjen i dette? Da skal du lese videre.
Sannheten er faktisk at det er like lett (ja, kanskje til og med lettere) å bli utbrent som hjemmemamma enn det er å bli det i et hvilket som helst annet yrke, selv om det ikke er like lett å finne aksept for det. Det å være hjemmemamma er nemlig et ganske ensomt liv til tider, og det er veldig lite som kommer helt av seg selv. Skal du og ungene ha energi, må dere ha fått i dere riktig mat. Skal dere ut og leke, må du kle på samtlige barn og deg selv. Formingsaktiviteter, legging av små barn, leking med store – alt dette ligger på deg, og deg alene. Sånt kan være slitsomt, når man står i det alene. Hvis det i tillegg er sånn at du ikke treffer så mange andre voksne eller får mange nok impulser som handler om noe helt annet enn barn, så er det slett ikke rart om du på et eller annet tidspunkt vil møte veggen om du ikke er forsiktig.
Heldigvis er det mye du kan gjøre for å forebygge, om du bare er bevisst nok på det fra starten av. Vel er det fristende å la seg sige inn i baby- og barneverdenen, men du bør likevel sørge for å ha en liten tå tilbake i den verdenen du ellers kjenner. Du vil nemlig få det mye bedre på sikt da. Og antagelig gjør det deg også til en bedre mor.
Her har du en liten forslagsliste:
Les en bok. Nei, ikke “Heia mamma” eller “Barnets helse fra A til Å”, men noe helt annet som kan vri hjernen din over på noe nytt. Kanskje du vil dyrke en interesse, eller kanskje du bare vil lese en anbefalt roman. Det er sunt for deg! Hva med å sette av hver lørdags formiddag bare for deg, hvor du kan gå på biblioteket eller på en kafé og bare lese og kose deg med en kopp kakao?
Hør på musikk. Det er utrolig hvor godt det gjør å koble av med musikk du liker fra tid til annen. Et godt tips er å laste over noen CD’er over på dataen og videre over til mobilen, sånn at du kan snike til deg noen øyeblikk nå og da uten å vekke barna eller forstyrre fotballkampen.
Begynn å trene. Det er utrolig viktig å holde seg i form, og det er en grunn til at bildet av den late husmoren med dårlig holdning og slapp muskulatur har fått feste seg i hodene til folk. Det er nemlig altfor lett å bli sånn – ikke fordi du faktisk er lat, men fordi din bevegelsesfrihet blir noe hemmet av å være sammen med små mennesker med korte ben hele dagen. Du trenger ekstra trening. Om du har mulighet, bør du gjøre det et annet sted enn hjemme fordi det vil gjøre deg godt å dra ut og komme hjem igjen. Hvis ikke, anbefaler jeg på det sterkeste at du kjøper deg en fitnessball og/eller en rockering du kan ha hjemme. Knallgod og effektiv trening, samtidig som det er barnevennlig.
Prioriter kjærestetid. Lat som om dere er nyforelsket, del en flaske vin og beinflørt litt foran peisen. Eller hva med en overnattingstur et sted, bare dere to? Men husk å snakke om noe annet enn (bare) barna! Du er nemlig litt hans også, og han er litt din. Ikke bare barna sin.
Gjenoppta kontakten med venninner. Nei, ikke bare på Facebook, selv om det er betraktelig bedre enn ingenting. Det er viktig at du får se og snakke med andre mennesker, og høre din egen stemme si noe annet enn “Nå må du huske å tisse på do, da!”. Venninner er utrolig fine å ha, fordi det er ikke alt du alltid kan eller bør snakke med din kjære om. Dessuten er det veldig greit å få andre perspektiver på ting for å dobbelsjekke at du ikke er i ferd med å bli stein hoppende gal i din ellers isolerte tilværelse.
Du bør også sørge for at du tar deg bra ut. Ikke fordi du skal gjøre alle andre så fornøyde, men du skal like det du ser i speilet. Det sies at det største faretegnet for truende depresjon er når man slutter å stelle seg om morgenen fordi det ikke er noe vits i, og det å sminke seg, børste håret og pusse tennene er viktige signaler å sende til din egen kropp og psyke. Det sier at du betyr noe. At din fremtoning og dermed også du er viktig. At du har planer og forventninger om at det skal skje noe i dag, i motsetning til å tenke at denne dagen blir så meningsløs at man likegjerne bare kan ta en u-sving og legge seg igjen.
Sett av tid til luksus også. Et varmt bad, kanskje, en ansiktsmaske, litt god bodylotion… Alt som får deg til å føle deg vel og som noe annet enn en sliten mamma er et gode som du skal hegne om og ta vare på, selv om det bare blir ti minutter hver kveld før du legger deg.
Sørg for nok søvn og riktig mat. Det er ingenting som kan ødelegge deg så gjennomført som søvnløshet og feilernæring, og om det slipper for langt så kan det være vanskelig å rette det opp igjen. Du er sikkert nøye på at dette er på plass hos ungene dine, men gjett hva: du er like viktig som dem!
Og sist men ikke minst: Senk kravene til deg selv. Det er ingen som kommer til å huske dine nypussede vinduer om 10 år likevel! Sånne ting er en fin bonus og hyggelig hvis du liker å holde på med husarbeid, men det er ingen vits i å slite seg ut på det hvis det ikke faller naturlig for deg. Det viktigste er at du har det godt med deg selv når du er hjemmemamma, for det er sånn ungene vil huske deg, og det er sånn du vil tenke tilbake på barndommen deres.
Dette er hva du lærer dem om å være mamma.
Det er nå du skaper minner, både for deg og for dem.
Ta vare på deg selv!
Kilde: http://www.hjemmemamma.com/2010/02/03/hjemmemamma-og-utbrent/comment-page-1/#comment-8696
Måtte bare lime inn denne på bloggen min, den var så utrolig god å lese!!
lørdag 19. juni 2010
Jeg må bare vekk!!!
Frustrerende når man har en dag man må få gjort enkelte ting, men så klarer man det bare ikke!
I morgen skal vi ha 2årsdag her, og jeg skal bake kaker... Sambo har ansvar for mat, pynt og stort sett det meste. Og jeg skal bare lage to kaker og muffins! Nå har jeg tatt ut en marengsbunn fra ovnen og lengre kom jeg ikke... Jeg måtte gå opp og legge meg i senga, vekk fra alt og alle! Kaker får jeg bake når ungene er lagt, jeg klarer bare ikke flere ting på en gang! Ikke i dag i allefall... Tankene om alt som skal gjøres og at dette må gjøres, at det er en stor dag i morgen, og at jeg MÅ være i fin form da... Uff, jeg blir helt utslitt av alt, og ikke minst, av at jeg vet jeg ikke er i form!
Hadde jeg bare hatt en knapp som jeg kunna ha trykket på, og vips så hadde jeg roen på alt! Før, da jeg var frisk kunne jeg ha mange prosjekter på en gang, kaos kunne det være, men alt ble perfekt ferdig til akkurat når det måtte være ferdig! Hvordan får man tilbake denne egenskapen??
Sukk....
I morgen skal vi ha 2årsdag her, og jeg skal bake kaker... Sambo har ansvar for mat, pynt og stort sett det meste. Og jeg skal bare lage to kaker og muffins! Nå har jeg tatt ut en marengsbunn fra ovnen og lengre kom jeg ikke... Jeg måtte gå opp og legge meg i senga, vekk fra alt og alle! Kaker får jeg bake når ungene er lagt, jeg klarer bare ikke flere ting på en gang! Ikke i dag i allefall... Tankene om alt som skal gjøres og at dette må gjøres, at det er en stor dag i morgen, og at jeg MÅ være i fin form da... Uff, jeg blir helt utslitt av alt, og ikke minst, av at jeg vet jeg ikke er i form!
Hadde jeg bare hatt en knapp som jeg kunna ha trykket på, og vips så hadde jeg roen på alt! Før, da jeg var frisk kunne jeg ha mange prosjekter på en gang, kaos kunne det være, men alt ble perfekt ferdig til akkurat når det måtte være ferdig! Hvordan får man tilbake denne egenskapen??
Sukk....
fredag 18. juni 2010
Endelig en dag jeg kan legge meg med godt humør!!
Må vel ta med slike dager i bloggen min og:)
Dagen startet vel ikke på topp, drog meg ut av senga i 11tida, og kledde meg klar til å møte to venninder for lunsj kl 12. Vi spiste god mat, snakka sammen og gikk litt i byen i butikker etterpå! Begge de to vet om min situasjon, og jeg kan snakke med dem om hvordan jeg har det. Så jeg fortalte om den tøffe dagen i går, og det føles litt godt å bare si det til noen andre enn min kjære samboer og. Han lever jo oppi dette, så han vet det jo uansett! Tror i allefall det også gjør godt å si det til noen man ikke nødvendigvis trenger å si det til!
Jeg henta storesøss i bhg på vei hjem, og vi var innom butikken og handla mat før vi drog hjem. Deilig å bare være sammen med henne synes jeg. Mot henne har jeg ikke denne følelesen av at jeg ikke vil, og når vi er utenfor husets fire vegger og gjør ting vi ikke må så har jeg det kjempebra!! Så kanskje jeg bør gjøre mere av slike ting! For det er godt å føle seg vel i morsrollen av og til:)
Ellers så drog jeg på butiken i titida, kjøte inn til biffsnaddermiddag med ovnsbakte poteter. Så i kveld kosa vi oss med god mat og en god samtale før vi nå har lagt oss! Godt å ha overskudd og lyst til å gi noe tilbake til noen som er nødt å leve med meg oppi dette..
Håper jeg får flere slike dager!! Og at det om ikke så alt for lenge kan bli bare sånne dager:)
Dagen startet vel ikke på topp, drog meg ut av senga i 11tida, og kledde meg klar til å møte to venninder for lunsj kl 12. Vi spiste god mat, snakka sammen og gikk litt i byen i butikker etterpå! Begge de to vet om min situasjon, og jeg kan snakke med dem om hvordan jeg har det. Så jeg fortalte om den tøffe dagen i går, og det føles litt godt å bare si det til noen andre enn min kjære samboer og. Han lever jo oppi dette, så han vet det jo uansett! Tror i allefall det også gjør godt å si det til noen man ikke nødvendigvis trenger å si det til!
Jeg henta storesøss i bhg på vei hjem, og vi var innom butikken og handla mat før vi drog hjem. Deilig å bare være sammen med henne synes jeg. Mot henne har jeg ikke denne følelesen av at jeg ikke vil, og når vi er utenfor husets fire vegger og gjør ting vi ikke må så har jeg det kjempebra!! Så kanskje jeg bør gjøre mere av slike ting! For det er godt å føle seg vel i morsrollen av og til:)
Ellers så drog jeg på butiken i titida, kjøte inn til biffsnaddermiddag med ovnsbakte poteter. Så i kveld kosa vi oss med god mat og en god samtale før vi nå har lagt oss! Godt å ha overskudd og lyst til å gi noe tilbake til noen som er nødt å leve med meg oppi dette..
Håper jeg får flere slike dager!! Og at det om ikke så alt for lenge kan bli bare sånne dager:)
onsdag 16. juni 2010
Hvorfor kommer disse svarte dagene?
Jeg lurer sånn på hva som er årsaken til de tøffeste dagene... Hva har jeg gjort galt dagen før? Forstår det bare ikke... I går hadde jeg en kjempefin dag! Sto opp i rimelig tid, spiste frokost, dusjet og drog så på en timeavtale. Kom hjem og starta med å rydde loftet og rommet til støresøss. Lagde middag og hadde middagsbesøk, fikk ungene i seng, og var kanskje ikke så overraskende - helt utslitt etterpå! Energien var liksom oppbrukt, men jeg var fin i hodet og var glad og fornøyd! Låg på sofaen et par timer før jeg spiste kvelds og gikk og la meg.
Så våkna jeg i dag og merka med en gang at dette blir en tøff dag. Vi skulle på kontroll med lillebror på helsestasjonen, jeg ville egentlig ikke være med på den, men sto opp rett før og rakk å være med! Det gikk bra det, så skulle jeg på barseltreff rett etterpå. Hadde egentlig ikke lyst, men drog fordi jeg tenkte det hadde jeg godt av. Og det gikk da rimelig greit. Jeg synes selv jeg klarte meg fint sosialt. Men da jeg kom hjem punkterte jeg helt! Orket ingenting.. Sambo overtok ansvar for lillebror og jeg gikk og la meg. Sto opp da han skulle hente storesøss i barnehagen. Så skulle jeg sette storesøss til bords og ta på smekke for hun skulle spise. Det ville hun ikke, og med null energi og null lunte taklet jeg den episoden helt feil. Sambo sa jeg skulle gå å legge meg igjen, for han såg jo jeg ikke var i form til å være Mamma...
Så kom jeg ned igjen etterpå, og klarte å være tilstede, men hadde lite å gi...
Dette er så vondt, nå er de i seng begge to, og jeg har på nytt gått å lagt meg i senga. Orker ikke være oppe, for da er det så masse jeg har lyst å gjøre, som jeg bare ikke har ork eller lyst til å gjøre likvell... Så vet jeg jo at om jeg setter i gang med noe så vil det være bra for meg, men nei... Jeg gidder ikke!
Så kommer jo disse bekymringene da, hvorfor blir jeg ikke bedre?? Jeg har jo all verdens med avlastning, jeg får sove så lenge jeg føler for, jeg får gjøre det jeg vil, mangler bare lyst til å gjøre noe da... Men hvorfor kommer den ikke??
Og jeg begynner å bli redd for hvor alvorlig denne depresjonen egentlig er...
Har googlet litt psykose, og jeg føler på ingen måte jeg har disse symptomene som det skrives om, bortsett fra ønsket om å isolere meg, komme meg vekk fra hverdagen.. Men det stemmer liksom ikke helt det heller, for hverdagen har jo ikke vært traumatisk? Eller har den det? Jeg har jo vært alene mye, og følt meg litt fanget her hjemme.. Kan det være traumatisk da?
Nå er det i allefall ikke så lenge til min første time hos psykolog... Ser veldig frem til den! Og håper jeg får litt svar på alt jeg lurer på, og kanskje en uttalelse om hvor syk jeg egentlig er....
Så våkna jeg i dag og merka med en gang at dette blir en tøff dag. Vi skulle på kontroll med lillebror på helsestasjonen, jeg ville egentlig ikke være med på den, men sto opp rett før og rakk å være med! Det gikk bra det, så skulle jeg på barseltreff rett etterpå. Hadde egentlig ikke lyst, men drog fordi jeg tenkte det hadde jeg godt av. Og det gikk da rimelig greit. Jeg synes selv jeg klarte meg fint sosialt. Men da jeg kom hjem punkterte jeg helt! Orket ingenting.. Sambo overtok ansvar for lillebror og jeg gikk og la meg. Sto opp da han skulle hente storesøss i barnehagen. Så skulle jeg sette storesøss til bords og ta på smekke for hun skulle spise. Det ville hun ikke, og med null energi og null lunte taklet jeg den episoden helt feil. Sambo sa jeg skulle gå å legge meg igjen, for han såg jo jeg ikke var i form til å være Mamma...
Så kom jeg ned igjen etterpå, og klarte å være tilstede, men hadde lite å gi...
Dette er så vondt, nå er de i seng begge to, og jeg har på nytt gått å lagt meg i senga. Orker ikke være oppe, for da er det så masse jeg har lyst å gjøre, som jeg bare ikke har ork eller lyst til å gjøre likvell... Så vet jeg jo at om jeg setter i gang med noe så vil det være bra for meg, men nei... Jeg gidder ikke!
Så kommer jo disse bekymringene da, hvorfor blir jeg ikke bedre?? Jeg har jo all verdens med avlastning, jeg får sove så lenge jeg føler for, jeg får gjøre det jeg vil, mangler bare lyst til å gjøre noe da... Men hvorfor kommer den ikke??
Og jeg begynner å bli redd for hvor alvorlig denne depresjonen egentlig er...
Har googlet litt psykose, og jeg føler på ingen måte jeg har disse symptomene som det skrives om, bortsett fra ønsket om å isolere meg, komme meg vekk fra hverdagen.. Men det stemmer liksom ikke helt det heller, for hverdagen har jo ikke vært traumatisk? Eller har den det? Jeg har jo vært alene mye, og følt meg litt fanget her hjemme.. Kan det være traumatisk da?
Nå er det i allefall ikke så lenge til min første time hos psykolog... Ser veldig frem til den! Og håper jeg får litt svar på alt jeg lurer på, og kanskje en uttalelse om hvor syk jeg egentlig er....
mandag 14. juni 2010
Sympomer
I starten bare isolerte jeg meg helt. Orket ikke være sosial, orket ikke forholde meg til mennesker og orket ikke stå opp om morgenen... Jeg fikk heller ikke sove på kvelden og utover natta, tross i at kroppen var helt utslitt og hodet stuptrøtt!
Jeg måtte tvinge i meg mat, null matlyst, og jeg kunne sitte ved bordet med ei skive jeg hadde smurt smør og hatt ost på. Også måtte jeg virkelig ta meg sammen for å orke å skjære opp tomat å ha oppå....
Alt var et ork, selv den minste ting var som å gjennomføre et maratonløp!
Og å stå opp... nei, det er bare helt umulig enkelte dager, da hadde jeg både hodepine og kvalme...
Så jeg hadde klare symptomer på depresjon, søvnforstyrrelse, mange på tiltakslyst, mangel på matlyst, mangel på evnen til å glede meg over ting.....
Er det føles vel som det værste, å ikke gelde seg over ting... Lillebror er nå 8 mnd gammel, og er inne i en periode hvor han gjør nye ting hver dag, og utviklingen er overveldende, men likvell klarer jeg ikke smile og le sammen med han uten at det er påtatt... Jeg gleder meg ikke over hans fremskritt inni meg... Og jeg har ikke lyst til å gi han mat, skifte bleie eller noe av de rutinene som er gjennom en dag...
Jeg kan gjerne få til å leke med ungene rett etter middag feks, da er jeg god og mett, og om dagen har vært etter mitt hode er jeg også nogenlunde opplagt! Så da kan jeg være på gulvet sammen med ungene og være der på dems premisser. Så helt bortreist er jeg kanskje ikke...
Men så fort dagen går mot kvelds og legging blir jeg både uvel og kvalm av tanken på alt som skal gjøres før de er i seng... Da går tankene i at det er så så lang tid til de er i seng, og når de er det kan jeg gå ut og ta meg en røyk, vekk fra alt og alle. Bare være for meg selv og gjøre noe som bare gagner meg selv. Tross i at det gagner meg overhodet ikke.. Og jeg hater å lukte røyk, og jeg liker ikke folk som røyker engang.. Dvs, jeg har ikke noe imot dem personlig, men jeg tenker nok at de er ressurssvake som må røyke når de har unger... Så når jeg da går ut og røyker, for å komme meg vekk, så går jeg inn i et situasjon jeg ikke liker ved meg selv, og det gjør vel egentlig ikke selvfølelsen noe bedre..
Men jeg bare må røyke på kvelden, det har bare blitt et rituale for å ta tilbake herredømme over meg selv...
Når sambo har vært offshore, så har jeg jo ikke kunnet dratt bort på kveldstid, måtte ha vært hjemme hver dag fire uker i strekk, og det merker jeg har gjort sitt... Og når jeg måtte gjøre noe på dagtid har jeg alltid måtte ha med meg mistemann, støresøøs er jo i bhg. Kunne aldri gå til timeavtaler alene, alltid måtte jeg ha han med meg... Nesten som et fengsel... Uff det hørest grusomt stygt ut...
Nå klarer jeg heller ikke komme meg ut. Selv om jeg har muligheten, og har en samboer som så gjerne vil jeg skal komme meg ut! En ting er energien, den strekker ikke til, men det som skremmer meg er at jeg mestrer ikke lengre den sosiale biten! Og dette er så ulikt meg som det kan bli. Jeg er en supersosial person egentlig, liker å være der det skjer, og elsker utfordringer.. Nå bare drømmer jeg og tenker på de... Og det å sitte å tenke på alt man har lyst til, uten å være i stand til å virkeliggjøre noen av drømmener får en til å føle seg enda mere mislykka...
Så sympotmene er der, nå gjenstår det bare å få vite hvordan jeg skal bli meg selv igjen!
Venter på time hos psykolog nå, 21. juni har jeg time, og ser veldig frem til denne:)
Jeg måtte tvinge i meg mat, null matlyst, og jeg kunne sitte ved bordet med ei skive jeg hadde smurt smør og hatt ost på. Også måtte jeg virkelig ta meg sammen for å orke å skjære opp tomat å ha oppå....
Alt var et ork, selv den minste ting var som å gjennomføre et maratonløp!
Og å stå opp... nei, det er bare helt umulig enkelte dager, da hadde jeg både hodepine og kvalme...
Så jeg hadde klare symptomer på depresjon, søvnforstyrrelse, mange på tiltakslyst, mangel på matlyst, mangel på evnen til å glede meg over ting.....
Er det føles vel som det værste, å ikke gelde seg over ting... Lillebror er nå 8 mnd gammel, og er inne i en periode hvor han gjør nye ting hver dag, og utviklingen er overveldende, men likvell klarer jeg ikke smile og le sammen med han uten at det er påtatt... Jeg gleder meg ikke over hans fremskritt inni meg... Og jeg har ikke lyst til å gi han mat, skifte bleie eller noe av de rutinene som er gjennom en dag...
Jeg kan gjerne få til å leke med ungene rett etter middag feks, da er jeg god og mett, og om dagen har vært etter mitt hode er jeg også nogenlunde opplagt! Så da kan jeg være på gulvet sammen med ungene og være der på dems premisser. Så helt bortreist er jeg kanskje ikke...
Men så fort dagen går mot kvelds og legging blir jeg både uvel og kvalm av tanken på alt som skal gjøres før de er i seng... Da går tankene i at det er så så lang tid til de er i seng, og når de er det kan jeg gå ut og ta meg en røyk, vekk fra alt og alle. Bare være for meg selv og gjøre noe som bare gagner meg selv. Tross i at det gagner meg overhodet ikke.. Og jeg hater å lukte røyk, og jeg liker ikke folk som røyker engang.. Dvs, jeg har ikke noe imot dem personlig, men jeg tenker nok at de er ressurssvake som må røyke når de har unger... Så når jeg da går ut og røyker, for å komme meg vekk, så går jeg inn i et situasjon jeg ikke liker ved meg selv, og det gjør vel egentlig ikke selvfølelsen noe bedre..
Men jeg bare må røyke på kvelden, det har bare blitt et rituale for å ta tilbake herredømme over meg selv...
Når sambo har vært offshore, så har jeg jo ikke kunnet dratt bort på kveldstid, måtte ha vært hjemme hver dag fire uker i strekk, og det merker jeg har gjort sitt... Og når jeg måtte gjøre noe på dagtid har jeg alltid måtte ha med meg mistemann, støresøøs er jo i bhg. Kunne aldri gå til timeavtaler alene, alltid måtte jeg ha han med meg... Nesten som et fengsel... Uff det hørest grusomt stygt ut...
Nå klarer jeg heller ikke komme meg ut. Selv om jeg har muligheten, og har en samboer som så gjerne vil jeg skal komme meg ut! En ting er energien, den strekker ikke til, men det som skremmer meg er at jeg mestrer ikke lengre den sosiale biten! Og dette er så ulikt meg som det kan bli. Jeg er en supersosial person egentlig, liker å være der det skjer, og elsker utfordringer.. Nå bare drømmer jeg og tenker på de... Og det å sitte å tenke på alt man har lyst til, uten å være i stand til å virkeliggjøre noen av drømmener får en til å føle seg enda mere mislykka...
Så sympotmene er der, nå gjenstår det bare å få vite hvordan jeg skal bli meg selv igjen!
Venter på time hos psykolog nå, 21. juni har jeg time, og ser veldig frem til denne:)
lørdag 12. juni 2010
Bakgrunn
For dere som ikke kjenner meg, eller som ikke vet hele historen, her er litt om min bakgrunn og litt om det jeg tror er årsaken til at jeg er der jeg er i dag.
September 2007 ble jeg graivd, o lykke, noe så fantastik:)
Så kom kvalmen, den lammende typen, etterfulgt av sykemelding. Så kom bekkenløsning, denne var jeg litt mere forberedt på, og da kvalmen var bedre klarte jeg og å gå tilbake på jobb! Fantastisk, jeg elsker å jobbe, og jeg trives på jobb!
Så resultatet er jo at jeg presser meg litt mere enn jeg bør, og blir til slutt 100% sykemeldt og blir så dårlig at jeg ikke klarer å være med på de sosiale aktivitetene jeg normalt ville ha vært med på!
Så fødes verdens nydeligste lille jente juni 2008, og for et vidunder, sover rundt allerede 3 mnd gammel, gulper som bare det, men det er en bagatell når en tenker på at en i allefall får sovet hele natten:)
Så blir hun 6 mnd gammel, og vi finner ut at vi venter nr 2. Det skjedde litt fortere enn antatt, men er på alle måter fantastisk dette og! To tette er travelt, men kjekt sies det. Og trøstende ord sier meg at ingen svangerskap er like, så da håper vi på et bedre svangerskap denne runden!
Gravditeten ble oppdaget i uke 4, og da hadde jeg allerede i en hel uke kjent på at bekkenløsningssymptomene hadde kommet tilbake... En test ble tatt, og blått kryss lyste mot oss!
Så kom kvalmen igjen, og veldig lavt blodtrykk med alt det ubehag dette medfører. I tillegg mente en fødselslege jeg hadde svangerskapsmigrene, ingen hodepine, men disse anfallene man får før hodepinene setter i gang. Ikke i stand til å jobbe denne gangen heller, og ikke i stand til å være den mammaen jeg har lyst å være og ikke i stand til å ta opp igjen mitt sosiale liv og aktiviteter. En ny runde med isolasjon pga formen.. Og en ny runde der man føler man ikke strekker til, ikke mestrer det alle andre mestrer.
Så, oktober 2009 kommer den vakreste gutten til verden:) (lik sin mor må vite). En litt trøblete start med noen ekstra døgn på nyfødtavdeling, men perfekt etter alle sjekker som kan sjekkes ut. Vi reiser lykkelige hjem og er en familie på fire!
Min samboer jobber på båt, og har i siste del av svangerskapet vært hjemme pga at bekkenløsningen har gjort meg ute av stand til å ta meg av min datter. Han blir hjemme helt til januar 2010. Nå føler jeg at jeg er såppas ovenpå at jeg skal klare å være hjemme med to små alene. Storersøster går jo i barnehage, og mange andre er jo i en slik situasjon, så dette må jeg og klare:) Med godt mot vinker vi hade bra til Pappa.
Storesøster på 18 mnd, Lillebror på snart 3 mnd og Mamma på 28 år!
4 uker skal han være vekke, vi starter med at begge er kraftige forkjøla, lite søvn første natta, så får storersøster spysyka dagen etter. Til sammen disse 4 ukene er vi til lege to ganger, jenta mi får en antibiotikakur, hun har tre runder med spysyka, lillebror har en runde med spysyke, og jeg ammer to ganger natta.
Hun er i barnehagen fem dager denne turen. Han kommer hjem, og jeg er utslitt!!
8 uker skal han være hjemme, nok av tid til å komme seg på!!
Vi planlegger og gjennomfører dåp og siden vi bor langt unna familien, reiser vi to uker dit for å ha dåpen. Ungene er endel syke og masse skal gjøres i og utenfor huset. Vi kjøpte hus da vi ble gravid med storesøss, og har pusset opp siden. Mange prosjekter på gang hele tiden, så lite dødtid...
Jeg er derfor en del alene med ungene når han er hjemme og.
Så reiser han ut på en ny 4 ukerstur, denne turen går mye bedre, men siste uka får vi øreverk med sprukket trommehinne, og jeg merker jeg blir veldig sliten av dette. 4 uker alene er lenge....
Han er så hjemme i to uker, som går med på jobbing for hans del utenfor huset fra tidlig morgen til sent på kveld, så selv om han er hjemme, er jeg alene med ungene. Og det er nesten enda værre å klare det da, for da forventer man jo denne avlastningen man ikke får...
De ringer fra jobb etter at han har vært hjemme to uker, en ekstratur har dukket opp, han takker ja, og vi tror han skal være vekke tre dager. Dette viser seg å være en to-ukerstur.
Og dette sliter jeg veldig med å innstille meg på. Nå ammer jeg lillebror tre ganger natta. Storesøss har en periode med en del nattevåke, øreverk eller mareritt er jeg uskkert på, men hun er vanskelig å roe, og kan holde det gående to til tre timer per natt. Og når den ene overlapper den andre blir det alt for lite søvn på mor....
Natt til 17. mai sover jeg to timer, står opp kl halv seks, gjør oss klar til den store festdagen. Pynter alle mann, gjør klar søskenvogna, går ut halv ti, triller i tog og kommer hjem etter tre timer. Jeg har gått som en zombie i tog, og nå er jeg så trøtt og sliten at jeg gir ungene mat forran TVen, forskyver storesøss sin lur sånn at de sover samtidig, så går jeg selv å legger meg!
Når jeg våkner, av at lillebror skriker, skjelver jeg, jeg har feber, vondt i hodet og er kvalm. Jeg makter bare å gå å hente han fordi jeg må. Han får middagsmat forran TVen, og når han vifter med armene slik at han søler, og jeg vet jeg må gå på kjøkkenet å hente klut for å tørke begynner jeg å grine, jeg orker bare ikke gå og hente kluten...
Helt frem til de er lagt den kvelden ligger jeg i fosterstilling på sofaen og vet ikke hvordan jeg skal klare meg helt til fredag når Samboen kommer hjem. Jeg må ha han hjem NÅ!
Han ringer på kvelden og jeg sier han må komme hjem, det er mandag og det går ikke helikopter fra riggen han er på før på onsdag, men det er ikke plass, og siden det ikke står om liv eller død får han ikke komme hjem. Løsningen blir at svigermor kommer med første fly ned til oss dagen etterpå!
Hun avlaster meg såppass at jeg får tatt igien litt søvn, og klarer å komme meg gjennom dagene frem til fredag. Da kommer samboer hjem, og da slipper jeg helt taket.
Jeg isolerer meg i sengen så fort jeg kan, og kobler bare alt og alle ute så fort jeg får muligheten.
Det går noen dager og jeg bruker mye tid på å tenke og finne ut av hva som skjer, jeg er hos lege og sier jeg har gått på en smell, tror jeg bare er utslitt pga lite søvn og mye ansvar og plikter den siste tiden.
Etterhvert tvinger min kjære meg til å på nytt gå til legen, han mener jeg er deprimert. Jeg googler ordet depresjon, leser og tar en test. Resultatet var overraskende, og jeg var vel ikke helt klar over symptomene som skulle til, og heller ikke helt klar over hvordan jeg selv hadde blitt.
Heldigvis har jeg en lege som tok mine bekymringer på alvor, heldigvis har jeg en samboer jeg kan snakke med, som støtter meg og er tålmodig. Og heldigvis har jeg innsett det selv.
Nå venter jeg på min første time hos psykolog, og jeg vet at dette trenger jeg hjelp til å komme meg ut av. Jeg vet jeg innerst inne er jeg en ressursterk person, men god selvtillitt og god humør og jeg kan nesten ikke vente til jeg skal bli meg selv igjen!!
September 2007 ble jeg graivd, o lykke, noe så fantastik:)
Så kom kvalmen, den lammende typen, etterfulgt av sykemelding. Så kom bekkenløsning, denne var jeg litt mere forberedt på, og da kvalmen var bedre klarte jeg og å gå tilbake på jobb! Fantastisk, jeg elsker å jobbe, og jeg trives på jobb!
Så resultatet er jo at jeg presser meg litt mere enn jeg bør, og blir til slutt 100% sykemeldt og blir så dårlig at jeg ikke klarer å være med på de sosiale aktivitetene jeg normalt ville ha vært med på!
Så fødes verdens nydeligste lille jente juni 2008, og for et vidunder, sover rundt allerede 3 mnd gammel, gulper som bare det, men det er en bagatell når en tenker på at en i allefall får sovet hele natten:)
Så blir hun 6 mnd gammel, og vi finner ut at vi venter nr 2. Det skjedde litt fortere enn antatt, men er på alle måter fantastisk dette og! To tette er travelt, men kjekt sies det. Og trøstende ord sier meg at ingen svangerskap er like, så da håper vi på et bedre svangerskap denne runden!
Gravditeten ble oppdaget i uke 4, og da hadde jeg allerede i en hel uke kjent på at bekkenløsningssymptomene hadde kommet tilbake... En test ble tatt, og blått kryss lyste mot oss!
Så kom kvalmen igjen, og veldig lavt blodtrykk med alt det ubehag dette medfører. I tillegg mente en fødselslege jeg hadde svangerskapsmigrene, ingen hodepine, men disse anfallene man får før hodepinene setter i gang. Ikke i stand til å jobbe denne gangen heller, og ikke i stand til å være den mammaen jeg har lyst å være og ikke i stand til å ta opp igjen mitt sosiale liv og aktiviteter. En ny runde med isolasjon pga formen.. Og en ny runde der man føler man ikke strekker til, ikke mestrer det alle andre mestrer.
Så, oktober 2009 kommer den vakreste gutten til verden:) (lik sin mor må vite). En litt trøblete start med noen ekstra døgn på nyfødtavdeling, men perfekt etter alle sjekker som kan sjekkes ut. Vi reiser lykkelige hjem og er en familie på fire!
Min samboer jobber på båt, og har i siste del av svangerskapet vært hjemme pga at bekkenløsningen har gjort meg ute av stand til å ta meg av min datter. Han blir hjemme helt til januar 2010. Nå føler jeg at jeg er såppas ovenpå at jeg skal klare å være hjemme med to små alene. Storersøster går jo i barnehage, og mange andre er jo i en slik situasjon, så dette må jeg og klare:) Med godt mot vinker vi hade bra til Pappa.
Storesøster på 18 mnd, Lillebror på snart 3 mnd og Mamma på 28 år!
4 uker skal han være vekke, vi starter med at begge er kraftige forkjøla, lite søvn første natta, så får storersøster spysyka dagen etter. Til sammen disse 4 ukene er vi til lege to ganger, jenta mi får en antibiotikakur, hun har tre runder med spysyka, lillebror har en runde med spysyke, og jeg ammer to ganger natta.
Hun er i barnehagen fem dager denne turen. Han kommer hjem, og jeg er utslitt!!
8 uker skal han være hjemme, nok av tid til å komme seg på!!
Vi planlegger og gjennomfører dåp og siden vi bor langt unna familien, reiser vi to uker dit for å ha dåpen. Ungene er endel syke og masse skal gjøres i og utenfor huset. Vi kjøpte hus da vi ble gravid med storesøss, og har pusset opp siden. Mange prosjekter på gang hele tiden, så lite dødtid...
Jeg er derfor en del alene med ungene når han er hjemme og.
Så reiser han ut på en ny 4 ukerstur, denne turen går mye bedre, men siste uka får vi øreverk med sprukket trommehinne, og jeg merker jeg blir veldig sliten av dette. 4 uker alene er lenge....
Han er så hjemme i to uker, som går med på jobbing for hans del utenfor huset fra tidlig morgen til sent på kveld, så selv om han er hjemme, er jeg alene med ungene. Og det er nesten enda værre å klare det da, for da forventer man jo denne avlastningen man ikke får...
De ringer fra jobb etter at han har vært hjemme to uker, en ekstratur har dukket opp, han takker ja, og vi tror han skal være vekke tre dager. Dette viser seg å være en to-ukerstur.
Og dette sliter jeg veldig med å innstille meg på. Nå ammer jeg lillebror tre ganger natta. Storesøss har en periode med en del nattevåke, øreverk eller mareritt er jeg uskkert på, men hun er vanskelig å roe, og kan holde det gående to til tre timer per natt. Og når den ene overlapper den andre blir det alt for lite søvn på mor....
Natt til 17. mai sover jeg to timer, står opp kl halv seks, gjør oss klar til den store festdagen. Pynter alle mann, gjør klar søskenvogna, går ut halv ti, triller i tog og kommer hjem etter tre timer. Jeg har gått som en zombie i tog, og nå er jeg så trøtt og sliten at jeg gir ungene mat forran TVen, forskyver storesøss sin lur sånn at de sover samtidig, så går jeg selv å legger meg!
Når jeg våkner, av at lillebror skriker, skjelver jeg, jeg har feber, vondt i hodet og er kvalm. Jeg makter bare å gå å hente han fordi jeg må. Han får middagsmat forran TVen, og når han vifter med armene slik at han søler, og jeg vet jeg må gå på kjøkkenet å hente klut for å tørke begynner jeg å grine, jeg orker bare ikke gå og hente kluten...
Helt frem til de er lagt den kvelden ligger jeg i fosterstilling på sofaen og vet ikke hvordan jeg skal klare meg helt til fredag når Samboen kommer hjem. Jeg må ha han hjem NÅ!
Han ringer på kvelden og jeg sier han må komme hjem, det er mandag og det går ikke helikopter fra riggen han er på før på onsdag, men det er ikke plass, og siden det ikke står om liv eller død får han ikke komme hjem. Løsningen blir at svigermor kommer med første fly ned til oss dagen etterpå!
Hun avlaster meg såppass at jeg får tatt igien litt søvn, og klarer å komme meg gjennom dagene frem til fredag. Da kommer samboer hjem, og da slipper jeg helt taket.
Jeg isolerer meg i sengen så fort jeg kan, og kobler bare alt og alle ute så fort jeg får muligheten.
Det går noen dager og jeg bruker mye tid på å tenke og finne ut av hva som skjer, jeg er hos lege og sier jeg har gått på en smell, tror jeg bare er utslitt pga lite søvn og mye ansvar og plikter den siste tiden.
Etterhvert tvinger min kjære meg til å på nytt gå til legen, han mener jeg er deprimert. Jeg googler ordet depresjon, leser og tar en test. Resultatet var overraskende, og jeg var vel ikke helt klar over symptomene som skulle til, og heller ikke helt klar over hvordan jeg selv hadde blitt.
Heldigvis har jeg en lege som tok mine bekymringer på alvor, heldigvis har jeg en samboer jeg kan snakke med, som støtter meg og er tålmodig. Og heldigvis har jeg innsett det selv.
Nå venter jeg på min første time hos psykolog, og jeg vet at dette trenger jeg hjelp til å komme meg ut av. Jeg vet jeg innerst inne er jeg en ressursterk person, men god selvtillitt og god humør og jeg kan nesten ikke vente til jeg skal bli meg selv igjen!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)