Nedturen bare fortsetter...

Uff, nå har jeg ikke så mye kjekt å komme med.
Er bare trøtt og sliten hele tiden, alt er et ork, og ingenting er kjekt! Også føler jeg meg som en belastning fordi jeg ikke bidrar med stort her hjemme... Det er jo en kjent del av det å være deprimert å ikke kunne se det positive i ting, og heller ikke føle man selv er så mye verdt. Og sånn er det nå! Heldigvis klarer jeg å tenke at det er sykdommen som får meg til å tenke sånn, så det gjør nok ting litt bedre. Men samtidig så gjør det at jeg ønsker så indelig høyt å bli frisk! Nå!!!

Jeg vil ikke være trett og sliten lengre, jeg vil ikke være til en byrde, jeg vil bidra! Jeg vil være meg selv!!
Og enda værre er det nå jeg vet at jeg ikke bare kan ta meg sammen, så blir alt bedre. Ikke kan jeg bare skyve de negative tankene unna og glemme dem.. Jeg må komme meg ut av det, men jeg kan ikke bare bestemme at det skal skje. Jeg må jo som alle sier bruke tiden til hjelp! Men jeg vil ikke at dette skal ta mere tid nå!

Også sier min kjære det at han var forberedt på at det ville bli en nedtur. Det er forventet det liksom... Så han er tålmodig og støtter meg og trøster og er forståelsesfull... Ikke noe annet en den klippen jeg på alle måter trenger nå! Men jeg vil så gjerne han skal slippe å være der på den måten for meg...
Jeg vil være sterk, jeg vil være full av selvtillitt, jeg vil være den rolige harmoniske mammaen min barn fortjener, jeg vil være den husmora jeg bruker å være, jeg vil være en glad og fornøyd kjæreste.
Jeg vil.... være meg selv!!

Så kom nedturen...

Dritt!!!
Nå har det gått bare bedre og bedre. Sakte, men sikkert har jeg mestret den ene situasjonen etter den andre...
Men så går man på trynet.. Og det svir noe sinnsykt!!!!

Årsaken er nok litt sammensatt, men tror nok at en kveld hos ei venninde, en times kjøring hver vei, og ikke i seng før 03:30 på natta var det som fikk begeret til å renne over denne gangen! I går altså...
Så morgendagens planer er avlyst, nok en nedtur! Nå må jeg bare konsentrere meg om meg selv, slappe av og ta stegene på nytt! Er liksom litt lost i meg selv, vet ikke hvor jeg skal starte, hva jeg skal fokusere på eller hva jeg skal tenke sånn at jeg får opp humør og energi og ny kamplyst!!

Ligger i senga nå og skriver, mens jeg hører ungene spiser kveldsmat sammen med Pappaen sin. Takk for at han tar over når jeg må kaste inn håndkleet...

Skal med nebb og klør klare å holde meg våken til leggetid, sånn at det er størst sjans for å få en god natts søvn i natt! Det trenger jeg nok. Og jeg har vel fått en litt ahaopplevelse av hvor viktig det faktisk er.. Jeg fungerer jo ikke om det slurves med sovingen :(

Vel, jeg får bare håpe på en ørliten opptur i morgen da... Også ikke forvente så alt for mye. Ikke godt å skuffe seg selv, og de rundt som betyr aller mest!

Også har jeg sinnsykt lyst på sjokolade og godteri!!! Og potetgull og brus!! Hehe, enda godt det er noe jeg har lyst på!!;)

De 5 tibetanske riter

Hemmeligheten til evig liv? Eller veien til et ungt ytre og et harmonisk indre?

De tibetanske ritene er 5 kraftfulle yoga øvelser som kommer av gammel visdom fra Østen. I følge denne filosofien skal de forbedre ditt helbred, livsglede og forlenge ditt liv.

De tibetanske riter beskrives som en utgave av Hatha yoga og kom sannsynlig fra India til Tibet for mange hundre år siden. De tibetanske munkene fant frem til en kombinasjon av effektive yoga øvelser som vi kaller de ”tibetanske riter”.
Riter er utvalgte øvelser som får oss til å strekke, spenne, dreie og bøye oss sammen. På denne måten stimulerer man energipunktene, eller chakraene som de kalles. Øvelsene får chakraene til å rotere hurtigere, og i harmoni med hverandre. Dette får igjen energien til å flyte bedre gjennom kroppen, og gir mer energi og vitalitet.
Det sies at chakrane jobber sammen med de syv endokrine kjertler. Disse regulerer fordelingen av viktige hormoner i kroppen. Hvis det endokrine systemet ikke fungerer, resulterer det i sykdom, tidlig aldring m.m.
Chakraene har derfor en viktig rolle med tanke på hvordan de fem ritene virker helbredende og foryngende.
Jo mer man arbeider med øvelsene, desto mer får vi tilbake. Ritene innvirker på hele systemet, og har positive innvirkninger på hele kroppen. Foruten bedre fysisk velvære, vil vi bli mer bevisste og tenke klarere. Nøkkelen til et godt resultat er å gjøre øvelsene regelmessig hver dag. Forvent resultater, men vær tålmodig. Det kreves 15-20 minutter arbeid hver dag, noe som igjen forutsetter selvdisiplin. Resultatene kommer gradvis, og mange har ikke skjønt dette før de evt faller ut av ritene, og da oppdager gevinsten.

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/helse/hjemmeyoga-2067306.html
Her kan du se øvelsene bli demonstrert
 http://www.johnnybrenna.net/
Og her kan du lese litt mere om dem, og man finner mye info om man googler og!
 
Uansett, disse ritene har jeg nå begynt å gjøre, en gang om morgenen og en gang før jeg legger meg. Så håper jeg dette er noe jeg klarer å gjennomføre. Det tror jeg egentlig jeg skal klare, for øvelsene er enkle, de tar ikke lang tid, og selv jeg, som er en innbarka naturvitenskaper, har litt tro på dette!
 
Det er liksom trening uten å være trening, man blir ikke utslitt, man anstrenger seg ikke så veldig, og man får veldig god samvittighet etterpå! Man har jo bidratt til å forebygge grå hår?!! Hehe, i allefall i følge Brenna!
 
Vel, det var en godmorgen-blogg fra meg, i dag sto jeg opp kl 07! Og først nå begynner kroppen å fungere!
 
 

I morgen er det mandag, ny uke og nye muligheter!

Det er et ordtak som sier; "Det er aldri for sent å bli det du kunne ha vært"

Det ordtaket skal jeg ta med meg inn i neste uke, siste uke før jeg begynner i jobb, nå må jeg liksom skjerpe alle sanser, og få opp energien min! Så nå skal jeg bli flinkere til å spise god frokost, trene bra, disponere tiden gjennom dagen fornuftig og ikke minst, gjøre det jeg tenker jeg skulle ha gjort!

Og sist men ikke minst, legge meg i fornuftig tid! Det er enda litt vanskelig, men jeg gjør så godt jeg kan:)
God natt god natt!

Jeg klarte det!!

Jeg kom meg faktisk på trening i går! Fantastisk mestringsfølelse... Ikke så veldig stort å få det til for enkelte kanskje, men selv er jeg veldig stolt! Et lite skår i gleden var imidlertid at jeg var helt utslitt resten av dagen da... Selv om det ikke var noen hard trening. Men iom jeg ikke har trent en bit siden midten av mai går jeg rundt med tidenes gangsperre i dag... Men det er bare supert! Så håper på at dette nå går rette veien, og at jeg kommer meg på trening igjen på mandag!
Viktig å holde fast på de små steg når man er i en slik situasjon! Det å få til noe som krever en del utenom det å være mamma, som en i og for seg bare er nødt å få til, er bra!
Jeg har jo hatt endel avtaler med jentekvelder, bursdagsfeireinger og sånt jeg bare har måttet avlyse, verken overskuddet eller lysten har vært til stede. Så jeg har enda en lang vei å gå...
Men det kommer seg! Sakte men sikkert! Det tror jeg på!!

Dagene snegler seg avgårde....

Ja, dagene går, stort sett i det samme. Litt kjedelig i grunnen...
Jeg har enda ikke så stort overskudd som jeg skulle ønske, enda jeg sover tilstrekkelig hver natt...
Har jo nå gått på sovetabletter i tre uker i morgen, og de fungerer bra tror jeg. De gjør meg trøtt til jeg skal legge meg, sånn at jeg sovner rimelig kjapt... Men likvell glimrer overskuddsenergien med sitt fravær... I tillegg så har jeg kutta helt ut treningen siden jeg kollapset i mai, og det begynner jeg å kjenne nå. Etter to svangerskap med krafitg bekkenløsning, og ellers lite trening er jo kroppen rimelig skrøpelig. Starta med opptrening i februar, og trente godt helt til mai. Bare grunntrning med enkle øvelser som kroppen tålte, og ting gikk i riktig retning... Nå er da altså alt tilbake på startstreken. Kjenner hodepinen kommer oftere pga nakken, og bekkenet krangler om det er mye belastning en dag.. Ikke bra, ikke bra...
Jeg har planer om å få kommet meg på trening i mårra, men kjenner jeg må mobilisere enormt mye viljestyrke for å få gjennomført det... Og det er jeg litt usikker på om jeg har nå!
Men jeg har sagt til min kjære at jeg har planer om å trene om jeg føler jeg får det til i mårra, og nå skriver jeg det her og, hehe, så kanskje kanskje....
Tar da med begge små og har de i barnepassen. Lillebror har vært der mye, og stortrives, og storesøss har jo barnehagefri, så tipper hun har godt av å få rast fra seg litt med mange nye leker!!
Jeg sier bare tvi tvi til meg selv, og håper på det beste! :)

Time hos psykolog #3 [jobben]

Også til en gladnyhet!! Jeg får begynne å jobbe i ausgust!!! O lykke!! Bare 50% i starten, men jeg får i allefall komme igang!
Dagen etter timen hadde jeg møte med sjefen på jobb. Han vil gjøre alt for meg, og det er jo vel og bra! Så da får jeg bare legge fra meg "flink-pike-syndromet" en stund, og være litt egoistisk! :)
Jeg står veldig fritt mtp jobben, så når jeg setter i gang og har gått gjennom de nødvendige oppfriskingskursene og kommet litt i gang får jeg så og si velge hva jeg vil konsentrere meg om! Og det kjenner jeg hjelper veldig på!
Nå må jeg fokusere på min mentale helse, og hva som er godt for den! Mestringsfølelse er nok det viktigste tror jeg! Å gjøre en jobb virkelig godt, som garantert vil høste klapp på skuldra og skryt vil jeg ta meg tak på å gjøre i starten tenker jeg! Og jeg smiler bare jeg tenker på hvor mange muligheter jeg har nå!
Det er ganske fantastisk å ha slike ting å se frem til! Nå er det bare to uker til jeg starter:)

50% betyr jobbing annenhverdag, håper energien strekker til så jeg får trent litt de dagene jeg ikke jobber, da tror jeg livskvaltiteten går i taket i forhold til hva den har vært siste tiden....

Pila peker oppover! Håper den ikke stopper med det første:)

Time hos psykolgen #3 [Mamma]

Timen hos psykologen gikk i å prate om mitt forhold til Mamma. Mamma som er verden beste Mamma, omsorgsfull, oppofrende og stort sett en engel. Som jeg da nå ikke klarer å være sammen med uten at hun tømmer meg helt for energi. Hun har et behov for å vite, jeg har et behov for å ha henne litt på avstand. Hennes væremåte samt mine antenner som plukker opp de minste antydninger gjør sitt til at jeg hele tiden føler på at hun vil vite mere, hun vil vite alt... Og dette gjør at jeg bygger opp en vegg som bare blir høyere og tykkere...
Så.. Hvorfor klarer jeg ikke å bare fortelle henne to tre berogliende setninger og så er saken ute av verden for en stund? Hvorfor klarer jeg ikke å føre en dagligdags samtale med henne om helt daglidagse ting uten at jeg blir aggresiv og sint og usaklig? Det ender med at jeg bare lukker meg helt inne, for å unngå å være motbydelig... Noe som for henne må føles som å bare møte en kald skulder.
Jeg verken er sånn, eller vil være sånn!! Men jeg er syk....

Psykologen forteller om forholdet mellom foreldre og barn. Det er aldri barnets skyld!
Ok, tenker jeg..... nå har ikke Mamma gjort meg noe, hun har ikke slått meg eller gjort noe som skulle tilsi at psykologen skulle velge å si dette til meg? Jeg føler på en måte at dette gjelder barn som har vokst opp under vanskelige forhold. Jeg tenker at denne situasjonen med Mamma er ene og alene min feil, det er meg som er problemet!

Men hun fortsetter og snakker om at når en forelder ikke strekker til, eller ikke er i stand til å lese sitt barns signaler er det de "smarte barna" som lider mest. De vil alltid strekke seg for å få forholdet til å møtes. Og mitt tilfelle har jeg alltid sterkt meg for å tilfredstille Mammas trang til å vite alt, selv om jeg ikke har behov for at hun skal vite alt...
Det har jo i alle år gått greit, men så har jeg vært en sterk person, og jeg har hatt overskudd til å legge mine egne behov til sides og heller sette hennes behov først.
Jeg kan huske første gangen jeg "kjeftet" på henne for dette... Det var rett etter fødselen på lillebror.
Vi hadde endel startproblemer og ble liggende på sykehus noen dager med mange sjekker hod utallige leger osv. Sambo og storesøss var hjemme og jeg låg alene på sykehuset med lillebror. Ensomt og kanskje var jeg ekstra sårbar da. Hun ringte vel ofte syntes jeg, bare for å ringe og høre... Hun hadde selvfølgelig behov for det, hun er jo bestemor. Men det hadde da altså ikke jeg. Jeg satt med mine bekymringer, spørsmål og tanker, og ventet jeg og. Og jeg hadde heller lyst å ta meg av meg selv om mitt nye barn enn å tilfredstille andres trang til å vite. så da sa jeg at hun måtte slutte å mase, jeg gav beskjed når noe nytt var å melde..

Jeg ser jo, og klarer fullt ut å fortså hennes behov, men samtdig mener jeg at mitt behov ikke er urimelig... Normalt ville jeg ikke kjeftet på henne, men nå hadde jeg altså ikke noen lang lunte, så det ble bare sånn!
Etter dette har det vel kanskje bare litt værre og værre...
Det er jo litt sånn når man får noen opp i halsen, det tar sin tid før det går over. Og når hennes behov bare har økt, og nå når det er meg som er syk, og det er meg hun "maser" på, så har det bare blitt til at jeg har skøvet henne bare lengre og lengre unna. Og det har, i følge psykologen min, ikke hun respektert. Eller, hun har ikke lset signalene mine, og bare fortsatt å pushe på...
Dette er en sannhet med modifikasjoner, for hun har backet unne meg, på mine ordre. Men da på helt feil måte.
(Uff, dette blir langt, men merker det er godt å få det på ut gjennom tastaturet)...
Dvs, jeg måtte jo ringe henne og si fra hva som foregikk da jeg kollapset, og svigermor var på vei hit. Hadde jeg latt være å si det så hadde hun nok blitt dypt såret, og det ble hun vel uansett, for at jeg ikke hadde fortalt før osv osv... Uten at hun sier det rett ut, men jeg kjenner min mor!!
Etterhvert som tiden har gått har jeg gitt henne de opplysningene jeg har følt for å fortelle, når jeg selv har følt for å fortelle dem... Det merker jeg at hun har hatt vanskeligheter med å takle..
Så tlfsamtalene våres gikk i at hun spurte, jeg svarte og gikk så videre til et annet tema. Hun ville vite mere og gikk tilbake til temaet. Til slutt gadd jeg ikke snakke mere og avsluttet samtalen.
Mamma er jo ikke dum, og hun kjenner jo meg godt, og derfor spurte hun ikke direkte om noe neste gang vi snakket, men, hun peilet hele tiden samtalen inn på temaer som gjorde det helt naturlig å snakke om meg og min form. Uansett hvor mye jeg prøver å snakke om andre ting vrir hun samtalen tilbake. Igjen avslutter jeg samtalen fordi jeg ikke orker dette.
Neste gang gir jeg klar besjed om hvordan hun har vært, og at hun kan spørre, jeg skal svare om jeg vil, men om jeg ikke vil snakke om det så må hun respektere dette. Jeg sier og at om hun har behov for å vite mere kan hun ringe min samboer og snakke med han!
Så tlfsamtalene etter dette har vært helt kunstige, og hun har ikke rørt temaet eller spurt i det heletatt...
Kjip situasjon, og vanskelig for eg å takle nå når jeg er syk. Men jeg håper det skal gå seg til etterhvert.
Jeg fikk tatt en god prat med henne da jeg kjørte henne på flyet, der jeg sa rett ut hvordan jeg føler det!
Og hvordan jeg oppfatter henne. Hun er enig, hun forstår og hun sier hun ikke trenger å vite osv.
Det er bare det som er så feil, at jeg vet hun har behovet uansett hvor mye hun prøver å ikke ha det!

Og dette er det jeg må legge fra meg i følge psykologen! Det er aldri barna som skal tilfrestille sine foreldre, det er motsatt! Det er aldri vi barna som skal føle vi ikke strekker oss langt nok for å gjøre foreldre fornøyd, det skal være motsatt!

Familien kommer hjem, og Mamma kommer på besøk

Har desverre ikke hatt tid eller overskudd til å blogge noe særlig i det siste...
Men får ta kort litt om siste tiden;
De siste dagene hjemme alene uten mann og barn gikk greit, var jo syk, et lite skår i gelden, men nøt tiden helt for meg selv, og fikk tatt igjen en god del hvile, og selv om jeg var syk følte jeg meg mye mere energifull enn på langt tid!

Torsdag var jeg på flyplassen og henta den lille familien min! Kjekt å se de igjen, og det var godt å merke. De seks dagen vekke fra dem gjorde underverker! Og helt siden da har jeg heldgivis fått en mye bedre innstilling og følelse til lillebror! Nå nyter jeg at han ler, koser seg og vokser! Storesøss var det også godt å se, men jeg er jo enda ikke helt meg selv, så merker det gjør litt vondt å se at hun reagerer og merker når jeg ikke har det bra! Jeg har jo et stort behov for å være for meg selv til tider, og jeg merker at hun av og til kan være usikker, og blir lett redd for at jeg bare skal forsvinne. I form av at hun kan begynne å skrike bare jeg skal ut med søpla, eller går på do, hun vil være med hele tiden.. Heldigvis er ikke dette ofte, men det gjør vondt i mammahjertet når jeg ser at min sykdom går utover henne...

Fredag kveld kom Mamma på besøk, hun skulle være her en uke. Mot psykologens råd, da jeg har gitt uttrykk for at det for meg er en anelse belastning å ha besøk...
Lørdag var samboen bortreist fra  morgenen av, og kom ikke tilbake før i femtiden. Jeg var altså alene hjemme med både Mamma og de to små. Noe jeg ikke taklet så bra.
Jeg mistet energien og var helt utslitt da han kom hjem. Og jeg var heller ikke fortolig med å være alene med Mamma. Kort sagt, Mamma er verdens beste, vil meg bare godt, og har et stort behov for å vise omsorg for meg. Men nå verken vil jeg eller har jeg behov for hennes omsorg... Dette er noe hun vet, jeg er og har alltid vært "ei som skal klare seg selv". Så hun pushet meg ikke med spørsmål om hovrdan det gikk osv.. Men jeg kjenner min mor godt, og det lyste lang vei at hun ville så gjerne vite... Dette ble bare for mye for meg å takle nå. Og frustrasjon og sinne gikk desverre utover sambo da han kom hjem.
Jeg gikk rett og la meg, og han kom opp da ungene var i seng, jeg kjeftet han ut etter noter, og han som i senere tiden har vært verdens tolmodigste når det kommer til mine humørsvigninger fikk litt nok når ting ble rettet mot han! Mitt sinne var primært fordi han hadde "stukket av fra meg". Og det endte med at jeg bare tok bilen og stakk av, i frykt for at han skulle gjøre det samme. Jeg ville overhodet ikke tilbringe kvelden alene sammen med Mamma...

Dette hørest nok sikkert veldig merkelig ut, men jeg kan ikke helt forklare det selv, jeg klarer bare ikke være sammen med noen som sulter etter å vite alt om meg akkurat nå! Dvs, jeg kan lett snakke åpent om hvordan jeg har det til både psykologen, min kjære og noen av vennene mine. Men det er fordi de vil hjelpe, de vil høre og de er der for meg. Med Mamma blir det annereledes, med henne er det fordi hun har behov for å vite... Og akkurat nå har jeg ikke overskudd til å tilfredstille hennes behov...

Jeg stakk altså av, kjørte til ei strand, satte meg ned helt for meg selv og såg på havet og hørte på bølgene som slo inn mot land.. Gang på gang, bølge etter bølge, havet gir aldri opp....
Da jeg kom hjem gikk Mamma rett i seng, jeg fikk pratet litt ut med min kjære som heldigvis hadde snakket endel med Mamma om hvordan det låg an, og det var jeg uendelig glad for, for da slapp jeg..
Vi gikk og la oss, som venner, krangelen er jo sykdommen sin feil, og heldigvis er han beredt på å ta iomt det meste, selv om det også er tøft for han... Håper jeg slipper flere slike utbrudd....

Dagene gikk, og for meg var det svært anstrengende å være i samme rom som Mamma, så timen hos psykologen på onsdag var veldig kjærkommen!! Jeg snakket mye om hvordan det gikk nå når jeg hadde besøk av Mamma, og hun hadde som vanlig veldig kloke ord å komme med!

Sukk

Enkelte dager blir bare så innmari tøffe. Litt motgang, også baller det på seg... Også vil man ikke gjøre noe for å komme seg ut av det heller... Sinnet bare koker over, irritasjonene eskalerer, løsningene forsvinner, sykdommen har herredømme, jeg er maktesløs!

Da er jobben informert...

Fikk en mail fra sjefen i dag, info mail som var sendt ut til alle, så svarte jeg på den, da jeg hadde et par spørsmål. Har jo vært vekke fra jobb i snart tre år, så er ikke helt oppdatert på alt for å si det mildt...
Han svarte på spørsmålet og spurte samtidig hvordan det gikk og om jeg var klar for å begynne på jobb...
Ja, hva svarer man da? Jeg liker ikke å lyve, jeg er for å spille med åpne kort, så dette var vel anledningen til å fortelle hvordan ståa var...
Og det er med tungt hjerte og vel så det jeg forteller om hva som skjer, tror ingen aner hvor stort nederlag det er for meg om jeg ikke får begynnt på jobb i august, og ikke får starte nesten der jeg slapp!

For jeg er ikke en person som går på jobb for å være der 8 timer og så går hjem igjen og glemmer så jobben! Jeg elsker jobben min! Den er variert, den er spennende, den er travel, den er ekstremt stressende, den er rolig og bedagelig, den er faglig krevende, den er dynamisk, den er topp!!! :)
Så jeg kommer på jobb for å gjøre en god jobb, jeg er der for å gjøre klientene knallfornøyde! Jeg er der for å vise meg frem, for å bevise hvor godt det kan gjøres, jeg er der egentlig for min egen del for mitt eget ego! Jeg er der for å bli best!! Og da jeg gikk ut i sykemelding i 2007 var jeg nettopp det! Og jeg vet jeg trenger jobben min nå!!
Personer oppover i systemet har savnet meg, de har spurt om jeg ikke snart kommer tilbake, de har tro på meg, og jeg vet jeg kan oppfylle deres tro og vel så det!

Jeg må bare bli meg selv igjen!! Og jeg må bli det før august!!

Det var litt godt å få sagt det, men samtidig starter det en rekke bekymringer for sjefen, jeg skal til psykologen 15 juli, og sjefen har kallt meg inn til møte dagen etter. Han vil tilrettelgge for at jeg skal kunne være på jobb, han vil hjelpe meg og ta alle hensyn sånn at jeg kan jobbe...
Men det er jo ikke det jeg vil, jeg vil tilbake og gjøre det jeg gjorde før! Klart, ikke helt som før, nå har jeg jo to barn å komme hjem til, jeg kan ikke stå igjen på jobb og jobbe overtid med jeg klarer.. Jeg kan ikke gøtse på og være den som sørger for at vi får levert anbud innen fristen....
Men jeg vil ikke komme på jobb og der også være en belastning...

Jeg vil være meg selv!! Verdensmesteren!! Hvor er duuu???? Kom frem kom frem!!

Skifte fokus tenker sikkert noen nå... Jada, men jeg vil ikke.... Da må i allefall noen komme med noen svært så virkningsfulle og riktige ord! Og de tror jeg ikke jeg får høre! Jeg trenger styrke, mental styrke for å klare å trø hjemme enda lengre!! Hvor finner jeg den?

Mandag - 4 dager til de kommer hjem

Jeg er fortsatt syk, og har jeg sovet svært dårlig de to siste nettene pga bihulesmerter, så nå er time til lege bestillt. Så får vi se om det er noe som kan kurreres med antibiotika eller om det er noe virusdritt som jeg bare må klare å bli frisk av på egenhånd...
Tett i skallen, hodeverk, slimete neddover halsen, og slapp... Liker ikke å være syk, det passer aldri, og akkurat nå, når jeg skal kose meg hjemme alene passer det i allefall ikke bra!!

Så nå ligger jeg i senga oppe på loftet og hører det skures og skrubbes nede på kjøkkenet:) Vaskedama er her i dag! Og det er med god samvittighet hun får penger etter utført jobb! Skulle ønske jeg fikk henne til komme å vaske lenge før jeg tok skrittet! Det er liksom en bøyg det å anskaffe seg vaskehjelp. Vaske huseet sitt må man vel klare selv? Ja, man klarer det nok selv, det er bare det at om man har vaskehjelp så klarer man så mye annet i stede:) Og når huset er skinnende rent, så blir man så lettere til sinns og nesten litt rusa på lykke! Hehe, hørtes litt sært ut! Men det er godt med rent og pent hus!!

Ellers så føler jeg enda at denne depresjonen slipper litt taket. Uten at jeg vet hvorfor, men alenetid og mye mere sammenhengende søvn og rom for å pleie meg selv de siste dagene har sikkert gjort meg godt! Selv om jeg er syk! Så håper jeg det er en permantent bedring, og at ikke alt faller tilbake slik det har vært når huset blir fullt opp igjen på torsdag! Og Mamma kommer på besøk på fredag og blir ei uke....

Tror det skal gå bra, nå har jeg jo faste leggetider å forholde meg til, og jeg har gitt Mamma beskjed om at hun skal ha ansvaret for å lage middag hver dag! Så da har jeg egentlig bare meg selv å forholde meg til sånn i bunn og grunn... Både sambo og Mamma vil ta seg av de små, og jeg kan leke med de eller finne på kjekke ting når JEG vil og føler for. Det er jo dette psykologen har anbefalt meg å gjøre. Sånn at jeg får fjernet disse negative følelsene jeg får når jeg har med ungene å gjøre...

Så håper jeg og tror at denne uka alene, og at jeg er helt konsekvent uka etter vil bære frukter! Jeg må i allefall ha troa!! :)

Mutters alene, helt for meg selv!!

Da er frokosten fortært, ute skinner sola, og den venter på å gjøre meg litt brunere i dag! Det er i iallefall min store plan for dagen:)

Så, nå er jeg da helt alene, på psykologens anbefaling... De reiste herfra fredagskveld halv seks, og kommer ikke hjem før på torsdag! Kjenner det er fantisk å være alene! Men så er jeg selvfølgelig blitt kjempeforkjøla da, så føler meg litt urettferdig behandla ja... Håper bare formen er bedre i mårra, sånn at jeg orker å gjøre litt mere ut av den muligheten jeg har fått!!
Vel litt har jeg jo gjort da, i går satt jeg to timer sakkosekken med bena i sån gel, baby foot heter det. Og lovet meg at om knappe to uker skal jeg ha silkemye føtter igjen :) Så får vi se da...

Eller så er energien like liten som den bruker å være, mulig det er litt ekstra nå siden jeg er syk, men må innrømme jeg venter veldig på at den skal komme tilbake for fullt! Sovetablettene funker så som så.. Merker jeg er trøttere, og sovner sikkert lettere, men kan ofte ligge en god stund før jeg sovner, og opplever også at jeg våkner på natta og blir fanget av en tanke...

Nå går den tanken i at det er bare en måned til jeg skal i jobb igjen! Jeg har avtalt med sjefen hvordan jeg skal begynne, jeg jobber jo skift, så når jeg begynner må jeg begynne for fullt. Om ikke går det hardt utover de andre... Jeg føler mao et enormt ansvar og en stor forpliktelse til de avtalene jeg har gjort... Også gleder jeg meg jo noe innmari til å få begynt igjen!!
Jeg har jo hele tiden tenkt at å begynne på jobb er veldig godt for hodet, og da det vil gjøre meg lettere til sinns og gi meg energi... Men så kom jo denne utbrentheten inn i bildet, og da stiller alt dette seg så veldig annerledes...
Jeg vil vil vil vil begynne på jobb!! Men så er jeg jo så redd for å begynne på jobb, og så komme til det punktet at det sliter meg ut, også må jeg sykemeldes... Det kommer liksom til å bli et uendelig stort nederlag for meg! Og i forhold til jobb har jeg hatt nok nederlag, to svangerskap med sykemelding helt fra uke 7 i første og hele tiden andre svangerskapet! Når jeg skal begynne igjen, så vil jeg gjøre det på ordentlig, ikke halvveis, så da tenker jeg at det kanskje er greit å vente litt til...

Dette er noe jeg må snakke med psykologen min om neste time i allefall!! For jeg føler jeg må gi beskjed i rimelig god tid, og ikke dagen før... Også tenker jeg at jeg kan jo ta en prat med min HRkontakt, i stede for sjefen min, så kan sikkert hun hjelpe meg med at den sykemeldingen blir en forlengelse av permisjonen ovenfor avdelingen jeg jobber på.. Det hørest liksom litt bedre ut tenker jeg! Selv om jeg har avtalt med jobb at jeg skal starte en mnd før planlagt... Æsj, jeg blir liksom enten vinglepettr eller udugelig og syk....

Nei, sola skinner, jeg må komme meg vekk fra den tanken!! Men er jeg helt syk som tenker så mye på dette? Eller er det normalt?
Jeg må jo innrømme at jeg føler meg mindre og mindre deprimert i allefall. Nå føler jeg meg stort sett bare slapp og trøtt og tom for energi...
Men jeg lurer meg selv litt og tror jeg, når jeg nå kjenner etter om jeg savner de tre som er laaang unna meg, så er  det bare storesøster jeg føler et viss savn mot... Lillebror er liksom ikke så betydningsfull... han er så liten enda, skjønner ingenting... Det er det tankene mine går i...
Dette stemmer nok ikke, han er jo 9 mnd, de har jo en viss peil på virkeligheten da! Ser jo det nå når Pappaen har hatt hovedomsorgen i den siste tida, så klarer ikke jeg lengre å roe han ned om han våkner på sen kveld eller natta... Det har ikke gjort meg noe, har liksom bare vært glad til, for da slipper jeg unna.. Men når jeg nå skriver det ned og tenker litt mere på det, så er det jo trist...
Kanskje det at jeg nå synes det er trist er et tegn på bedring??

Ja, jeg tror jeg holder på den tanken, og avslutter et veldig rotete innlegg....
Tror jeg skriver litt til i kveld, og håper på at tankene er litt mere strukturerte da :)

Da skal Mammaen pakke og sende fra seg sine to små...

I morgen reiser Pappaen, storesøss og lillebror... De skal være vekke til neste torsdag. Så nå skal jeg sette i gang og pakke for dem! Dette er jo på psykologens anbefaling, så da må jeg bare kjenne etter at dette er helt riktig å gjøre. Må fokusere på at nå skal jeg ha meg ei lita uke med ro og hvile og at dette er viktig for at kroppen min skal få bygge opp energilagrene.. Men må jo innrømme at det er litt blandede følelser å skulle være alene hjemme og vekke fra de små.
Så når de kommer hjem neste torsdag håper jeg å ha masse overskudd og ikke minst, at jeg har fått kjenne på masse positivt savn og at det gjør meg i stand til å ha mere lyst å gjøre de tingene jeg har litt avsmak på å gjøre nå!

Jeg forventer ikke at jeg skal være meg selv igjen 100% etter dette da, for å komme seg igjen tar nok en god stund, men en god start på veien til målet er det nok!

Sambo kom hjem med en pakke sovetabletter og i går, så nå skal jeg ta en tablett etter kveldsen kl 2100, og når jeg da legger meg 2230 er jeg god og trett. Disse skal jeg ta hver kveld i tre uker, og de fungere på en sånn måte at de påvirker hormonene som hjelper kroppen til å ha en døgnrytmen jeg bør ha. Det er altså kun naturlige hornomer i disse tablettene, og jeg merker det nå, at i natt har jeg sovet bedre enn noen gang, og føler meg ganske uthvilt tross hanglete form med sår hals... Får håpe jeg er på bedringen nå og at det bare er en todagersforkjølelse jeg har!

Jess, jeg hadde egentlig ikke så mye på hjertet nå, får kaste meg rundt og sette i gang med pakkingen. Også skal jeg ta gode pauser innimellom, og gå ut i sola og nyte den og litt :)