Det er litt lettere å være sykemeldt når man har fått jobbet i fire uker først... Men det er jaggu ikke enkelt heller. Nå har jeg faktisk veldig vondt, det gjør det lettere. Men det værste er nok at jeg nok en gang ikke kan ta alt ansvar for ungene...
To paracet og en paralgin forte tar jeg før jeg legger meg. Det tar ikke alle smertene, men jeg sovner i allefall av det! Så jeg er ganske syk på en måte, vondt i armene og hendene... Alt som skal gjøres gjøres jo med dem! Fruuustrasjon!!! Enda godt jeg ikke er så veldig deprimert lengre, om jeg i det heletatt er det da.. Tror nok jeg hadde hatt det ganske så svart om så var tilfelle... Missforstå meg rett, dette er kjipt altså. Men det er det jo for alle og enhver! Så det er lov å ha det kjipt innimellom uten at det må være en depresjon! Og sånn tror jeg det nå er for meg, men jeg må nok passe meg, pluttselig så er jeg der igjen...
Det verste nå er liksom det at jeg i over to år, siden storesøster ble født, ikke har vært i stand helt 100% til å være Mamma uten at Pappaen må bidra! Nå jobber far i huset offshore, så det er grunnen til at jeg må klare å være "alenemamma" for en liten periode... Og når jeg da ikke er i stand til det så føler man seg ikke så veldig høy i hatten. Ikke på sine egne vegne, men så går det jo utover han som ikke kan reise på jobb og!
Og det er kjipt... Så denne gangen har jeg satt foten ned... Pappa skal få dra på jobb, 15 september! Jeg får bite tennene sammen, ta smertestillende, og be om, og ta imot så masse hjelp som mulig. Og de som vil hjelpe til står i kø, så det skal ikek bl noe prob!!
Jeg må bare få avklart med legen, som jeg skal til i morgen, og jeg kan pushe meg litt! Det er snakk om max to uker, og det gjør nok uendelig godt for hodet mitt, selv om det blir litt ekstra smerter.. Men det tåler vi:)
tirsdag 7. september 2010
lørdag 4. september 2010
En time helt for meg selv!
Nå ligger jeg på badegulvet og taster på PCen:) Har massert inn peeling, og den skal være på i ti miutter før den skal vaskes av, så da tenkte jeg jeg skulle blogge litt faktisk...
Sambo er ute på konsert i kveld, ungene sover søtt, og nå skal jeg faktisk gjøre noe som jeg alt for ofte bare tenker at jeg skal gjør, men så blir det aldri...
Så nå er det peeling, så farging og napping av bryn, og kanskje, om jeg ikke blir for trøtt, ett varmt bad før jeg legger meg!
Grunnen til at jeg har med PCen er Spotify, må jo ha litt musikk til selskap!!
Jeg skrev jo i forrige innlegg at jeg ikke skulle blogge så mye mere, men det er jo litt kjekt å blogge har jeg funnet ut... Nå har jeg kanskje ikke behov for å blogge om alt det mørke i livet mitt lengre, for det er litt opp og ned enda merker jeg... Men føler jeg har mye mere kontroll over det nå!
Men så har jeg tenkt, hva annet skal jeg blogge om da? Jeg har jo ikke tid til å lage sånn hobbyblogg, mange fine slike der ute... Mote er heller ikke tingen for meg, og ikke interiør...
Sånn i grunnen har jeg et helt normalt liv... Så skulle det vært kjekt å lese om måtte jeg ha med bilder i allefall... Og det vet jeg ikke om jeg har så lyst til! Litt av vitsen med blogg er jo at andre leser.. Det er i allefall det som driver bloggingen min nå, nå når det behovet jeg hadde i utgangspunktet ikke er der lengre!
Så har jeg jo mange interesser da, men ingen er liksom 100%.. Vil ha med meg alt, men får bare litt av mye... Så tror ikke det blir noen blogg på meg gitt...
Tror heller ikke at dere som har lest bloggen min til nå har så veldig stor interesse av å høre om andre ting enn psyken min, det var jo det som fanget dere i utganspunktet...
Jaja, dette ble jo bare mye svada og skravel:) Ti minutt har gått, nå skal jeg skrubbe mitt blide åsyn;)
Sambo er ute på konsert i kveld, ungene sover søtt, og nå skal jeg faktisk gjøre noe som jeg alt for ofte bare tenker at jeg skal gjør, men så blir det aldri...
Så nå er det peeling, så farging og napping av bryn, og kanskje, om jeg ikke blir for trøtt, ett varmt bad før jeg legger meg!
Grunnen til at jeg har med PCen er Spotify, må jo ha litt musikk til selskap!!
Jeg skrev jo i forrige innlegg at jeg ikke skulle blogge så mye mere, men det er jo litt kjekt å blogge har jeg funnet ut... Nå har jeg kanskje ikke behov for å blogge om alt det mørke i livet mitt lengre, for det er litt opp og ned enda merker jeg... Men føler jeg har mye mere kontroll over det nå!
Men så har jeg tenkt, hva annet skal jeg blogge om da? Jeg har jo ikke tid til å lage sånn hobbyblogg, mange fine slike der ute... Mote er heller ikke tingen for meg, og ikke interiør...
Sånn i grunnen har jeg et helt normalt liv... Så skulle det vært kjekt å lese om måtte jeg ha med bilder i allefall... Og det vet jeg ikke om jeg har så lyst til! Litt av vitsen med blogg er jo at andre leser.. Det er i allefall det som driver bloggingen min nå, nå når det behovet jeg hadde i utgangspunktet ikke er der lengre!
Så har jeg jo mange interesser da, men ingen er liksom 100%.. Vil ha med meg alt, men får bare litt av mye... Så tror ikke det blir noen blogg på meg gitt...
Tror heller ikke at dere som har lest bloggen min til nå har så veldig stor interesse av å høre om andre ting enn psyken min, det var jo det som fanget dere i utganspunktet...
Jaja, dette ble jo bare mye svada og skravel:) Ti minutt har gått, nå skal jeg skrubbe mitt blide åsyn;)
onsdag 1. september 2010
Jeg er nok ikke så aktiv lengre
Nå føler jeg at depresjonen har sluppet taket for alvor, og merker jeg har ikke stort behov for å blogge for tiden...
Nå var denne bloggen ment for min egen del, og ikke for dere som leser, så jeg tenker ikke så mye på at det kanskje sitter noen der ute som lurer på hvordan det går...
Men det går greit altså! Dog har jeg møtt på litt utfordringer mtp en kropp som har slitt med diverse graviditetsplager i tre år, og som nå plutteselig skal jobbe... Og jobben min er tung og belastende. Resultatet er nå senebetennelse og ei uke med fullstendig ro... Noe som overhodet ikke er gjennomførbart, men vi prøver!:)
Spørsmålet er hvorvidt jeg blir bra etter en uke med ro og tabelttkur da... Blir jeg ikke helt bra blir det utredning mtp en annen lidelse som kan være årsaken, så vi får vente og se hva som skjer!
Sambo var med psykologen i går og, det gikk bra. Vi snakket om det som ble sagt ettterpå, og han ser ut til å forstå meg bedre nå. Så vil jo tro vissheten om det, og endringene som vil komme nå gjør oss begge godt!
En familie kan jo ikke ha det bra før alle har det bra!
Ja, jeg hadde egentlig ikke noe spesiellet å komme med nå.. Ville bare gi lyd fra meg!
Men for dere som leser fordi dere er i samme situasjon eller lurer på om dere er det, så er det bare å stille spørsmål, så kan jeg svare på det jeg kan, utfra mitt eget utgangspunkt!
Jeg har jo vært langt nede og vært totalt utslitt, så noen tips og råd har jeg nok i ermet for å endre tanker og væremåte:)
Det meste går an:) Og de svarte tankene er bare en illusjon, ikke glem det!!
Nå var denne bloggen ment for min egen del, og ikke for dere som leser, så jeg tenker ikke så mye på at det kanskje sitter noen der ute som lurer på hvordan det går...
Men det går greit altså! Dog har jeg møtt på litt utfordringer mtp en kropp som har slitt med diverse graviditetsplager i tre år, og som nå plutteselig skal jobbe... Og jobben min er tung og belastende. Resultatet er nå senebetennelse og ei uke med fullstendig ro... Noe som overhodet ikke er gjennomførbart, men vi prøver!:)
Spørsmålet er hvorvidt jeg blir bra etter en uke med ro og tabelttkur da... Blir jeg ikke helt bra blir det utredning mtp en annen lidelse som kan være årsaken, så vi får vente og se hva som skjer!
Sambo var med psykologen i går og, det gikk bra. Vi snakket om det som ble sagt ettterpå, og han ser ut til å forstå meg bedre nå. Så vil jo tro vissheten om det, og endringene som vil komme nå gjør oss begge godt!
En familie kan jo ikke ha det bra før alle har det bra!
Ja, jeg hadde egentlig ikke noe spesiellet å komme med nå.. Ville bare gi lyd fra meg!
Men for dere som leser fordi dere er i samme situasjon eller lurer på om dere er det, så er det bare å stille spørsmål, så kan jeg svare på det jeg kan, utfra mitt eget utgangspunkt!
Jeg har jo vært langt nede og vært totalt utslitt, så noen tips og råd har jeg nok i ermet for å endre tanker og væremåte:)
Det meste går an:) Og de svarte tankene er bare en illusjon, ikke glem det!!
fredag 20. august 2010
Enda en jobbuke over!
Ser nå at jeg har glemt en viktig detalje i forrige innlegg; Sambo er det som skal gå til neste psykologtime.. Bare sånn at det var oppklart:)
Men, nå er det altså fredags kveld, jeg har lagt meg i senga og nå er enda en arbeidsuke over! Deilig!! For det første er det faktisk deilig å endelig ha fått tilbake følelsen av helg!! Etter tre år med bare fri mister man gelden av å endelig ha fri! Så det er godt!
Det går bare bedre og bedre på jobb! Kroppen tåler det bedre, jeg kjenner rygg, bekken, nakke og skuldre allerede har blitt sterkere, og tåler bedre å jobbe! Til nå har jeg jobber annenhver dag, hele dager. Neste uke skal jeg gå over til å jobbe hver dag og kortere dager. Etter anbefaling fra manuell terapauten. Jeg jobber fortsatt bare 50%, så neste uker blir det en dag fri og fore halve dager! Når jeg nå bare jobber halve dager, skal kroppen kunne klare å sykle til og fra jobb. Jeg lovte å trappe forsiktig opp, så må ta meg selv i nakkeskinnet og dra ut på sykkeltur i mårra og på søndag... Så sier vi det er nok opptrapping før jobb igjen på mandag! 11 km til jobb, og rimelig flatt, så det skal gå bra:) Gleder meg til å få dette inn som en ny rutine, og kjenne på følelesen av å mestre noe jeg lenge har øsnket å få til!!
Denne uka har det også vært starten på nytt barnehageår! Og nå er lillebror også barnehagegutt blitt! Det er litt rart, men kjenner det gjør oss begge voksne godt! Jeg får vært på jobb og brukt hodet på andre ting enn hjemmesysler, og han får gjort mye med huset hjemme, uten å måtte tenke på at han kun har tiden da minsten sover! Så nå går ting mye fortere fremmover her, sambo blir lettere til sinns av dette, og når vi begge har fått brukt dagen på andre ting enn ungene så har vi en drøss med overskudd til dem på ettermiddagene og legging. Og det er godt!! :)
Med andre ord er vi alle mann godt i gang med en ny opptur!! Og det er litt tryggere denne gangen, for nå er det mye som er kommet noen steg videre... Barna i barnehage, jeg i jobb, sambo og jeg har det lettere sammen og andre postive ting vi har sett frem til lenge begynner å nærme seg enda mere!
Det er langt i fra bra, men helt bra er det ingen som har det, så det strever vi ikke etter lengre, ikke som før i allefall! Perfeksjonister kan man være på jobb, ikke hjemme, da kommer man aldri i mål!!
Og til dere som ikke er klar over det; her er følgende sannheter:
- Ingen par har det godt sammen heeele tiden, småbarnsperioden er en tøff tid!
- Ingen har det ryddigt hver dag, et kjøkkengulv skal ha litt smuler her og der;)
- Middagsmaten kan ikke komme på bordet hver dag klokka fire, det blir bare stress!!
- Man kan ikke ha tid til alt og alle, man må prioritere. Og søvn er det aller viktigste å prioritere!
Men, nå er det altså fredags kveld, jeg har lagt meg i senga og nå er enda en arbeidsuke over! Deilig!! For det første er det faktisk deilig å endelig ha fått tilbake følelsen av helg!! Etter tre år med bare fri mister man gelden av å endelig ha fri! Så det er godt!
Det går bare bedre og bedre på jobb! Kroppen tåler det bedre, jeg kjenner rygg, bekken, nakke og skuldre allerede har blitt sterkere, og tåler bedre å jobbe! Til nå har jeg jobber annenhver dag, hele dager. Neste uke skal jeg gå over til å jobbe hver dag og kortere dager. Etter anbefaling fra manuell terapauten. Jeg jobber fortsatt bare 50%, så neste uker blir det en dag fri og fore halve dager! Når jeg nå bare jobber halve dager, skal kroppen kunne klare å sykle til og fra jobb. Jeg lovte å trappe forsiktig opp, så må ta meg selv i nakkeskinnet og dra ut på sykkeltur i mårra og på søndag... Så sier vi det er nok opptrapping før jobb igjen på mandag! 11 km til jobb, og rimelig flatt, så det skal gå bra:) Gleder meg til å få dette inn som en ny rutine, og kjenne på følelesen av å mestre noe jeg lenge har øsnket å få til!!
Denne uka har det også vært starten på nytt barnehageår! Og nå er lillebror også barnehagegutt blitt! Det er litt rart, men kjenner det gjør oss begge voksne godt! Jeg får vært på jobb og brukt hodet på andre ting enn hjemmesysler, og han får gjort mye med huset hjemme, uten å måtte tenke på at han kun har tiden da minsten sover! Så nå går ting mye fortere fremmover her, sambo blir lettere til sinns av dette, og når vi begge har fått brukt dagen på andre ting enn ungene så har vi en drøss med overskudd til dem på ettermiddagene og legging. Og det er godt!! :)
Med andre ord er vi alle mann godt i gang med en ny opptur!! Og det er litt tryggere denne gangen, for nå er det mye som er kommet noen steg videre... Barna i barnehage, jeg i jobb, sambo og jeg har det lettere sammen og andre postive ting vi har sett frem til lenge begynner å nærme seg enda mere!
Det er langt i fra bra, men helt bra er det ingen som har det, så det strever vi ikke etter lengre, ikke som før i allefall! Perfeksjonister kan man være på jobb, ikke hjemme, da kommer man aldri i mål!!
Og til dere som ikke er klar over det; her er følgende sannheter:
- Ingen par har det godt sammen heeele tiden, småbarnsperioden er en tøff tid!
- Ingen har det ryddigt hver dag, et kjøkkengulv skal ha litt smuler her og der;)
- Middagsmaten kan ikke komme på bordet hver dag klokka fire, det blir bare stress!!
- Man kan ikke ha tid til alt og alle, man må prioritere. Og søvn er det aller viktigste å prioritere!
tirsdag 17. august 2010
Empati time #3 hos pyskologen
Når man er deprimert og utbrent, så opplever man av og til denne lammende trøttheten. Den enorme maktesløsheten som gjør at man klarer bare ikke noenting. Man må bare få slippe unna...
Dette symptomet tror jeg er det jeg liker minst ved sykdommen. Småbarnsmor til to små, samboer, venninde, og meg selv. Jeg svikter alle når jeg føler meg helt utmatta...
Og nå er det empatien kommer inn i bildet.. Jeg har nemlig hatt ny time hos psykologen min!
For meg består hverdagen i disse personene, lillebror, storesøster og samboer. I starten hadde jeg et veldig antrengt forhold til lillebror, grunnen var at så og si i hele hans liv, og i graviditeten følte jeg meg sliten, trøtt osv. Han var årsaken, og jeg klarte ikke skille mellom den følelsen han gav meg og han. Det var jo ikke hans feil stakkar, men hjernen min koblet han med det å være sliten, og ergo ble "hatet" rettet mot han. Jeg skriver det i hermetegn, for jeg har egentlig ikke følt noe hat for han, men heller et sterkt ønske om å slippe unna han.
Denne følelsen er heldigvis borte, men erstattet med denne makteløse trettheten som kommer! Og den kommer jo når det tårner seg opp her hjemme med oppgaver og ting som må gjøres. Eks etter jobb, ungene skal hentes i bhg, middagen skal lages, jeg er sulten, sambo er sulten og barna er sultne. Det blir litt mas og tjas. Men middagen må på bordet, jeg biter tennene sammen, og klarer dette! Men etterpå punkterer jeg ofte...
Og jeg regarer på ulike måter hver gang, noen ganger trekker jeg meg unna. Ikke fysisk, men psykisk... hjemmer meg i et blad, bak en bok eller fordypt på facebook på tlfonen min... Og det forstår jeg kan være frustrerende for sambo.
Andre ganger får jeg beskjed om å stikke å legge meg, da er det sambo som ser at jeg er på bærtur.. og ikke jeg...
Og noen ganger, som nå, sier jeg at nå er jeg sliten, nå går jeg å legger meg nedpå.
Den siste måten er det sambo setter pris på, og vil at jeg skal klare å gjennomføre. Men jeg må gi beskjed... Ergo får jeg svært lite empati fra han... Han mener han har nok med de to små, han klarer ikke passe på meg i tillegg... Ok, det er vel kanskje rimelig nok? Og jeg er jo til en viss grad enig, for hans del blir jo da ansvaret enormt om han i tillegg til de to små skal gå rundt og se på og føle etter hvordan jeg har det...
Men, i følge psykologen min, så er det akkurat dette som gjør meg friskere... Om jeg legger meg ned på sofaen og vil bare vekk fordi jeg er sliten, så er det da en samboer som legger seg ved siden av meg, holder rundt meg og forstår at nå er jeg sliten, og som gir meg aksept for dette, og får meg til å føle at det er greit at jeg har det sånn, som kan fjerne den tretthetsfølelsen...
Så da fikk jeg en resept på en medisin mot depresjonen faktisk... Spørsmålet blir jo hvorvidt en kan forvente dette av en samboer?? Jeg trenger jo da en samboer med masse empati, også har det seg vel egentlig sånn da, at jeg har vel det stikk motsatte...
For all del, han er fantastisk, en super pappa, og på de fleste områder er han perfekt... Men når det kommer til å vise svakhet, vise følelser, og gjøre seg avhengige av noen, er han ikke så veldig god! Og det er mye av dette empati dreier seg om. Om man leser seg opp på faguttrykket empati...
Empati er en medfødt egenskap, men den må trenes... Ergo kan den læres! Min samboer kan lære seg alt, det vet jeg... Så nå gjenstår det bare å se om psykologen min klarer å lære han det!
Om hun lykkes, så blir vel resultatet at jeg blir frisk, og at vi helt sikkert får verdens beste forhold!!
Akkurat nå har vi det begge tøft, jeg er mere åpen om det, og har svelgt stoltheten min for lengst. Mens han skal enda klare alt, og litt til! Det heter vel å bygge seg en mur på fagspråket. Så nå må muren ned for at han skal føle hvor vanskelig jeg har hatt det og har det. Og når det skjer, og jeg føler at han er med på notene, så kan vi sammen få stigen opp til topps, trinn for trinn!!
Hehe, fine klisjeer her i kveld! Dere får ha meg unnskyldt! Men jeg skriver med store ord her nå for min egen del! Dette er jo flott å tenke på og en fin tråd å henge seg etter!
Nå er de snart ferdige med kveldsen nede, så nå skal jeg ned og bidra med tannpussen og leggekosen!! En halvtimes timout ble brukt til å blogge, og jeg er klar for en liten times innsats til med ungene i kveld:)
Dette symptomet tror jeg er det jeg liker minst ved sykdommen. Småbarnsmor til to små, samboer, venninde, og meg selv. Jeg svikter alle når jeg føler meg helt utmatta...
Og nå er det empatien kommer inn i bildet.. Jeg har nemlig hatt ny time hos psykologen min!
For meg består hverdagen i disse personene, lillebror, storesøster og samboer. I starten hadde jeg et veldig antrengt forhold til lillebror, grunnen var at så og si i hele hans liv, og i graviditeten følte jeg meg sliten, trøtt osv. Han var årsaken, og jeg klarte ikke skille mellom den følelsen han gav meg og han. Det var jo ikke hans feil stakkar, men hjernen min koblet han med det å være sliten, og ergo ble "hatet" rettet mot han. Jeg skriver det i hermetegn, for jeg har egentlig ikke følt noe hat for han, men heller et sterkt ønske om å slippe unna han.
Denne følelsen er heldigvis borte, men erstattet med denne makteløse trettheten som kommer! Og den kommer jo når det tårner seg opp her hjemme med oppgaver og ting som må gjøres. Eks etter jobb, ungene skal hentes i bhg, middagen skal lages, jeg er sulten, sambo er sulten og barna er sultne. Det blir litt mas og tjas. Men middagen må på bordet, jeg biter tennene sammen, og klarer dette! Men etterpå punkterer jeg ofte...
Og jeg regarer på ulike måter hver gang, noen ganger trekker jeg meg unna. Ikke fysisk, men psykisk... hjemmer meg i et blad, bak en bok eller fordypt på facebook på tlfonen min... Og det forstår jeg kan være frustrerende for sambo.
Andre ganger får jeg beskjed om å stikke å legge meg, da er det sambo som ser at jeg er på bærtur.. og ikke jeg...
Og noen ganger, som nå, sier jeg at nå er jeg sliten, nå går jeg å legger meg nedpå.
Den siste måten er det sambo setter pris på, og vil at jeg skal klare å gjennomføre. Men jeg må gi beskjed... Ergo får jeg svært lite empati fra han... Han mener han har nok med de to små, han klarer ikke passe på meg i tillegg... Ok, det er vel kanskje rimelig nok? Og jeg er jo til en viss grad enig, for hans del blir jo da ansvaret enormt om han i tillegg til de to små skal gå rundt og se på og føle etter hvordan jeg har det...
Men, i følge psykologen min, så er det akkurat dette som gjør meg friskere... Om jeg legger meg ned på sofaen og vil bare vekk fordi jeg er sliten, så er det da en samboer som legger seg ved siden av meg, holder rundt meg og forstår at nå er jeg sliten, og som gir meg aksept for dette, og får meg til å føle at det er greit at jeg har det sånn, som kan fjerne den tretthetsfølelsen...
Så da fikk jeg en resept på en medisin mot depresjonen faktisk... Spørsmålet blir jo hvorvidt en kan forvente dette av en samboer?? Jeg trenger jo da en samboer med masse empati, også har det seg vel egentlig sånn da, at jeg har vel det stikk motsatte...
For all del, han er fantastisk, en super pappa, og på de fleste områder er han perfekt... Men når det kommer til å vise svakhet, vise følelser, og gjøre seg avhengige av noen, er han ikke så veldig god! Og det er mye av dette empati dreier seg om. Om man leser seg opp på faguttrykket empati...
Empati er en medfødt egenskap, men den må trenes... Ergo kan den læres! Min samboer kan lære seg alt, det vet jeg... Så nå gjenstår det bare å se om psykologen min klarer å lære han det!
Om hun lykkes, så blir vel resultatet at jeg blir frisk, og at vi helt sikkert får verdens beste forhold!!
Akkurat nå har vi det begge tøft, jeg er mere åpen om det, og har svelgt stoltheten min for lengst. Mens han skal enda klare alt, og litt til! Det heter vel å bygge seg en mur på fagspråket. Så nå må muren ned for at han skal føle hvor vanskelig jeg har hatt det og har det. Og når det skjer, og jeg føler at han er med på notene, så kan vi sammen få stigen opp til topps, trinn for trinn!!
Hehe, fine klisjeer her i kveld! Dere får ha meg unnskyldt! Men jeg skriver med store ord her nå for min egen del! Dette er jo flott å tenke på og en fin tråd å henge seg etter!
Nå er de snart ferdige med kveldsen nede, så nå skal jeg ned og bidra med tannpussen og leggekosen!! En halvtimes timout ble brukt til å blogge, og jeg er klar for en liten times innsats til med ungene i kveld:)
fredag 13. august 2010
Det går litt oppover igjen nå!!:)
Beklager at det ble litt stille fra meg noen dager...
Hadde det tøft, ganske så tøft egentlig, kun noen dager, så gikk det sakte med sikkert litt oppover igjen! Og det er godt! Tror det var en kombinasjon med jobbstart, fysisk sliten, litt kav og strev her hjemme og et lass med frustrasjon som hadde bygget seg litt opp over tid!
Jeg hadde jo gelda meg noe vannvittig til å begynne på jobb. I mitt hode var jo jobben den store redningen min! Da skulle alt bli bra igjen! Og det ble det jo ikke, ikke med en gang i allefall... Rart hvordan man klamrer seg fast til noe der fremme, bygge opp forventningene, og når det ikke innfrir med en gang, så går man på en liten smell...
Går mye bedre på jobb nå da, læringskurven er bratt. Mtp at jeg har vært tre år vekke fra jobb så kan jeg jo ikke forvente å gli rett tilbake! Dette har jeg nå klart å prente inn i hodet, og har senket kravene til meg selv betraktelig! Så nå er jobben gøy igjen!:) Og jeg må innrømme det er fantastisk å komme på jobb, lukke øynene man har i nakken, senke skuldrene og konsentrere seg om en ting av gangen:) Ikke som hjemme med to små akkurat!!
Og når jeg kommer hjem går det også greit nå! I starten var jeg enormt trøtt og sliten, pluss at bekkenet kranglet og nakke og skuldre verket. Jeg har en til tider fysisk tung jobb, så overgangen fra hjemmetilværelsen var stor ja.. Krampe i musklene kunne jeg ha på kvelden. Så ettermiddagene med ungene frem til leggetid har vært veldig slitsomme. Ting er ikke kjekt uansett hva det er, når man er dødstrøtt og kroppen verker.
Men det og er bedre nå, kroppen har vent seg mere til jobbingen. Jeg er langt fra bra, men mye bedre.
Iom jeg jobber annenhver dag, har jeg trent de dagene jeg har hatt fri! Det er nå tvingende nødvendig skal jeg bli sterk nok til å klare enkelte arbeidsoppgaver! Så motivasjonen er på topp:)
Og jeg har også vært litt sosial på kveldstid, vi har hatt barnevakt en kveld og drog på kino. Så nå er det mye som kommer seg!
Så nå er det jeg må huske og lære av tidligere feil!! Ikke lett, men skal repetere nå, sånn er jeg blir mere bevisst! En opptur er ikke "straka vegen" når man har vært nedpå såppas lenge. Skal man ha en sikrere opptur gjelder det å ta små og forsiktige skritt! Så nå må jeg bare fokusere på det som er viktigt, og holde meg til det jeg nå mestrer!
Jeg klarer fint å stå opp kl 06:30. Jeg fikser fint å levere storesøss i bhg før jobb. Jeg klarer det jeg må på jobb, har også fått noen ektra oppgaver. De skal jeg gjøre godt, men ikke som før, at jeg lar det gå prestisje i det og ender opp med å komme hjem fra jobb og fortsatt tenke på det!
Hehe, nå må jeg le litt av meg selv, for nå hadde jeg tenkt, etter jeg har skrevet dette, å sette meg ned og lese gjennom noen papirer fra jobben... Hm... Dilemma... Men jeg bør nok heller ta frem noe her hjemme jeg har tenkt å få gjort i stede:) Godt jeg hører etter meg selv. Det er jo alltid lettere å si fornuftige ting enn å gjennomføre dem!! Men i kveld skal jeg være flink!!:)
Jeg klarer og til en viss grad å være til stede fra middag til ungene er i seng, men må også være flink til, å si klart fra til sambo når jeg må ta en time out! Han setter pris på det, i stedet for at jeg prøver når jeg ikke klarer, og mislykkes...
Nå snakker jeg om denne lammende trøttheten som kommer i enkelte situasjoner, og som jeg enda ikke er i stand til å ta meg sammen på.. Presser jeg meg går det utover humør og de rundt meg. Ingenting er kjekt å gjøre når man er stuptrøtt, så sånn sett er det en fornuftig reaksjon.
Men så har jeg en innprentet tanke om at jeg ikke skal gi meg, jeg må klare... Ikke lett å kvitt seg med den vanen...
Også er jeg blitt knallgod til å legge meg i fornuftig tid, og å stå opp i fornuftig tid! Dette har jo kroppen nå veldig godt av! Så den fysiske utbrentheten tror jeg jeg kan friskmelde meg fra! Og det føles godt!!!:)
Så det er mye kjekt og positivt jeg kan huske at jeg klarer og får til! Og jeg må slutte å tenke på alt det andre jeg så gjerne skulle ha klart! Men det kommer jo etterhvert det og :) Kanskje....
Nå ble det er veldig langt innlegg, sikkert rotete og litt tunglest. men pytt.. Jeg har i allefall gitt lyd fra meg!
Og til slutt, takk for tilbakemeldingene på siste innlegg! De var enormt gode å lese, og til stor hjelp og trøst! Har vært innom og lest de ofte!! Så dere må vite at jeg setter stor pris på dem! Jeg går nok innom og leser dem igjen når jeg har tunge stunder:) Det er så veldig godt å vite at man ikke er alene!
Hadde det tøft, ganske så tøft egentlig, kun noen dager, så gikk det sakte med sikkert litt oppover igjen! Og det er godt! Tror det var en kombinasjon med jobbstart, fysisk sliten, litt kav og strev her hjemme og et lass med frustrasjon som hadde bygget seg litt opp over tid!
Jeg hadde jo gelda meg noe vannvittig til å begynne på jobb. I mitt hode var jo jobben den store redningen min! Da skulle alt bli bra igjen! Og det ble det jo ikke, ikke med en gang i allefall... Rart hvordan man klamrer seg fast til noe der fremme, bygge opp forventningene, og når det ikke innfrir med en gang, så går man på en liten smell...
Går mye bedre på jobb nå da, læringskurven er bratt. Mtp at jeg har vært tre år vekke fra jobb så kan jeg jo ikke forvente å gli rett tilbake! Dette har jeg nå klart å prente inn i hodet, og har senket kravene til meg selv betraktelig! Så nå er jobben gøy igjen!:) Og jeg må innrømme det er fantastisk å komme på jobb, lukke øynene man har i nakken, senke skuldrene og konsentrere seg om en ting av gangen:) Ikke som hjemme med to små akkurat!!
Og når jeg kommer hjem går det også greit nå! I starten var jeg enormt trøtt og sliten, pluss at bekkenet kranglet og nakke og skuldre verket. Jeg har en til tider fysisk tung jobb, så overgangen fra hjemmetilværelsen var stor ja.. Krampe i musklene kunne jeg ha på kvelden. Så ettermiddagene med ungene frem til leggetid har vært veldig slitsomme. Ting er ikke kjekt uansett hva det er, når man er dødstrøtt og kroppen verker.
Men det og er bedre nå, kroppen har vent seg mere til jobbingen. Jeg er langt fra bra, men mye bedre.
Iom jeg jobber annenhver dag, har jeg trent de dagene jeg har hatt fri! Det er nå tvingende nødvendig skal jeg bli sterk nok til å klare enkelte arbeidsoppgaver! Så motivasjonen er på topp:)
Og jeg har også vært litt sosial på kveldstid, vi har hatt barnevakt en kveld og drog på kino. Så nå er det mye som kommer seg!
Så nå er det jeg må huske og lære av tidligere feil!! Ikke lett, men skal repetere nå, sånn er jeg blir mere bevisst! En opptur er ikke "straka vegen" når man har vært nedpå såppas lenge. Skal man ha en sikrere opptur gjelder det å ta små og forsiktige skritt! Så nå må jeg bare fokusere på det som er viktigt, og holde meg til det jeg nå mestrer!
Jeg klarer fint å stå opp kl 06:30. Jeg fikser fint å levere storesøss i bhg før jobb. Jeg klarer det jeg må på jobb, har også fått noen ektra oppgaver. De skal jeg gjøre godt, men ikke som før, at jeg lar det gå prestisje i det og ender opp med å komme hjem fra jobb og fortsatt tenke på det!
Hehe, nå må jeg le litt av meg selv, for nå hadde jeg tenkt, etter jeg har skrevet dette, å sette meg ned og lese gjennom noen papirer fra jobben... Hm... Dilemma... Men jeg bør nok heller ta frem noe her hjemme jeg har tenkt å få gjort i stede:) Godt jeg hører etter meg selv. Det er jo alltid lettere å si fornuftige ting enn å gjennomføre dem!! Men i kveld skal jeg være flink!!:)
Jeg klarer og til en viss grad å være til stede fra middag til ungene er i seng, men må også være flink til, å si klart fra til sambo når jeg må ta en time out! Han setter pris på det, i stedet for at jeg prøver når jeg ikke klarer, og mislykkes...
Nå snakker jeg om denne lammende trøttheten som kommer i enkelte situasjoner, og som jeg enda ikke er i stand til å ta meg sammen på.. Presser jeg meg går det utover humør og de rundt meg. Ingenting er kjekt å gjøre når man er stuptrøtt, så sånn sett er det en fornuftig reaksjon.
Men så har jeg en innprentet tanke om at jeg ikke skal gi meg, jeg må klare... Ikke lett å kvitt seg med den vanen...
Også er jeg blitt knallgod til å legge meg i fornuftig tid, og å stå opp i fornuftig tid! Dette har jo kroppen nå veldig godt av! Så den fysiske utbrentheten tror jeg jeg kan friskmelde meg fra! Og det føles godt!!!:)
Så det er mye kjekt og positivt jeg kan huske at jeg klarer og får til! Og jeg må slutte å tenke på alt det andre jeg så gjerne skulle ha klart! Men det kommer jo etterhvert det og :) Kanskje....
Nå ble det er veldig langt innlegg, sikkert rotete og litt tunglest. men pytt.. Jeg har i allefall gitt lyd fra meg!
Og til slutt, takk for tilbakemeldingene på siste innlegg! De var enormt gode å lese, og til stor hjelp og trøst! Har vært innom og lest de ofte!! Så dere må vite at jeg setter stor pris på dem! Jeg går nok innom og leser dem igjen når jeg har tunge stunder:) Det er så veldig godt å vite at man ikke er alene!
torsdag 5. august 2010
Akk, er det noen andre der ute?
Det går trådt om dagen ja... Så jeg lurer fælt på om det er noen av dere leserne som kunne tenke seg å gi litt tilbake?
For dere som sliter litt eller mye psykisk, eller bare har en tøff periode, eller har hatt??
Hvordan føler dere det når det er tøffe dager? Når det å legge ungene er et ork man ikke har lyst til? Når man bare vil være alene, ikke møte noen. Ikke skuffe noen, osv?? Når man føler seg helt på trynet, og uendelig langt fra sånn man vil være!!!?
Eller er det bare meg som har det sånn?? Hvordan har dere det?
Jeg trenger nå å vite at jeg ikke er alene, trenger å vite at min unormale situasjon kanskje ikke er så unormal likvell... Så vær så snill! Om du leser nå, og av og til har litt tanker du kanskje ikke er så stolte av, eller bare tanker som er litt tøffe.. Del dem med meg!! Jeg trenger å høre det nå....
Føler meg uendelig ensom....
For dere som sliter litt eller mye psykisk, eller bare har en tøff periode, eller har hatt??
Hvordan føler dere det når det er tøffe dager? Når det å legge ungene er et ork man ikke har lyst til? Når man bare vil være alene, ikke møte noen. Ikke skuffe noen, osv?? Når man føler seg helt på trynet, og uendelig langt fra sånn man vil være!!!?
Eller er det bare meg som har det sånn?? Hvordan har dere det?
Jeg trenger nå å vite at jeg ikke er alene, trenger å vite at min unormale situasjon kanskje ikke er så unormal likvell... Så vær så snill! Om du leser nå, og av og til har litt tanker du kanskje ikke er så stolte av, eller bare tanker som er litt tøffe.. Del dem med meg!! Jeg trenger å høre det nå....
Føler meg uendelig ensom....
tirsdag 3. august 2010
Trøtt, trøtt, trøtt og trøtt!!
Første arbdag gikk bra den. Delig å være en plass der man kan lukke øynene baki nakken, senke skuldrene og bare være der, bare gjøre ting, uten å være mor, uten å være hushjelpa, vaskedama, osv osv...
En helt annen plass der ingenting, i allefall nesten, av det som er i hjemmelivet, er til stede!
En plass man er en annen! Altså, man er seg selv, men i jobbrollen! Fantastisk!!!
Men stuuuptrøtt da jeg kom hjem ja, og i dag har jeg vært rimelig trøtt og lei hele dagen... Tror nok ikke depresjonen er noe bedre, men på jobb har den ikke noen plass, så der merkes den ikke...
Kan det stemme tro? At man bare er deprimert hjemme? Der er bare der man føler seg udugelig og sliten? Ikke vet jeg, jeg vet egentlig velgdig lite for tiden, merker jeg slutter å bry meg om enkelte ting, ting jeg kan lukke øynene for lar jeg være å bry meg om. Så slipper jeg å bekymre meg for mere enn det jeg må face i hverdagen min.
Kan nevnte et eksempel, som jeg har nevnt før, mamma, henne har jeg snakket meg på tlf en gang etter hun var her. Ikke ofte, hun klager ikke, og jeg velger å ikke tenke på den saken....
Det henger nok flere slike saker i lufta her og der, men når jeg slipper å se dem så trenger jeg heller ikke bry tiden min med å tenke på dem...
Så når en god dag dukker opp i ny og ne tar jeg frem gelmte saker, og trør til! På søndag feks, skrudde vi opp slukene på badet. Vask, badekar og dusj. Måtte ha hjelp fra sambo da, men skrubbet og vasket alle rør, og nå skinner slukene, og rørene er frie for hår og annet dritt!
Deilig følelse å få gjort noe sånnt, men før det er gjort er det en fæl tanke å gå å tenke at man burde gjort, skulla tatt tak i osv...
Derfor er mitt råd for dagen, ikke gå å tenk på alt en skulle ha gjort, burde har gjort, ting alle andre gjør, mamma alltid gjorde! Det er da man blir sliten!!
Jeg har endel sånne prosjekter, ikke lett å ikke tenke på dem, men jeg prøver hardt!
Har ei lita bok de kan skrives opp i, ei liste... Og en dag jeg våkner og kjenner; dette er dagen!:) Tar jeg frem lista, også velger jeg en ting! Det er sånn jeg må gjøre det nå!
Jeg kan ikke legge meg på kvelden og tenke; om jeg har en god dag i morgen, skal jeg gjøre ditt og datt. Også våkner jeg til en elendig dag, og tenker; akk, jeg får ikke gjort noe i dag heller!
Tenk alltid på alt du har gjort, ikke på det du ikke fikk gjort! :)
En helt annen plass der ingenting, i allefall nesten, av det som er i hjemmelivet, er til stede!
En plass man er en annen! Altså, man er seg selv, men i jobbrollen! Fantastisk!!!
Men stuuuptrøtt da jeg kom hjem ja, og i dag har jeg vært rimelig trøtt og lei hele dagen... Tror nok ikke depresjonen er noe bedre, men på jobb har den ikke noen plass, så der merkes den ikke...
Kan det stemme tro? At man bare er deprimert hjemme? Der er bare der man føler seg udugelig og sliten? Ikke vet jeg, jeg vet egentlig velgdig lite for tiden, merker jeg slutter å bry meg om enkelte ting, ting jeg kan lukke øynene for lar jeg være å bry meg om. Så slipper jeg å bekymre meg for mere enn det jeg må face i hverdagen min.
Kan nevnte et eksempel, som jeg har nevnt før, mamma, henne har jeg snakket meg på tlf en gang etter hun var her. Ikke ofte, hun klager ikke, og jeg velger å ikke tenke på den saken....
Det henger nok flere slike saker i lufta her og der, men når jeg slipper å se dem så trenger jeg heller ikke bry tiden min med å tenke på dem...
Så når en god dag dukker opp i ny og ne tar jeg frem gelmte saker, og trør til! På søndag feks, skrudde vi opp slukene på badet. Vask, badekar og dusj. Måtte ha hjelp fra sambo da, men skrubbet og vasket alle rør, og nå skinner slukene, og rørene er frie for hår og annet dritt!
Deilig følelse å få gjort noe sånnt, men før det er gjort er det en fæl tanke å gå å tenke at man burde gjort, skulla tatt tak i osv...
Derfor er mitt råd for dagen, ikke gå å tenk på alt en skulle ha gjort, burde har gjort, ting alle andre gjør, mamma alltid gjorde! Det er da man blir sliten!!
Jeg har endel sånne prosjekter, ikke lett å ikke tenke på dem, men jeg prøver hardt!
Har ei lita bok de kan skrives opp i, ei liste... Og en dag jeg våkner og kjenner; dette er dagen!:) Tar jeg frem lista, også velger jeg en ting! Det er sånn jeg må gjøre det nå!
Jeg kan ikke legge meg på kvelden og tenke; om jeg har en god dag i morgen, skal jeg gjøre ditt og datt. Også våkner jeg til en elendig dag, og tenker; akk, jeg får ikke gjort noe i dag heller!
Tenk alltid på alt du har gjort, ikke på det du ikke fikk gjort! :)
søndag 1. august 2010
I morgen er første dag på jobb!!:)
Nå har jeg hatt en rimelig god dag i dag! Og ligger nå i senga klar for å sove. Og jeg gleder meg til i morgen!!! Deilig følelse må jeg innrømme. Så klokka stilles på 06:30... Grøss.... Skal bare ha halv dag, iom jeg skal til legen midt på dagen, og jeg blir jo etter avtale med psykologen 50% sykemeldt, så neste jobbdag er ikke før på onsdag, da er det full dag, og fredag halv dag igjen. Så en grei og rolig start!
Vel, jeg får vel rapportere om hvordan det går i morgen, det er jo ikke bare bare å komme tilbake på jobb etter et så langt avbrekk.. Det heter seg jo at etter 3 mnd vekke fra jobb kan man allerede da slite med sånt.. Så har jo det i bakhodet når jeg reiser inn på jobb i mårra! Men håper at idet jeg går inn døra så kommer jeg litt tilbake til mitt gamle jeg... Der er det jo lite og ingenting som minner meg på problemer og utfordringer jeg har hjemme, så sånn sett tror jeg dette blir supert jeg:)
Da tar jeg natta!!
Vel, jeg får vel rapportere om hvordan det går i morgen, det er jo ikke bare bare å komme tilbake på jobb etter et så langt avbrekk.. Det heter seg jo at etter 3 mnd vekke fra jobb kan man allerede da slite med sånt.. Så har jo det i bakhodet når jeg reiser inn på jobb i mårra! Men håper at idet jeg går inn døra så kommer jeg litt tilbake til mitt gamle jeg... Der er det jo lite og ingenting som minner meg på problemer og utfordringer jeg har hjemme, så sånn sett tror jeg dette blir supert jeg:)
Da tar jeg natta!!
fredag 30. juli 2010
Nedturen bare fortsetter...
Uff, nå har jeg ikke så mye kjekt å komme med.
Er bare trøtt og sliten hele tiden, alt er et ork, og ingenting er kjekt! Også føler jeg meg som en belastning fordi jeg ikke bidrar med stort her hjemme... Det er jo en kjent del av det å være deprimert å ikke kunne se det positive i ting, og heller ikke føle man selv er så mye verdt. Og sånn er det nå! Heldigvis klarer jeg å tenke at det er sykdommen som får meg til å tenke sånn, så det gjør nok ting litt bedre. Men samtidig så gjør det at jeg ønsker så indelig høyt å bli frisk! Nå!!!
Jeg vil ikke være trett og sliten lengre, jeg vil ikke være til en byrde, jeg vil bidra! Jeg vil være meg selv!!
Og enda værre er det nå jeg vet at jeg ikke bare kan ta meg sammen, så blir alt bedre. Ikke kan jeg bare skyve de negative tankene unna og glemme dem.. Jeg må komme meg ut av det, men jeg kan ikke bare bestemme at det skal skje. Jeg må jo som alle sier bruke tiden til hjelp! Men jeg vil ikke at dette skal ta mere tid nå!
Også sier min kjære det at han var forberedt på at det ville bli en nedtur. Det er forventet det liksom... Så han er tålmodig og støtter meg og trøster og er forståelsesfull... Ikke noe annet en den klippen jeg på alle måter trenger nå! Men jeg vil så gjerne han skal slippe å være der på den måten for meg...
Jeg vil være sterk, jeg vil være full av selvtillitt, jeg vil være den rolige harmoniske mammaen min barn fortjener, jeg vil være den husmora jeg bruker å være, jeg vil være en glad og fornøyd kjæreste.
Jeg vil.... være meg selv!!
Er bare trøtt og sliten hele tiden, alt er et ork, og ingenting er kjekt! Også føler jeg meg som en belastning fordi jeg ikke bidrar med stort her hjemme... Det er jo en kjent del av det å være deprimert å ikke kunne se det positive i ting, og heller ikke føle man selv er så mye verdt. Og sånn er det nå! Heldigvis klarer jeg å tenke at det er sykdommen som får meg til å tenke sånn, så det gjør nok ting litt bedre. Men samtidig så gjør det at jeg ønsker så indelig høyt å bli frisk! Nå!!!
Jeg vil ikke være trett og sliten lengre, jeg vil ikke være til en byrde, jeg vil bidra! Jeg vil være meg selv!!
Og enda værre er det nå jeg vet at jeg ikke bare kan ta meg sammen, så blir alt bedre. Ikke kan jeg bare skyve de negative tankene unna og glemme dem.. Jeg må komme meg ut av det, men jeg kan ikke bare bestemme at det skal skje. Jeg må jo som alle sier bruke tiden til hjelp! Men jeg vil ikke at dette skal ta mere tid nå!
Også sier min kjære det at han var forberedt på at det ville bli en nedtur. Det er forventet det liksom... Så han er tålmodig og støtter meg og trøster og er forståelsesfull... Ikke noe annet en den klippen jeg på alle måter trenger nå! Men jeg vil så gjerne han skal slippe å være der på den måten for meg...
Jeg vil være sterk, jeg vil være full av selvtillitt, jeg vil være den rolige harmoniske mammaen min barn fortjener, jeg vil være den husmora jeg bruker å være, jeg vil være en glad og fornøyd kjæreste.
Jeg vil.... være meg selv!!
onsdag 28. juli 2010
Så kom nedturen...
Dritt!!!
Nå har det gått bare bedre og bedre. Sakte, men sikkert har jeg mestret den ene situasjonen etter den andre...
Men så går man på trynet.. Og det svir noe sinnsykt!!!!
Årsaken er nok litt sammensatt, men tror nok at en kveld hos ei venninde, en times kjøring hver vei, og ikke i seng før 03:30 på natta var det som fikk begeret til å renne over denne gangen! I går altså...
Så morgendagens planer er avlyst, nok en nedtur! Nå må jeg bare konsentrere meg om meg selv, slappe av og ta stegene på nytt! Er liksom litt lost i meg selv, vet ikke hvor jeg skal starte, hva jeg skal fokusere på eller hva jeg skal tenke sånn at jeg får opp humør og energi og ny kamplyst!!
Ligger i senga nå og skriver, mens jeg hører ungene spiser kveldsmat sammen med Pappaen sin. Takk for at han tar over når jeg må kaste inn håndkleet...
Skal med nebb og klør klare å holde meg våken til leggetid, sånn at det er størst sjans for å få en god natts søvn i natt! Det trenger jeg nok. Og jeg har vel fått en litt ahaopplevelse av hvor viktig det faktisk er.. Jeg fungerer jo ikke om det slurves med sovingen :(
Vel, jeg får bare håpe på en ørliten opptur i morgen da... Også ikke forvente så alt for mye. Ikke godt å skuffe seg selv, og de rundt som betyr aller mest!
Også har jeg sinnsykt lyst på sjokolade og godteri!!! Og potetgull og brus!! Hehe, enda godt det er noe jeg har lyst på!!;)
Nå har det gått bare bedre og bedre. Sakte, men sikkert har jeg mestret den ene situasjonen etter den andre...
Men så går man på trynet.. Og det svir noe sinnsykt!!!!
Årsaken er nok litt sammensatt, men tror nok at en kveld hos ei venninde, en times kjøring hver vei, og ikke i seng før 03:30 på natta var det som fikk begeret til å renne over denne gangen! I går altså...
Så morgendagens planer er avlyst, nok en nedtur! Nå må jeg bare konsentrere meg om meg selv, slappe av og ta stegene på nytt! Er liksom litt lost i meg selv, vet ikke hvor jeg skal starte, hva jeg skal fokusere på eller hva jeg skal tenke sånn at jeg får opp humør og energi og ny kamplyst!!
Ligger i senga nå og skriver, mens jeg hører ungene spiser kveldsmat sammen med Pappaen sin. Takk for at han tar over når jeg må kaste inn håndkleet...
Skal med nebb og klør klare å holde meg våken til leggetid, sånn at det er størst sjans for å få en god natts søvn i natt! Det trenger jeg nok. Og jeg har vel fått en litt ahaopplevelse av hvor viktig det faktisk er.. Jeg fungerer jo ikke om det slurves med sovingen :(
Vel, jeg får bare håpe på en ørliten opptur i morgen da... Også ikke forvente så alt for mye. Ikke godt å skuffe seg selv, og de rundt som betyr aller mest!
Også har jeg sinnsykt lyst på sjokolade og godteri!!! Og potetgull og brus!! Hehe, enda godt det er noe jeg har lyst på!!;)
mandag 26. juli 2010
De 5 tibetanske riter
Hemmeligheten til evig liv? Eller veien til et ungt ytre og et harmonisk indre?
De tibetanske ritene er 5 kraftfulle yoga øvelser som kommer av gammel visdom fra Østen. I følge denne filosofien skal de forbedre ditt helbred, livsglede og forlenge ditt liv.
De tibetanske riter beskrives som en utgave av Hatha yoga og kom sannsynlig fra India til Tibet for mange hundre år siden. De tibetanske munkene fant frem til en kombinasjon av effektive yoga øvelser som vi kaller de ”tibetanske riter”.
Riter er utvalgte øvelser som får oss til å strekke, spenne, dreie og bøye oss sammen. På denne måten stimulerer man energipunktene, eller chakraene som de kalles. Øvelsene får chakraene til å rotere hurtigere, og i harmoni med hverandre. Dette får igjen energien til å flyte bedre gjennom kroppen, og gir mer energi og vitalitet.
Det sies at chakrane jobber sammen med de syv endokrine kjertler. Disse regulerer fordelingen av viktige hormoner i kroppen. Hvis det endokrine systemet ikke fungerer, resulterer det i sykdom, tidlig aldring m.m.
Chakraene har derfor en viktig rolle med tanke på hvordan de fem ritene virker helbredende og foryngende.
Jo mer man arbeider med øvelsene, desto mer får vi tilbake. Ritene innvirker på hele systemet, og har positive innvirkninger på hele kroppen. Foruten bedre fysisk velvære, vil vi bli mer bevisste og tenke klarere. Nøkkelen til et godt resultat er å gjøre øvelsene regelmessig hver dag. Forvent resultater, men vær tålmodig. Det kreves 15-20 minutter arbeid hver dag, noe som igjen forutsetter selvdisiplin. Resultatene kommer gradvis, og mange har ikke skjønt dette før de evt faller ut av ritene, og da oppdager gevinsten.
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/helse/hjemmeyoga-2067306.html
Her kan du se øvelsene bli demonstrert
http://www.johnnybrenna.net/
Og her kan du lese litt mere om dem, og man finner mye info om man googler og!
Uansett, disse ritene har jeg nå begynt å gjøre, en gang om morgenen og en gang før jeg legger meg. Så håper jeg dette er noe jeg klarer å gjennomføre. Det tror jeg egentlig jeg skal klare, for øvelsene er enkle, de tar ikke lang tid, og selv jeg, som er en innbarka naturvitenskaper, har litt tro på dette!
Det er liksom trening uten å være trening, man blir ikke utslitt, man anstrenger seg ikke så veldig, og man får veldig god samvittighet etterpå! Man har jo bidratt til å forebygge grå hår?!! Hehe, i allefall i følge Brenna!
Vel, det var en godmorgen-blogg fra meg, i dag sto jeg opp kl 07! Og først nå begynner kroppen å fungere!
De tibetanske ritene er 5 kraftfulle yoga øvelser som kommer av gammel visdom fra Østen. I følge denne filosofien skal de forbedre ditt helbred, livsglede og forlenge ditt liv.
De tibetanske riter beskrives som en utgave av Hatha yoga og kom sannsynlig fra India til Tibet for mange hundre år siden. De tibetanske munkene fant frem til en kombinasjon av effektive yoga øvelser som vi kaller de ”tibetanske riter”.
Riter er utvalgte øvelser som får oss til å strekke, spenne, dreie og bøye oss sammen. På denne måten stimulerer man energipunktene, eller chakraene som de kalles. Øvelsene får chakraene til å rotere hurtigere, og i harmoni med hverandre. Dette får igjen energien til å flyte bedre gjennom kroppen, og gir mer energi og vitalitet.
Det sies at chakrane jobber sammen med de syv endokrine kjertler. Disse regulerer fordelingen av viktige hormoner i kroppen. Hvis det endokrine systemet ikke fungerer, resulterer det i sykdom, tidlig aldring m.m.
Chakraene har derfor en viktig rolle med tanke på hvordan de fem ritene virker helbredende og foryngende.
Jo mer man arbeider med øvelsene, desto mer får vi tilbake. Ritene innvirker på hele systemet, og har positive innvirkninger på hele kroppen. Foruten bedre fysisk velvære, vil vi bli mer bevisste og tenke klarere. Nøkkelen til et godt resultat er å gjøre øvelsene regelmessig hver dag. Forvent resultater, men vær tålmodig. Det kreves 15-20 minutter arbeid hver dag, noe som igjen forutsetter selvdisiplin. Resultatene kommer gradvis, og mange har ikke skjønt dette før de evt faller ut av ritene, og da oppdager gevinsten.
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/helse/hjemmeyoga-2067306.html
Her kan du se øvelsene bli demonstrert
http://www.johnnybrenna.net/
Og her kan du lese litt mere om dem, og man finner mye info om man googler og!
Uansett, disse ritene har jeg nå begynt å gjøre, en gang om morgenen og en gang før jeg legger meg. Så håper jeg dette er noe jeg klarer å gjennomføre. Det tror jeg egentlig jeg skal klare, for øvelsene er enkle, de tar ikke lang tid, og selv jeg, som er en innbarka naturvitenskaper, har litt tro på dette!
Det er liksom trening uten å være trening, man blir ikke utslitt, man anstrenger seg ikke så veldig, og man får veldig god samvittighet etterpå! Man har jo bidratt til å forebygge grå hår?!! Hehe, i allefall i følge Brenna!
Vel, det var en godmorgen-blogg fra meg, i dag sto jeg opp kl 07! Og først nå begynner kroppen å fungere!
søndag 25. juli 2010
I morgen er det mandag, ny uke og nye muligheter!
Det er et ordtak som sier; "Det er aldri for sent å bli det du kunne ha vært"
Det ordtaket skal jeg ta med meg inn i neste uke, siste uke før jeg begynner i jobb, nå må jeg liksom skjerpe alle sanser, og få opp energien min! Så nå skal jeg bli flinkere til å spise god frokost, trene bra, disponere tiden gjennom dagen fornuftig og ikke minst, gjøre det jeg tenker jeg skulle ha gjort!
Og sist men ikke minst, legge meg i fornuftig tid! Det er enda litt vanskelig, men jeg gjør så godt jeg kan:)
God natt god natt!
Det ordtaket skal jeg ta med meg inn i neste uke, siste uke før jeg begynner i jobb, nå må jeg liksom skjerpe alle sanser, og få opp energien min! Så nå skal jeg bli flinkere til å spise god frokost, trene bra, disponere tiden gjennom dagen fornuftig og ikke minst, gjøre det jeg tenker jeg skulle ha gjort!
Og sist men ikke minst, legge meg i fornuftig tid! Det er enda litt vanskelig, men jeg gjør så godt jeg kan:)
God natt god natt!
fredag 23. juli 2010
Jeg klarte det!!
Jeg kom meg faktisk på trening i går! Fantastisk mestringsfølelse... Ikke så veldig stort å få det til for enkelte kanskje, men selv er jeg veldig stolt! Et lite skår i gleden var imidlertid at jeg var helt utslitt resten av dagen da... Selv om det ikke var noen hard trening. Men iom jeg ikke har trent en bit siden midten av mai går jeg rundt med tidenes gangsperre i dag... Men det er bare supert! Så håper på at dette nå går rette veien, og at jeg kommer meg på trening igjen på mandag!
Viktig å holde fast på de små steg når man er i en slik situasjon! Det å få til noe som krever en del utenom det å være mamma, som en i og for seg bare er nødt å få til, er bra!
Jeg har jo hatt endel avtaler med jentekvelder, bursdagsfeireinger og sånt jeg bare har måttet avlyse, verken overskuddet eller lysten har vært til stede. Så jeg har enda en lang vei å gå...
Men det kommer seg! Sakte men sikkert! Det tror jeg på!!
Viktig å holde fast på de små steg når man er i en slik situasjon! Det å få til noe som krever en del utenom det å være mamma, som en i og for seg bare er nødt å få til, er bra!
Jeg har jo hatt endel avtaler med jentekvelder, bursdagsfeireinger og sånt jeg bare har måttet avlyse, verken overskuddet eller lysten har vært til stede. Så jeg har enda en lang vei å gå...
Men det kommer seg! Sakte men sikkert! Det tror jeg på!!
onsdag 21. juli 2010
Dagene snegler seg avgårde....
Ja, dagene går, stort sett i det samme. Litt kjedelig i grunnen...
Jeg har enda ikke så stort overskudd som jeg skulle ønske, enda jeg sover tilstrekkelig hver natt...
Har jo nå gått på sovetabletter i tre uker i morgen, og de fungerer bra tror jeg. De gjør meg trøtt til jeg skal legge meg, sånn at jeg sovner rimelig kjapt... Men likvell glimrer overskuddsenergien med sitt fravær... I tillegg så har jeg kutta helt ut treningen siden jeg kollapset i mai, og det begynner jeg å kjenne nå. Etter to svangerskap med krafitg bekkenløsning, og ellers lite trening er jo kroppen rimelig skrøpelig. Starta med opptrening i februar, og trente godt helt til mai. Bare grunntrning med enkle øvelser som kroppen tålte, og ting gikk i riktig retning... Nå er da altså alt tilbake på startstreken. Kjenner hodepinen kommer oftere pga nakken, og bekkenet krangler om det er mye belastning en dag.. Ikke bra, ikke bra...
Jeg har planer om å få kommet meg på trening i mårra, men kjenner jeg må mobilisere enormt mye viljestyrke for å få gjennomført det... Og det er jeg litt usikker på om jeg har nå!
Men jeg har sagt til min kjære at jeg har planer om å trene om jeg føler jeg får det til i mårra, og nå skriver jeg det her og, hehe, så kanskje kanskje....
Tar da med begge små og har de i barnepassen. Lillebror har vært der mye, og stortrives, og storesøss har jo barnehagefri, så tipper hun har godt av å få rast fra seg litt med mange nye leker!!
Jeg sier bare tvi tvi til meg selv, og håper på det beste! :)
Jeg har enda ikke så stort overskudd som jeg skulle ønske, enda jeg sover tilstrekkelig hver natt...
Har jo nå gått på sovetabletter i tre uker i morgen, og de fungerer bra tror jeg. De gjør meg trøtt til jeg skal legge meg, sånn at jeg sovner rimelig kjapt... Men likvell glimrer overskuddsenergien med sitt fravær... I tillegg så har jeg kutta helt ut treningen siden jeg kollapset i mai, og det begynner jeg å kjenne nå. Etter to svangerskap med krafitg bekkenløsning, og ellers lite trening er jo kroppen rimelig skrøpelig. Starta med opptrening i februar, og trente godt helt til mai. Bare grunntrning med enkle øvelser som kroppen tålte, og ting gikk i riktig retning... Nå er da altså alt tilbake på startstreken. Kjenner hodepinen kommer oftere pga nakken, og bekkenet krangler om det er mye belastning en dag.. Ikke bra, ikke bra...
Jeg har planer om å få kommet meg på trening i mårra, men kjenner jeg må mobilisere enormt mye viljestyrke for å få gjennomført det... Og det er jeg litt usikker på om jeg har nå!
Men jeg har sagt til min kjære at jeg har planer om å trene om jeg føler jeg får det til i mårra, og nå skriver jeg det her og, hehe, så kanskje kanskje....
Tar da med begge små og har de i barnepassen. Lillebror har vært der mye, og stortrives, og storesøss har jo barnehagefri, så tipper hun har godt av å få rast fra seg litt med mange nye leker!!
Jeg sier bare tvi tvi til meg selv, og håper på det beste! :)
lørdag 17. juli 2010
Time hos psykolog #3 [jobben]
Også til en gladnyhet!! Jeg får begynne å jobbe i ausgust!!! O lykke!! Bare 50% i starten, men jeg får i allefall komme igang!
Dagen etter timen hadde jeg møte med sjefen på jobb. Han vil gjøre alt for meg, og det er jo vel og bra! Så da får jeg bare legge fra meg "flink-pike-syndromet" en stund, og være litt egoistisk! :)
Jeg står veldig fritt mtp jobben, så når jeg setter i gang og har gått gjennom de nødvendige oppfriskingskursene og kommet litt i gang får jeg så og si velge hva jeg vil konsentrere meg om! Og det kjenner jeg hjelper veldig på!
Nå må jeg fokusere på min mentale helse, og hva som er godt for den! Mestringsfølelse er nok det viktigste tror jeg! Å gjøre en jobb virkelig godt, som garantert vil høste klapp på skuldra og skryt vil jeg ta meg tak på å gjøre i starten tenker jeg! Og jeg smiler bare jeg tenker på hvor mange muligheter jeg har nå!
Det er ganske fantastisk å ha slike ting å se frem til! Nå er det bare to uker til jeg starter:)
50% betyr jobbing annenhverdag, håper energien strekker til så jeg får trent litt de dagene jeg ikke jobber, da tror jeg livskvaltiteten går i taket i forhold til hva den har vært siste tiden....
Pila peker oppover! Håper den ikke stopper med det første:)
Dagen etter timen hadde jeg møte med sjefen på jobb. Han vil gjøre alt for meg, og det er jo vel og bra! Så da får jeg bare legge fra meg "flink-pike-syndromet" en stund, og være litt egoistisk! :)
Jeg står veldig fritt mtp jobben, så når jeg setter i gang og har gått gjennom de nødvendige oppfriskingskursene og kommet litt i gang får jeg så og si velge hva jeg vil konsentrere meg om! Og det kjenner jeg hjelper veldig på!
Nå må jeg fokusere på min mentale helse, og hva som er godt for den! Mestringsfølelse er nok det viktigste tror jeg! Å gjøre en jobb virkelig godt, som garantert vil høste klapp på skuldra og skryt vil jeg ta meg tak på å gjøre i starten tenker jeg! Og jeg smiler bare jeg tenker på hvor mange muligheter jeg har nå!
Det er ganske fantastisk å ha slike ting å se frem til! Nå er det bare to uker til jeg starter:)
50% betyr jobbing annenhverdag, håper energien strekker til så jeg får trent litt de dagene jeg ikke jobber, da tror jeg livskvaltiteten går i taket i forhold til hva den har vært siste tiden....
Pila peker oppover! Håper den ikke stopper med det første:)
Time hos psykolgen #3 [Mamma]
Timen hos psykologen gikk i å prate om mitt forhold til Mamma. Mamma som er verden beste Mamma, omsorgsfull, oppofrende og stort sett en engel. Som jeg da nå ikke klarer å være sammen med uten at hun tømmer meg helt for energi. Hun har et behov for å vite, jeg har et behov for å ha henne litt på avstand. Hennes væremåte samt mine antenner som plukker opp de minste antydninger gjør sitt til at jeg hele tiden føler på at hun vil vite mere, hun vil vite alt... Og dette gjør at jeg bygger opp en vegg som bare blir høyere og tykkere...
Så.. Hvorfor klarer jeg ikke å bare fortelle henne to tre berogliende setninger og så er saken ute av verden for en stund? Hvorfor klarer jeg ikke å føre en dagligdags samtale med henne om helt daglidagse ting uten at jeg blir aggresiv og sint og usaklig? Det ender med at jeg bare lukker meg helt inne, for å unngå å være motbydelig... Noe som for henne må føles som å bare møte en kald skulder.
Jeg verken er sånn, eller vil være sånn!! Men jeg er syk....
Psykologen forteller om forholdet mellom foreldre og barn. Det er aldri barnets skyld!
Ok, tenker jeg..... nå har ikke Mamma gjort meg noe, hun har ikke slått meg eller gjort noe som skulle tilsi at psykologen skulle velge å si dette til meg? Jeg føler på en måte at dette gjelder barn som har vokst opp under vanskelige forhold. Jeg tenker at denne situasjonen med Mamma er ene og alene min feil, det er meg som er problemet!
Men hun fortsetter og snakker om at når en forelder ikke strekker til, eller ikke er i stand til å lese sitt barns signaler er det de "smarte barna" som lider mest. De vil alltid strekke seg for å få forholdet til å møtes. Og mitt tilfelle har jeg alltid sterkt meg for å tilfredstille Mammas trang til å vite alt, selv om jeg ikke har behov for at hun skal vite alt...
Det har jo i alle år gått greit, men så har jeg vært en sterk person, og jeg har hatt overskudd til å legge mine egne behov til sides og heller sette hennes behov først.
Jeg kan huske første gangen jeg "kjeftet" på henne for dette... Det var rett etter fødselen på lillebror.
Vi hadde endel startproblemer og ble liggende på sykehus noen dager med mange sjekker hod utallige leger osv. Sambo og storesøss var hjemme og jeg låg alene på sykehuset med lillebror. Ensomt og kanskje var jeg ekstra sårbar da. Hun ringte vel ofte syntes jeg, bare for å ringe og høre... Hun hadde selvfølgelig behov for det, hun er jo bestemor. Men det hadde da altså ikke jeg. Jeg satt med mine bekymringer, spørsmål og tanker, og ventet jeg og. Og jeg hadde heller lyst å ta meg av meg selv om mitt nye barn enn å tilfredstille andres trang til å vite. så da sa jeg at hun måtte slutte å mase, jeg gav beskjed når noe nytt var å melde..
Jeg ser jo, og klarer fullt ut å fortså hennes behov, men samtdig mener jeg at mitt behov ikke er urimelig... Normalt ville jeg ikke kjeftet på henne, men nå hadde jeg altså ikke noen lang lunte, så det ble bare sånn!
Etter dette har det vel kanskje bare litt værre og værre...
Det er jo litt sånn når man får noen opp i halsen, det tar sin tid før det går over. Og når hennes behov bare har økt, og nå når det er meg som er syk, og det er meg hun "maser" på, så har det bare blitt til at jeg har skøvet henne bare lengre og lengre unna. Og det har, i følge psykologen min, ikke hun respektert. Eller, hun har ikke lset signalene mine, og bare fortsatt å pushe på...
Dette er en sannhet med modifikasjoner, for hun har backet unne meg, på mine ordre. Men da på helt feil måte.
(Uff, dette blir langt, men merker det er godt å få det på ut gjennom tastaturet)...
Dvs, jeg måtte jo ringe henne og si fra hva som foregikk da jeg kollapset, og svigermor var på vei hit. Hadde jeg latt være å si det så hadde hun nok blitt dypt såret, og det ble hun vel uansett, for at jeg ikke hadde fortalt før osv osv... Uten at hun sier det rett ut, men jeg kjenner min mor!!
Etterhvert som tiden har gått har jeg gitt henne de opplysningene jeg har følt for å fortelle, når jeg selv har følt for å fortelle dem... Det merker jeg at hun har hatt vanskeligheter med å takle..
Så tlfsamtalene våres gikk i at hun spurte, jeg svarte og gikk så videre til et annet tema. Hun ville vite mere og gikk tilbake til temaet. Til slutt gadd jeg ikke snakke mere og avsluttet samtalen.
Mamma er jo ikke dum, og hun kjenner jo meg godt, og derfor spurte hun ikke direkte om noe neste gang vi snakket, men, hun peilet hele tiden samtalen inn på temaer som gjorde det helt naturlig å snakke om meg og min form. Uansett hvor mye jeg prøver å snakke om andre ting vrir hun samtalen tilbake. Igjen avslutter jeg samtalen fordi jeg ikke orker dette.
Neste gang gir jeg klar besjed om hvordan hun har vært, og at hun kan spørre, jeg skal svare om jeg vil, men om jeg ikke vil snakke om det så må hun respektere dette. Jeg sier og at om hun har behov for å vite mere kan hun ringe min samboer og snakke med han!
Så tlfsamtalene etter dette har vært helt kunstige, og hun har ikke rørt temaet eller spurt i det heletatt...
Kjip situasjon, og vanskelig for eg å takle nå når jeg er syk. Men jeg håper det skal gå seg til etterhvert.
Jeg fikk tatt en god prat med henne da jeg kjørte henne på flyet, der jeg sa rett ut hvordan jeg føler det!
Og hvordan jeg oppfatter henne. Hun er enig, hun forstår og hun sier hun ikke trenger å vite osv.
Det er bare det som er så feil, at jeg vet hun har behovet uansett hvor mye hun prøver å ikke ha det!
Og dette er det jeg må legge fra meg i følge psykologen! Det er aldri barna som skal tilfrestille sine foreldre, det er motsatt! Det er aldri vi barna som skal føle vi ikke strekker oss langt nok for å gjøre foreldre fornøyd, det skal være motsatt!
Så.. Hvorfor klarer jeg ikke å bare fortelle henne to tre berogliende setninger og så er saken ute av verden for en stund? Hvorfor klarer jeg ikke å føre en dagligdags samtale med henne om helt daglidagse ting uten at jeg blir aggresiv og sint og usaklig? Det ender med at jeg bare lukker meg helt inne, for å unngå å være motbydelig... Noe som for henne må føles som å bare møte en kald skulder.
Jeg verken er sånn, eller vil være sånn!! Men jeg er syk....
Psykologen forteller om forholdet mellom foreldre og barn. Det er aldri barnets skyld!
Ok, tenker jeg..... nå har ikke Mamma gjort meg noe, hun har ikke slått meg eller gjort noe som skulle tilsi at psykologen skulle velge å si dette til meg? Jeg føler på en måte at dette gjelder barn som har vokst opp under vanskelige forhold. Jeg tenker at denne situasjonen med Mamma er ene og alene min feil, det er meg som er problemet!
Men hun fortsetter og snakker om at når en forelder ikke strekker til, eller ikke er i stand til å lese sitt barns signaler er det de "smarte barna" som lider mest. De vil alltid strekke seg for å få forholdet til å møtes. Og mitt tilfelle har jeg alltid sterkt meg for å tilfredstille Mammas trang til å vite alt, selv om jeg ikke har behov for at hun skal vite alt...
Det har jo i alle år gått greit, men så har jeg vært en sterk person, og jeg har hatt overskudd til å legge mine egne behov til sides og heller sette hennes behov først.
Jeg kan huske første gangen jeg "kjeftet" på henne for dette... Det var rett etter fødselen på lillebror.
Vi hadde endel startproblemer og ble liggende på sykehus noen dager med mange sjekker hod utallige leger osv. Sambo og storesøss var hjemme og jeg låg alene på sykehuset med lillebror. Ensomt og kanskje var jeg ekstra sårbar da. Hun ringte vel ofte syntes jeg, bare for å ringe og høre... Hun hadde selvfølgelig behov for det, hun er jo bestemor. Men det hadde da altså ikke jeg. Jeg satt med mine bekymringer, spørsmål og tanker, og ventet jeg og. Og jeg hadde heller lyst å ta meg av meg selv om mitt nye barn enn å tilfredstille andres trang til å vite. så da sa jeg at hun måtte slutte å mase, jeg gav beskjed når noe nytt var å melde..
Jeg ser jo, og klarer fullt ut å fortså hennes behov, men samtdig mener jeg at mitt behov ikke er urimelig... Normalt ville jeg ikke kjeftet på henne, men nå hadde jeg altså ikke noen lang lunte, så det ble bare sånn!
Etter dette har det vel kanskje bare litt værre og værre...
Det er jo litt sånn når man får noen opp i halsen, det tar sin tid før det går over. Og når hennes behov bare har økt, og nå når det er meg som er syk, og det er meg hun "maser" på, så har det bare blitt til at jeg har skøvet henne bare lengre og lengre unna. Og det har, i følge psykologen min, ikke hun respektert. Eller, hun har ikke lset signalene mine, og bare fortsatt å pushe på...
Dette er en sannhet med modifikasjoner, for hun har backet unne meg, på mine ordre. Men da på helt feil måte.
(Uff, dette blir langt, men merker det er godt å få det på ut gjennom tastaturet)...
Dvs, jeg måtte jo ringe henne og si fra hva som foregikk da jeg kollapset, og svigermor var på vei hit. Hadde jeg latt være å si det så hadde hun nok blitt dypt såret, og det ble hun vel uansett, for at jeg ikke hadde fortalt før osv osv... Uten at hun sier det rett ut, men jeg kjenner min mor!!
Etterhvert som tiden har gått har jeg gitt henne de opplysningene jeg har følt for å fortelle, når jeg selv har følt for å fortelle dem... Det merker jeg at hun har hatt vanskeligheter med å takle..
Så tlfsamtalene våres gikk i at hun spurte, jeg svarte og gikk så videre til et annet tema. Hun ville vite mere og gikk tilbake til temaet. Til slutt gadd jeg ikke snakke mere og avsluttet samtalen.
Mamma er jo ikke dum, og hun kjenner jo meg godt, og derfor spurte hun ikke direkte om noe neste gang vi snakket, men, hun peilet hele tiden samtalen inn på temaer som gjorde det helt naturlig å snakke om meg og min form. Uansett hvor mye jeg prøver å snakke om andre ting vrir hun samtalen tilbake. Igjen avslutter jeg samtalen fordi jeg ikke orker dette.
Neste gang gir jeg klar besjed om hvordan hun har vært, og at hun kan spørre, jeg skal svare om jeg vil, men om jeg ikke vil snakke om det så må hun respektere dette. Jeg sier og at om hun har behov for å vite mere kan hun ringe min samboer og snakke med han!
Så tlfsamtalene etter dette har vært helt kunstige, og hun har ikke rørt temaet eller spurt i det heletatt...
Kjip situasjon, og vanskelig for eg å takle nå når jeg er syk. Men jeg håper det skal gå seg til etterhvert.
Jeg fikk tatt en god prat med henne da jeg kjørte henne på flyet, der jeg sa rett ut hvordan jeg føler det!
Og hvordan jeg oppfatter henne. Hun er enig, hun forstår og hun sier hun ikke trenger å vite osv.
Det er bare det som er så feil, at jeg vet hun har behovet uansett hvor mye hun prøver å ikke ha det!
Og dette er det jeg må legge fra meg i følge psykologen! Det er aldri barna som skal tilfrestille sine foreldre, det er motsatt! Det er aldri vi barna som skal føle vi ikke strekker oss langt nok for å gjøre foreldre fornøyd, det skal være motsatt!
Familien kommer hjem, og Mamma kommer på besøk
Har desverre ikke hatt tid eller overskudd til å blogge noe særlig i det siste...
Men får ta kort litt om siste tiden;
De siste dagene hjemme alene uten mann og barn gikk greit, var jo syk, et lite skår i gelden, men nøt tiden helt for meg selv, og fikk tatt igjen en god del hvile, og selv om jeg var syk følte jeg meg mye mere energifull enn på langt tid!
Torsdag var jeg på flyplassen og henta den lille familien min! Kjekt å se de igjen, og det var godt å merke. De seks dagen vekke fra dem gjorde underverker! Og helt siden da har jeg heldgivis fått en mye bedre innstilling og følelse til lillebror! Nå nyter jeg at han ler, koser seg og vokser! Storesøss var det også godt å se, men jeg er jo enda ikke helt meg selv, så merker det gjør litt vondt å se at hun reagerer og merker når jeg ikke har det bra! Jeg har jo et stort behov for å være for meg selv til tider, og jeg merker at hun av og til kan være usikker, og blir lett redd for at jeg bare skal forsvinne. I form av at hun kan begynne å skrike bare jeg skal ut med søpla, eller går på do, hun vil være med hele tiden.. Heldigvis er ikke dette ofte, men det gjør vondt i mammahjertet når jeg ser at min sykdom går utover henne...
Fredag kveld kom Mamma på besøk, hun skulle være her en uke. Mot psykologens råd, da jeg har gitt uttrykk for at det for meg er en anelse belastning å ha besøk...
Lørdag var samboen bortreist fra morgenen av, og kom ikke tilbake før i femtiden. Jeg var altså alene hjemme med både Mamma og de to små. Noe jeg ikke taklet så bra.
Jeg mistet energien og var helt utslitt da han kom hjem. Og jeg var heller ikke fortolig med å være alene med Mamma. Kort sagt, Mamma er verdens beste, vil meg bare godt, og har et stort behov for å vise omsorg for meg. Men nå verken vil jeg eller har jeg behov for hennes omsorg... Dette er noe hun vet, jeg er og har alltid vært "ei som skal klare seg selv". Så hun pushet meg ikke med spørsmål om hovrdan det gikk osv.. Men jeg kjenner min mor godt, og det lyste lang vei at hun ville så gjerne vite... Dette ble bare for mye for meg å takle nå. Og frustrasjon og sinne gikk desverre utover sambo da han kom hjem.
Jeg gikk rett og la meg, og han kom opp da ungene var i seng, jeg kjeftet han ut etter noter, og han som i senere tiden har vært verdens tolmodigste når det kommer til mine humørsvigninger fikk litt nok når ting ble rettet mot han! Mitt sinne var primært fordi han hadde "stukket av fra meg". Og det endte med at jeg bare tok bilen og stakk av, i frykt for at han skulle gjøre det samme. Jeg ville overhodet ikke tilbringe kvelden alene sammen med Mamma...
Dette hørest nok sikkert veldig merkelig ut, men jeg kan ikke helt forklare det selv, jeg klarer bare ikke være sammen med noen som sulter etter å vite alt om meg akkurat nå! Dvs, jeg kan lett snakke åpent om hvordan jeg har det til både psykologen, min kjære og noen av vennene mine. Men det er fordi de vil hjelpe, de vil høre og de er der for meg. Med Mamma blir det annereledes, med henne er det fordi hun har behov for å vite... Og akkurat nå har jeg ikke overskudd til å tilfredstille hennes behov...
Jeg stakk altså av, kjørte til ei strand, satte meg ned helt for meg selv og såg på havet og hørte på bølgene som slo inn mot land.. Gang på gang, bølge etter bølge, havet gir aldri opp....
Da jeg kom hjem gikk Mamma rett i seng, jeg fikk pratet litt ut med min kjære som heldigvis hadde snakket endel med Mamma om hvordan det låg an, og det var jeg uendelig glad for, for da slapp jeg..
Vi gikk og la oss, som venner, krangelen er jo sykdommen sin feil, og heldigvis er han beredt på å ta iomt det meste, selv om det også er tøft for han... Håper jeg slipper flere slike utbrudd....
Dagene gikk, og for meg var det svært anstrengende å være i samme rom som Mamma, så timen hos psykologen på onsdag var veldig kjærkommen!! Jeg snakket mye om hvordan det gikk nå når jeg hadde besøk av Mamma, og hun hadde som vanlig veldig kloke ord å komme med!
Men får ta kort litt om siste tiden;
De siste dagene hjemme alene uten mann og barn gikk greit, var jo syk, et lite skår i gelden, men nøt tiden helt for meg selv, og fikk tatt igjen en god del hvile, og selv om jeg var syk følte jeg meg mye mere energifull enn på langt tid!
Torsdag var jeg på flyplassen og henta den lille familien min! Kjekt å se de igjen, og det var godt å merke. De seks dagen vekke fra dem gjorde underverker! Og helt siden da har jeg heldgivis fått en mye bedre innstilling og følelse til lillebror! Nå nyter jeg at han ler, koser seg og vokser! Storesøss var det også godt å se, men jeg er jo enda ikke helt meg selv, så merker det gjør litt vondt å se at hun reagerer og merker når jeg ikke har det bra! Jeg har jo et stort behov for å være for meg selv til tider, og jeg merker at hun av og til kan være usikker, og blir lett redd for at jeg bare skal forsvinne. I form av at hun kan begynne å skrike bare jeg skal ut med søpla, eller går på do, hun vil være med hele tiden.. Heldigvis er ikke dette ofte, men det gjør vondt i mammahjertet når jeg ser at min sykdom går utover henne...
Fredag kveld kom Mamma på besøk, hun skulle være her en uke. Mot psykologens råd, da jeg har gitt uttrykk for at det for meg er en anelse belastning å ha besøk...
Lørdag var samboen bortreist fra morgenen av, og kom ikke tilbake før i femtiden. Jeg var altså alene hjemme med både Mamma og de to små. Noe jeg ikke taklet så bra.
Jeg mistet energien og var helt utslitt da han kom hjem. Og jeg var heller ikke fortolig med å være alene med Mamma. Kort sagt, Mamma er verdens beste, vil meg bare godt, og har et stort behov for å vise omsorg for meg. Men nå verken vil jeg eller har jeg behov for hennes omsorg... Dette er noe hun vet, jeg er og har alltid vært "ei som skal klare seg selv". Så hun pushet meg ikke med spørsmål om hovrdan det gikk osv.. Men jeg kjenner min mor godt, og det lyste lang vei at hun ville så gjerne vite... Dette ble bare for mye for meg å takle nå. Og frustrasjon og sinne gikk desverre utover sambo da han kom hjem.
Jeg gikk rett og la meg, og han kom opp da ungene var i seng, jeg kjeftet han ut etter noter, og han som i senere tiden har vært verdens tolmodigste når det kommer til mine humørsvigninger fikk litt nok når ting ble rettet mot han! Mitt sinne var primært fordi han hadde "stukket av fra meg". Og det endte med at jeg bare tok bilen og stakk av, i frykt for at han skulle gjøre det samme. Jeg ville overhodet ikke tilbringe kvelden alene sammen med Mamma...
Dette hørest nok sikkert veldig merkelig ut, men jeg kan ikke helt forklare det selv, jeg klarer bare ikke være sammen med noen som sulter etter å vite alt om meg akkurat nå! Dvs, jeg kan lett snakke åpent om hvordan jeg har det til både psykologen, min kjære og noen av vennene mine. Men det er fordi de vil hjelpe, de vil høre og de er der for meg. Med Mamma blir det annereledes, med henne er det fordi hun har behov for å vite... Og akkurat nå har jeg ikke overskudd til å tilfredstille hennes behov...
Jeg stakk altså av, kjørte til ei strand, satte meg ned helt for meg selv og såg på havet og hørte på bølgene som slo inn mot land.. Gang på gang, bølge etter bølge, havet gir aldri opp....
Da jeg kom hjem gikk Mamma rett i seng, jeg fikk pratet litt ut med min kjære som heldigvis hadde snakket endel med Mamma om hvordan det låg an, og det var jeg uendelig glad for, for da slapp jeg..
Vi gikk og la oss, som venner, krangelen er jo sykdommen sin feil, og heldigvis er han beredt på å ta iomt det meste, selv om det også er tøft for han... Håper jeg slipper flere slike utbrudd....
Dagene gikk, og for meg var det svært anstrengende å være i samme rom som Mamma, så timen hos psykologen på onsdag var veldig kjærkommen!! Jeg snakket mye om hvordan det gikk nå når jeg hadde besøk av Mamma, og hun hadde som vanlig veldig kloke ord å komme med!
lørdag 10. juli 2010
Sukk
Enkelte dager blir bare så innmari tøffe. Litt motgang, også baller det på seg... Også vil man ikke gjøre noe for å komme seg ut av det heller... Sinnet bare koker over, irritasjonene eskalerer, løsningene forsvinner, sykdommen har herredømme, jeg er maktesløs!
tirsdag 6. juli 2010
Da er jobben informert...
Fikk en mail fra sjefen i dag, info mail som var sendt ut til alle, så svarte jeg på den, da jeg hadde et par spørsmål. Har jo vært vekke fra jobb i snart tre år, så er ikke helt oppdatert på alt for å si det mildt...
Han svarte på spørsmålet og spurte samtidig hvordan det gikk og om jeg var klar for å begynne på jobb...
Ja, hva svarer man da? Jeg liker ikke å lyve, jeg er for å spille med åpne kort, så dette var vel anledningen til å fortelle hvordan ståa var...
Og det er med tungt hjerte og vel så det jeg forteller om hva som skjer, tror ingen aner hvor stort nederlag det er for meg om jeg ikke får begynnt på jobb i august, og ikke får starte nesten der jeg slapp!
For jeg er ikke en person som går på jobb for å være der 8 timer og så går hjem igjen og glemmer så jobben! Jeg elsker jobben min! Den er variert, den er spennende, den er travel, den er ekstremt stressende, den er rolig og bedagelig, den er faglig krevende, den er dynamisk, den er topp!!! :)
Så jeg kommer på jobb for å gjøre en god jobb, jeg er der for å gjøre klientene knallfornøyde! Jeg er der for å vise meg frem, for å bevise hvor godt det kan gjøres, jeg er der egentlig for min egen del for mitt eget ego! Jeg er der for å bli best!! Og da jeg gikk ut i sykemelding i 2007 var jeg nettopp det! Og jeg vet jeg trenger jobben min nå!!
Personer oppover i systemet har savnet meg, de har spurt om jeg ikke snart kommer tilbake, de har tro på meg, og jeg vet jeg kan oppfylle deres tro og vel så det!
Jeg må bare bli meg selv igjen!! Og jeg må bli det før august!!
Det var litt godt å få sagt det, men samtidig starter det en rekke bekymringer for sjefen, jeg skal til psykologen 15 juli, og sjefen har kallt meg inn til møte dagen etter. Han vil tilrettelgge for at jeg skal kunne være på jobb, han vil hjelpe meg og ta alle hensyn sånn at jeg kan jobbe...
Men det er jo ikke det jeg vil, jeg vil tilbake og gjøre det jeg gjorde før! Klart, ikke helt som før, nå har jeg jo to barn å komme hjem til, jeg kan ikke stå igjen på jobb og jobbe overtid med jeg klarer.. Jeg kan ikke gøtse på og være den som sørger for at vi får levert anbud innen fristen....
Men jeg vil ikke komme på jobb og der også være en belastning...
Jeg vil være meg selv!! Verdensmesteren!! Hvor er duuu???? Kom frem kom frem!!
Skifte fokus tenker sikkert noen nå... Jada, men jeg vil ikke.... Da må i allefall noen komme med noen svært så virkningsfulle og riktige ord! Og de tror jeg ikke jeg får høre! Jeg trenger styrke, mental styrke for å klare å trø hjemme enda lengre!! Hvor finner jeg den?
Han svarte på spørsmålet og spurte samtidig hvordan det gikk og om jeg var klar for å begynne på jobb...
Ja, hva svarer man da? Jeg liker ikke å lyve, jeg er for å spille med åpne kort, så dette var vel anledningen til å fortelle hvordan ståa var...
Og det er med tungt hjerte og vel så det jeg forteller om hva som skjer, tror ingen aner hvor stort nederlag det er for meg om jeg ikke får begynnt på jobb i august, og ikke får starte nesten der jeg slapp!
For jeg er ikke en person som går på jobb for å være der 8 timer og så går hjem igjen og glemmer så jobben! Jeg elsker jobben min! Den er variert, den er spennende, den er travel, den er ekstremt stressende, den er rolig og bedagelig, den er faglig krevende, den er dynamisk, den er topp!!! :)
Så jeg kommer på jobb for å gjøre en god jobb, jeg er der for å gjøre klientene knallfornøyde! Jeg er der for å vise meg frem, for å bevise hvor godt det kan gjøres, jeg er der egentlig for min egen del for mitt eget ego! Jeg er der for å bli best!! Og da jeg gikk ut i sykemelding i 2007 var jeg nettopp det! Og jeg vet jeg trenger jobben min nå!!
Personer oppover i systemet har savnet meg, de har spurt om jeg ikke snart kommer tilbake, de har tro på meg, og jeg vet jeg kan oppfylle deres tro og vel så det!
Jeg må bare bli meg selv igjen!! Og jeg må bli det før august!!
Det var litt godt å få sagt det, men samtidig starter det en rekke bekymringer for sjefen, jeg skal til psykologen 15 juli, og sjefen har kallt meg inn til møte dagen etter. Han vil tilrettelgge for at jeg skal kunne være på jobb, han vil hjelpe meg og ta alle hensyn sånn at jeg kan jobbe...
Men det er jo ikke det jeg vil, jeg vil tilbake og gjøre det jeg gjorde før! Klart, ikke helt som før, nå har jeg jo to barn å komme hjem til, jeg kan ikke stå igjen på jobb og jobbe overtid med jeg klarer.. Jeg kan ikke gøtse på og være den som sørger for at vi får levert anbud innen fristen....
Men jeg vil ikke komme på jobb og der også være en belastning...
Jeg vil være meg selv!! Verdensmesteren!! Hvor er duuu???? Kom frem kom frem!!
Skifte fokus tenker sikkert noen nå... Jada, men jeg vil ikke.... Da må i allefall noen komme med noen svært så virkningsfulle og riktige ord! Og de tror jeg ikke jeg får høre! Jeg trenger styrke, mental styrke for å klare å trø hjemme enda lengre!! Hvor finner jeg den?
mandag 5. juli 2010
Mandag - 4 dager til de kommer hjem
Jeg er fortsatt syk, og har jeg sovet svært dårlig de to siste nettene pga bihulesmerter, så nå er time til lege bestillt. Så får vi se om det er noe som kan kurreres med antibiotika eller om det er noe virusdritt som jeg bare må klare å bli frisk av på egenhånd...
Tett i skallen, hodeverk, slimete neddover halsen, og slapp... Liker ikke å være syk, det passer aldri, og akkurat nå, når jeg skal kose meg hjemme alene passer det i allefall ikke bra!!
Så nå ligger jeg i senga oppe på loftet og hører det skures og skrubbes nede på kjøkkenet:) Vaskedama er her i dag! Og det er med god samvittighet hun får penger etter utført jobb! Skulle ønske jeg fikk henne til komme å vaske lenge før jeg tok skrittet! Det er liksom en bøyg det å anskaffe seg vaskehjelp. Vaske huseet sitt må man vel klare selv? Ja, man klarer det nok selv, det er bare det at om man har vaskehjelp så klarer man så mye annet i stede:) Og når huset er skinnende rent, så blir man så lettere til sinns og nesten litt rusa på lykke! Hehe, hørtes litt sært ut! Men det er godt med rent og pent hus!!
Ellers så føler jeg enda at denne depresjonen slipper litt taket. Uten at jeg vet hvorfor, men alenetid og mye mere sammenhengende søvn og rom for å pleie meg selv de siste dagene har sikkert gjort meg godt! Selv om jeg er syk! Så håper jeg det er en permantent bedring, og at ikke alt faller tilbake slik det har vært når huset blir fullt opp igjen på torsdag! Og Mamma kommer på besøk på fredag og blir ei uke....
Tror det skal gå bra, nå har jeg jo faste leggetider å forholde meg til, og jeg har gitt Mamma beskjed om at hun skal ha ansvaret for å lage middag hver dag! Så da har jeg egentlig bare meg selv å forholde meg til sånn i bunn og grunn... Både sambo og Mamma vil ta seg av de små, og jeg kan leke med de eller finne på kjekke ting når JEG vil og føler for. Det er jo dette psykologen har anbefalt meg å gjøre. Sånn at jeg får fjernet disse negative følelsene jeg får når jeg har med ungene å gjøre...
Så håper jeg og tror at denne uka alene, og at jeg er helt konsekvent uka etter vil bære frukter! Jeg må i allefall ha troa!! :)
Tett i skallen, hodeverk, slimete neddover halsen, og slapp... Liker ikke å være syk, det passer aldri, og akkurat nå, når jeg skal kose meg hjemme alene passer det i allefall ikke bra!!
Så nå ligger jeg i senga oppe på loftet og hører det skures og skrubbes nede på kjøkkenet:) Vaskedama er her i dag! Og det er med god samvittighet hun får penger etter utført jobb! Skulle ønske jeg fikk henne til komme å vaske lenge før jeg tok skrittet! Det er liksom en bøyg det å anskaffe seg vaskehjelp. Vaske huseet sitt må man vel klare selv? Ja, man klarer det nok selv, det er bare det at om man har vaskehjelp så klarer man så mye annet i stede:) Og når huset er skinnende rent, så blir man så lettere til sinns og nesten litt rusa på lykke! Hehe, hørtes litt sært ut! Men det er godt med rent og pent hus!!
Ellers så føler jeg enda at denne depresjonen slipper litt taket. Uten at jeg vet hvorfor, men alenetid og mye mere sammenhengende søvn og rom for å pleie meg selv de siste dagene har sikkert gjort meg godt! Selv om jeg er syk! Så håper jeg det er en permantent bedring, og at ikke alt faller tilbake slik det har vært når huset blir fullt opp igjen på torsdag! Og Mamma kommer på besøk på fredag og blir ei uke....
Tror det skal gå bra, nå har jeg jo faste leggetider å forholde meg til, og jeg har gitt Mamma beskjed om at hun skal ha ansvaret for å lage middag hver dag! Så da har jeg egentlig bare meg selv å forholde meg til sånn i bunn og grunn... Både sambo og Mamma vil ta seg av de små, og jeg kan leke med de eller finne på kjekke ting når JEG vil og føler for. Det er jo dette psykologen har anbefalt meg å gjøre. Sånn at jeg får fjernet disse negative følelsene jeg får når jeg har med ungene å gjøre...
Så håper jeg og tror at denne uka alene, og at jeg er helt konsekvent uka etter vil bære frukter! Jeg må i allefall ha troa!! :)
søndag 4. juli 2010
Mutters alene, helt for meg selv!!
Da er frokosten fortært, ute skinner sola, og den venter på å gjøre meg litt brunere i dag! Det er i iallefall min store plan for dagen:)
Så, nå er jeg da helt alene, på psykologens anbefaling... De reiste herfra fredagskveld halv seks, og kommer ikke hjem før på torsdag! Kjenner det er fantisk å være alene! Men så er jeg selvfølgelig blitt kjempeforkjøla da, så føler meg litt urettferdig behandla ja... Håper bare formen er bedre i mårra, sånn at jeg orker å gjøre litt mere ut av den muligheten jeg har fått!!
Vel litt har jeg jo gjort da, i går satt jeg to timer sakkosekken med bena i sån gel, baby foot heter det. Og lovet meg at om knappe to uker skal jeg ha silkemye føtter igjen :) Så får vi se da...
Eller så er energien like liten som den bruker å være, mulig det er litt ekstra nå siden jeg er syk, men må innrømme jeg venter veldig på at den skal komme tilbake for fullt! Sovetablettene funker så som så.. Merker jeg er trøttere, og sovner sikkert lettere, men kan ofte ligge en god stund før jeg sovner, og opplever også at jeg våkner på natta og blir fanget av en tanke...
Nå går den tanken i at det er bare en måned til jeg skal i jobb igjen! Jeg har avtalt med sjefen hvordan jeg skal begynne, jeg jobber jo skift, så når jeg begynner må jeg begynne for fullt. Om ikke går det hardt utover de andre... Jeg føler mao et enormt ansvar og en stor forpliktelse til de avtalene jeg har gjort... Også gleder jeg meg jo noe innmari til å få begynt igjen!!
Jeg har jo hele tiden tenkt at å begynne på jobb er veldig godt for hodet, og da det vil gjøre meg lettere til sinns og gi meg energi... Men så kom jo denne utbrentheten inn i bildet, og da stiller alt dette seg så veldig annerledes...
Jeg vil vil vil vil begynne på jobb!! Men så er jeg jo så redd for å begynne på jobb, og så komme til det punktet at det sliter meg ut, også må jeg sykemeldes... Det kommer liksom til å bli et uendelig stort nederlag for meg! Og i forhold til jobb har jeg hatt nok nederlag, to svangerskap med sykemelding helt fra uke 7 i første og hele tiden andre svangerskapet! Når jeg skal begynne igjen, så vil jeg gjøre det på ordentlig, ikke halvveis, så da tenker jeg at det kanskje er greit å vente litt til...
Dette er noe jeg må snakke med psykologen min om neste time i allefall!! For jeg føler jeg må gi beskjed i rimelig god tid, og ikke dagen før... Også tenker jeg at jeg kan jo ta en prat med min HRkontakt, i stede for sjefen min, så kan sikkert hun hjelpe meg med at den sykemeldingen blir en forlengelse av permisjonen ovenfor avdelingen jeg jobber på.. Det hørest liksom litt bedre ut tenker jeg! Selv om jeg har avtalt med jobb at jeg skal starte en mnd før planlagt... Æsj, jeg blir liksom enten vinglepettr eller udugelig og syk....
Nei, sola skinner, jeg må komme meg vekk fra den tanken!! Men er jeg helt syk som tenker så mye på dette? Eller er det normalt?
Jeg må jo innrømme at jeg føler meg mindre og mindre deprimert i allefall. Nå føler jeg meg stort sett bare slapp og trøtt og tom for energi...
Men jeg lurer meg selv litt og tror jeg, når jeg nå kjenner etter om jeg savner de tre som er laaang unna meg, så er det bare storesøster jeg føler et viss savn mot... Lillebror er liksom ikke så betydningsfull... han er så liten enda, skjønner ingenting... Det er det tankene mine går i...
Dette stemmer nok ikke, han er jo 9 mnd, de har jo en viss peil på virkeligheten da! Ser jo det nå når Pappaen har hatt hovedomsorgen i den siste tida, så klarer ikke jeg lengre å roe han ned om han våkner på sen kveld eller natta... Det har ikke gjort meg noe, har liksom bare vært glad til, for da slipper jeg unna.. Men når jeg nå skriver det ned og tenker litt mere på det, så er det jo trist...
Kanskje det at jeg nå synes det er trist er et tegn på bedring??
Ja, jeg tror jeg holder på den tanken, og avslutter et veldig rotete innlegg....
Tror jeg skriver litt til i kveld, og håper på at tankene er litt mere strukturerte da :)
Så, nå er jeg da helt alene, på psykologens anbefaling... De reiste herfra fredagskveld halv seks, og kommer ikke hjem før på torsdag! Kjenner det er fantisk å være alene! Men så er jeg selvfølgelig blitt kjempeforkjøla da, så føler meg litt urettferdig behandla ja... Håper bare formen er bedre i mårra, sånn at jeg orker å gjøre litt mere ut av den muligheten jeg har fått!!
Vel litt har jeg jo gjort da, i går satt jeg to timer sakkosekken med bena i sån gel, baby foot heter det. Og lovet meg at om knappe to uker skal jeg ha silkemye føtter igjen :) Så får vi se da...
Eller så er energien like liten som den bruker å være, mulig det er litt ekstra nå siden jeg er syk, men må innrømme jeg venter veldig på at den skal komme tilbake for fullt! Sovetablettene funker så som så.. Merker jeg er trøttere, og sovner sikkert lettere, men kan ofte ligge en god stund før jeg sovner, og opplever også at jeg våkner på natta og blir fanget av en tanke...
Nå går den tanken i at det er bare en måned til jeg skal i jobb igjen! Jeg har avtalt med sjefen hvordan jeg skal begynne, jeg jobber jo skift, så når jeg begynner må jeg begynne for fullt. Om ikke går det hardt utover de andre... Jeg føler mao et enormt ansvar og en stor forpliktelse til de avtalene jeg har gjort... Også gleder jeg meg jo noe innmari til å få begynt igjen!!
Jeg har jo hele tiden tenkt at å begynne på jobb er veldig godt for hodet, og da det vil gjøre meg lettere til sinns og gi meg energi... Men så kom jo denne utbrentheten inn i bildet, og da stiller alt dette seg så veldig annerledes...
Jeg vil vil vil vil begynne på jobb!! Men så er jeg jo så redd for å begynne på jobb, og så komme til det punktet at det sliter meg ut, også må jeg sykemeldes... Det kommer liksom til å bli et uendelig stort nederlag for meg! Og i forhold til jobb har jeg hatt nok nederlag, to svangerskap med sykemelding helt fra uke 7 i første og hele tiden andre svangerskapet! Når jeg skal begynne igjen, så vil jeg gjøre det på ordentlig, ikke halvveis, så da tenker jeg at det kanskje er greit å vente litt til...
Dette er noe jeg må snakke med psykologen min om neste time i allefall!! For jeg føler jeg må gi beskjed i rimelig god tid, og ikke dagen før... Også tenker jeg at jeg kan jo ta en prat med min HRkontakt, i stede for sjefen min, så kan sikkert hun hjelpe meg med at den sykemeldingen blir en forlengelse av permisjonen ovenfor avdelingen jeg jobber på.. Det hørest liksom litt bedre ut tenker jeg! Selv om jeg har avtalt med jobb at jeg skal starte en mnd før planlagt... Æsj, jeg blir liksom enten vinglepettr eller udugelig og syk....
Nei, sola skinner, jeg må komme meg vekk fra den tanken!! Men er jeg helt syk som tenker så mye på dette? Eller er det normalt?
Jeg må jo innrømme at jeg føler meg mindre og mindre deprimert i allefall. Nå føler jeg meg stort sett bare slapp og trøtt og tom for energi...
Men jeg lurer meg selv litt og tror jeg, når jeg nå kjenner etter om jeg savner de tre som er laaang unna meg, så er det bare storesøster jeg føler et viss savn mot... Lillebror er liksom ikke så betydningsfull... han er så liten enda, skjønner ingenting... Det er det tankene mine går i...
Dette stemmer nok ikke, han er jo 9 mnd, de har jo en viss peil på virkeligheten da! Ser jo det nå når Pappaen har hatt hovedomsorgen i den siste tida, så klarer ikke jeg lengre å roe han ned om han våkner på sen kveld eller natta... Det har ikke gjort meg noe, har liksom bare vært glad til, for da slipper jeg unna.. Men når jeg nå skriver det ned og tenker litt mere på det, så er det jo trist...
Kanskje det at jeg nå synes det er trist er et tegn på bedring??
Ja, jeg tror jeg holder på den tanken, og avslutter et veldig rotete innlegg....
Tror jeg skriver litt til i kveld, og håper på at tankene er litt mere strukturerte da :)
torsdag 1. juli 2010
Da skal Mammaen pakke og sende fra seg sine to små...
I morgen reiser Pappaen, storesøss og lillebror... De skal være vekke til neste torsdag. Så nå skal jeg sette i gang og pakke for dem! Dette er jo på psykologens anbefaling, så da må jeg bare kjenne etter at dette er helt riktig å gjøre. Må fokusere på at nå skal jeg ha meg ei lita uke med ro og hvile og at dette er viktig for at kroppen min skal få bygge opp energilagrene.. Men må jo innrømme at det er litt blandede følelser å skulle være alene hjemme og vekke fra de små.
Så når de kommer hjem neste torsdag håper jeg å ha masse overskudd og ikke minst, at jeg har fått kjenne på masse positivt savn og at det gjør meg i stand til å ha mere lyst å gjøre de tingene jeg har litt avsmak på å gjøre nå!
Jeg forventer ikke at jeg skal være meg selv igjen 100% etter dette da, for å komme seg igjen tar nok en god stund, men en god start på veien til målet er det nok!
Sambo kom hjem med en pakke sovetabletter og i går, så nå skal jeg ta en tablett etter kveldsen kl 2100, og når jeg da legger meg 2230 er jeg god og trett. Disse skal jeg ta hver kveld i tre uker, og de fungere på en sånn måte at de påvirker hormonene som hjelper kroppen til å ha en døgnrytmen jeg bør ha. Det er altså kun naturlige hornomer i disse tablettene, og jeg merker det nå, at i natt har jeg sovet bedre enn noen gang, og føler meg ganske uthvilt tross hanglete form med sår hals... Får håpe jeg er på bedringen nå og at det bare er en todagersforkjølelse jeg har!
Jess, jeg hadde egentlig ikke så mye på hjertet nå, får kaste meg rundt og sette i gang med pakkingen. Også skal jeg ta gode pauser innimellom, og gå ut i sola og nyte den og litt :)
Så når de kommer hjem neste torsdag håper jeg å ha masse overskudd og ikke minst, at jeg har fått kjenne på masse positivt savn og at det gjør meg i stand til å ha mere lyst å gjøre de tingene jeg har litt avsmak på å gjøre nå!
Jeg forventer ikke at jeg skal være meg selv igjen 100% etter dette da, for å komme seg igjen tar nok en god stund, men en god start på veien til målet er det nok!
Sambo kom hjem med en pakke sovetabletter og i går, så nå skal jeg ta en tablett etter kveldsen kl 2100, og når jeg da legger meg 2230 er jeg god og trett. Disse skal jeg ta hver kveld i tre uker, og de fungere på en sånn måte at de påvirker hormonene som hjelper kroppen til å ha en døgnrytmen jeg bør ha. Det er altså kun naturlige hornomer i disse tablettene, og jeg merker det nå, at i natt har jeg sovet bedre enn noen gang, og føler meg ganske uthvilt tross hanglete form med sår hals... Får håpe jeg er på bedringen nå og at det bare er en todagersforkjølelse jeg har!
Jess, jeg hadde egentlig ikke så mye på hjertet nå, får kaste meg rundt og sette i gang med pakkingen. Også skal jeg ta gode pauser innimellom, og gå ut i sola og nyte den og litt :)
onsdag 30. juni 2010
Morgenstund, har gull i munn...
...neppe!!!
Jeg klarte overhodet ikke sovne i går, sto opp en liten tur for å finne meg vann, da var klokka akkurat passert midnatt. Men tror jeg sovna før ett da. Og sov dårlig hele natt gjennom. I tillegg har jeg nå sår hals og hovne mandler, blæh!! Syk i tillegg nå, det hadde jo vært utgjort!
Ligger i skrivende stund på sofaen, Sambo smurte skive og lagde te før han måtte ut på et ærend, og lillebror ligger i vogna si og sover. Så nå skal jeg bare sove og slappe av frem til elleve, da skal sambo ta med lillebror til legen, han har ikke blitt helt frisk av øyekataren, tross drypping morgen og kveld helt til alle ampullene var brukt opp...
Også sender jeg med han en bestilling på sovetabletter! Tror det kan være lurt nå i starten, selv om det beste er å lære seg å sovne av seg selv....
Men jeg tenker som så at når kroppen venner seg til å sovne før elleve, og stå opp halv ni, og det blir rytmen et par uker, kan jeg nok slutte med dem da og likevell klare å sovne på egen hånd. En liten puffstart bare nå, så slipper jeg så mange kjipe dager pga alt for lite søvn. Jeg vil jo bli frisk nå liksom.... ;p
Nok søvn og hvile er jo alfa omega for et menneske. Det er et av hovedbehovene vi har. Og går vi lenge nok med alt for lite søvn, pluss litt andre faktorer i tillegg, så tåler vi ikke mye etterhvert!
Jeg er jo et utpreget B-menneske, liker å sove leeenge på mårran, og er ikke flink til å gå å legge meg om kvelden... Når klokka passerer 2200, da våkner jeg til liv.. Og da kommer tiltakslysten snikende frem, og kreativiteten livner til! Så normalt legger jeg meg nesten aldri før midnatt.... Og når man da i to år har hatt små barn, som ikke bryr seg om mors behov for å sove bare litt til, så er det jo logisk at det smeller før eller siden... Nok søvn er viktig, veldig viktig!
Rart dette, for dette er jo noe alle vet, men mange tenker, "nææh, det gjelder ikke meg". For man venner seg jo til lite søvn, man venner seg til å gå stuptrøtt halve dagen, og før man vet ordet av det går man stuptrøtt rundt hele tiden, og kan heller ikke huske å ha vært noe annnet... Man tror det bare skal være sånn, og at sånn har alle andre det og. Og derfor må man også klare det alle andre klarer!
Gå på barseltreff, ha det fint og ryddigt hjemme, ta imot besøk, se hele gullruten på fredagskveld, ut på en liten bytur når man får anledning til det, trille tur, trene, ja listen er lang den. De andre er jo så flinke!!! Jeg og vil!
Også prøver man, også sliter man seg ut! Skulle bare ønske jeg såg hvilken vei dette bar litt før...
Ikke bare ville jeg gått og lagt meg litt før, sånn at jeg fikk mere søvn, jeg ville også prioritert annerledes.
Men det må jeg snakke om en annen gang, for nå skal jeg prioritere å ligge helt flatt ut på sofaen, og ha øynene lukket :)
Jeg klarte overhodet ikke sovne i går, sto opp en liten tur for å finne meg vann, da var klokka akkurat passert midnatt. Men tror jeg sovna før ett da. Og sov dårlig hele natt gjennom. I tillegg har jeg nå sår hals og hovne mandler, blæh!! Syk i tillegg nå, det hadde jo vært utgjort!
Ligger i skrivende stund på sofaen, Sambo smurte skive og lagde te før han måtte ut på et ærend, og lillebror ligger i vogna si og sover. Så nå skal jeg bare sove og slappe av frem til elleve, da skal sambo ta med lillebror til legen, han har ikke blitt helt frisk av øyekataren, tross drypping morgen og kveld helt til alle ampullene var brukt opp...
Også sender jeg med han en bestilling på sovetabletter! Tror det kan være lurt nå i starten, selv om det beste er å lære seg å sovne av seg selv....
Men jeg tenker som så at når kroppen venner seg til å sovne før elleve, og stå opp halv ni, og det blir rytmen et par uker, kan jeg nok slutte med dem da og likevell klare å sovne på egen hånd. En liten puffstart bare nå, så slipper jeg så mange kjipe dager pga alt for lite søvn. Jeg vil jo bli frisk nå liksom.... ;p
Nok søvn og hvile er jo alfa omega for et menneske. Det er et av hovedbehovene vi har. Og går vi lenge nok med alt for lite søvn, pluss litt andre faktorer i tillegg, så tåler vi ikke mye etterhvert!
Jeg er jo et utpreget B-menneske, liker å sove leeenge på mårran, og er ikke flink til å gå å legge meg om kvelden... Når klokka passerer 2200, da våkner jeg til liv.. Og da kommer tiltakslysten snikende frem, og kreativiteten livner til! Så normalt legger jeg meg nesten aldri før midnatt.... Og når man da i to år har hatt små barn, som ikke bryr seg om mors behov for å sove bare litt til, så er det jo logisk at det smeller før eller siden... Nok søvn er viktig, veldig viktig!
Rart dette, for dette er jo noe alle vet, men mange tenker, "nææh, det gjelder ikke meg". For man venner seg jo til lite søvn, man venner seg til å gå stuptrøtt halve dagen, og før man vet ordet av det går man stuptrøtt rundt hele tiden, og kan heller ikke huske å ha vært noe annnet... Man tror det bare skal være sånn, og at sånn har alle andre det og. Og derfor må man også klare det alle andre klarer!
Gå på barseltreff, ha det fint og ryddigt hjemme, ta imot besøk, se hele gullruten på fredagskveld, ut på en liten bytur når man får anledning til det, trille tur, trene, ja listen er lang den. De andre er jo så flinke!!! Jeg og vil!
Også prøver man, også sliter man seg ut! Skulle bare ønske jeg såg hvilken vei dette bar litt før...
Ikke bare ville jeg gått og lagt meg litt før, sånn at jeg fikk mere søvn, jeg ville også prioritert annerledes.
Men det må jeg snakke om en annen gang, for nå skal jeg prioritere å ligge helt flatt ut på sofaen, og ha øynene lukket :)
tirsdag 29. juni 2010
Nå kan jeg telle deg:)
Jeg var flink jente i går, la meg til riktig tid, men akk, ikke så lett å sovne med en gang nei. Sovna vel sånn i tolvtiden, og våkna et par ganger av ungene som var våkne i etasjen over, men sovna heldigvis ganske fort igjen. Så da er det vel en god ting å flytte soveplass mtp søvnen. Litt kjedelig å sove alene da, får håpe dette ikke drar ut i tid, da må jeg i såfall be om lov til å dra på overnattingsbesøk av og til:)
Sto opp da storesøss skulle kjøres i barnehagen, og har vært våken siden. Har hatt to sånne virkelige trøtteperioder i løpet av dagen, men har stått imot fristelsen å legge meg litt, i håp om at jeg sovner lettere i kveld... For ettermiddagen og kvelden har vært kjip!
Etter ungene var i seng så har jeg slitt sofaen, uten lyst og energi til å gjøre stort.. Fant ut at jeg ville ha sånn teller på bloggen min, så det har jeg brukt litt for lang tid på nå ser jeg når jeg tar en titt på klokka..
Jeg skal jo spise kvelds senest ni, og det har jeg glemt av... Jaja.. Litt startproblemer må det vel være lov å ha? Uansett, nå kan jeg følge med på om det er noen som leser mine tanker og klager!
Jeg har jo fått to følgere og allerede, kjekt! Eller, det er jo ikke kjekt om det er noen som er i samme situasjon som meg, men kjekt at noen kan få hjelp av å lese det jeg skriver! Og det håper jeg at noen får!
Også tror jeg og det kan være bra at flere får vite at dette ikke er så unormalt, for jeg er ikke en unormal person sånn i utgangspunktet. Utbrent og deprimert er ikke to tilstander som bare noen få får, det er faktsik overaskende mange som er innom en tur. Mener jeg leste en plass at "alle" er litt deprimerte en gang i løpet av livet. Men at de fleste klarer å komme seg ut av det på egen hånd! Og det er jo bra!:) Men det er også bra at det finnes leger, psykologer, helsesøstre og andre fagpersoner rundt om som en kan snakke med om man føler man er i faresonen. For man blir tatt på alvor, i allefall i de fleste tilfeller! Og den hjelpen jeg har fått fra vår fastlege og nå min psykolog er overveldende!
Så om det er noen der ute som lurer og tror man kanskje sliter litt, ikke nøl med å bestille time. Har man kommet så langt om at man lurer litt på om kanskje muligens osv, så er man som oftest kommet mye lengre enn man selv tror. For det en selv som merker det sist...
Ja, det var i grunnen ikke så mye annet jeg hadde på hjertet i kveld, nå skal jeg spise ei skive, drikke litt melk, legge meg i badekaret før jeg pusser tanna og legger meg til riktig tid! 22:30 :)
Sto opp da storesøss skulle kjøres i barnehagen, og har vært våken siden. Har hatt to sånne virkelige trøtteperioder i løpet av dagen, men har stått imot fristelsen å legge meg litt, i håp om at jeg sovner lettere i kveld... For ettermiddagen og kvelden har vært kjip!
Etter ungene var i seng så har jeg slitt sofaen, uten lyst og energi til å gjøre stort.. Fant ut at jeg ville ha sånn teller på bloggen min, så det har jeg brukt litt for lang tid på nå ser jeg når jeg tar en titt på klokka..
Jeg skal jo spise kvelds senest ni, og det har jeg glemt av... Jaja.. Litt startproblemer må det vel være lov å ha? Uansett, nå kan jeg følge med på om det er noen som leser mine tanker og klager!
Jeg har jo fått to følgere og allerede, kjekt! Eller, det er jo ikke kjekt om det er noen som er i samme situasjon som meg, men kjekt at noen kan få hjelp av å lese det jeg skriver! Og det håper jeg at noen får!
Også tror jeg og det kan være bra at flere får vite at dette ikke er så unormalt, for jeg er ikke en unormal person sånn i utgangspunktet. Utbrent og deprimert er ikke to tilstander som bare noen få får, det er faktsik overaskende mange som er innom en tur. Mener jeg leste en plass at "alle" er litt deprimerte en gang i løpet av livet. Men at de fleste klarer å komme seg ut av det på egen hånd! Og det er jo bra!:) Men det er også bra at det finnes leger, psykologer, helsesøstre og andre fagpersoner rundt om som en kan snakke med om man føler man er i faresonen. For man blir tatt på alvor, i allefall i de fleste tilfeller! Og den hjelpen jeg har fått fra vår fastlege og nå min psykolog er overveldende!
Så om det er noen der ute som lurer og tror man kanskje sliter litt, ikke nøl med å bestille time. Har man kommet så langt om at man lurer litt på om kanskje muligens osv, så er man som oftest kommet mye lengre enn man selv tror. For det en selv som merker det sist...
Ja, det var i grunnen ikke så mye annet jeg hadde på hjertet i kveld, nå skal jeg spise ei skive, drikke litt melk, legge meg i badekaret før jeg pusser tanna og legger meg til riktig tid! 22:30 :)
mandag 28. juni 2010
2. time hos psykologen
Om bilen bare har en liter bensin på tanken kan man ikke kjøre i en evighet, ikke en time en gang....
Det var en metafor psykologen brukte til å få meg til å forstå, og også innse at jeg er og blir utbrent nå, uansett hvor mye jeg tar meg sammen!
Fikk heldigvis noen kjøreregler i dag da;
*Leggetid halv elleve
*Kvelds senest ni, og kun rolig aktiviteter frem mot legging
*Nå skal jeg legge meg nede i kjelleren å sove, sånn at jeg får ei lengre natt og sammenhengende søvn.
*Også skal jeg gjøre lystbetonte ting med lillebror, sånn at han ikke blir et ork og en byrde for meg, dvs oftere bading, for det synes jeg er kjekt, og så skal jeg synge til han. Det gjør han glad, og det er en ting jeg får til å gjøre uten at jeg føler at jeg må!
*Jeg har fått streng beskjed om å ta livet med ro, og ikke tro at jeg skal klare alt, jeg må lære meg mine begrensinger.
Nå skulle egentlig Mamma komme på besøk om to uker, psykologen mente jeg absolutt ikke burde ha besøk av noen som helst i en slik periode som nå, men om det betød at jeg og min kjære kunne komme oss litt ut, så var det ok. Men ikke mere enn 4 dager ca. Nå har jo hun flybillett og skal være her ei uke.. Så vi får se om jeg får meg til å be henne om å booke om.. Det betyr jo en ekstra utgift for henne, så jeg må ta meg sammen for å ta den avgjørelsen tror jeg...
Også måtte vi, for at jeg skal ha litt mere overskudd til å ha besøk om to uker, få sambo og begge barna til å reise vekk noen dager. Da får jeg slappet av og tatt alt etter eget tempo, og samtidig med å være hjemme, i stede for å reise vekk, har jeg muligheten til å finne på ting om jeg vil det, som normalt. Ofte når man reiser vekk er man jo litt låst i det at man ikke har egen bil osv, så hun mente det beste var å være hjemme med seg selv alene! Så da får vi se på flybilletter hjem til besteforeldre til neste uke! Gleder meg til å planlegge å gjøre noe kjekt de dagene, om noen har tips, skrik ut!!!
Ellers så snakket vi litt om kokrete følelser i forhold til minstemann, og der kom vi frem til at jeg mangler ikke morskjærligheten (jeg har i iallefall kommet frem til det), men det er når disse rutineoppgavene som mating, stell osv skal skje, jeg ikke føler meg vel. Jeg blir sliten bare av tanken, og det er fordi jeg har vært så mye alene med ungene at den følelsen er meget fremtrende.
For det er jo sånn det har vært, pga ungene er jeg sliten og trøtt... Så nå forbinder jeg kontakt med minstemann med det å være sliten. Så da er det viktig, både for meg, men ikke minst for lillebror at jeg får bort denne tanken og følelsen. Og da må jeg ha hvile og få overskudd, for som jeg nevnte tidligere, bilen kan rette og slett ikke kjøre langt på en liter bensin. Og sånn er det med meg og nå, jeg må ha overskudd, jeg kan ikke lengre ta meg sammen for å gjøre ting, da får jeg negative følelser og blir sliten... Og sliten skal jeg ikke bli!!! Lettere sagt enn gjort i en hverdag med to små, men nå er heldigvis sambo hjemmeværende til uttpå høsten, så får håpe vi får dette til å fungere!
Jeg må bare huske, at hver en dråpe får nå begeret til å flyte over, uansett hvor liten dråpen er...
Jeg er i allefall veldig postiv til å ha fått kokrete råd og regler. Da blir det lettere for meg, å forholde meg til meg selv sånn jeg er for tiden, og ikke minst, for sambo å føle at han kan gjøre det rette han og.
Så da var nye 710 kroner svidd av, og i dag føles det som vel brukte penger:) Ny time om to uker! Håper jeg kan gå til den timen med en følelse av at jeg er på rett vei!!! :)
Det var en metafor psykologen brukte til å få meg til å forstå, og også innse at jeg er og blir utbrent nå, uansett hvor mye jeg tar meg sammen!
Fikk heldigvis noen kjøreregler i dag da;
*Leggetid halv elleve
*Kvelds senest ni, og kun rolig aktiviteter frem mot legging
*Nå skal jeg legge meg nede i kjelleren å sove, sånn at jeg får ei lengre natt og sammenhengende søvn.
*Også skal jeg gjøre lystbetonte ting med lillebror, sånn at han ikke blir et ork og en byrde for meg, dvs oftere bading, for det synes jeg er kjekt, og så skal jeg synge til han. Det gjør han glad, og det er en ting jeg får til å gjøre uten at jeg føler at jeg må!
*Jeg har fått streng beskjed om å ta livet med ro, og ikke tro at jeg skal klare alt, jeg må lære meg mine begrensinger.
Nå skulle egentlig Mamma komme på besøk om to uker, psykologen mente jeg absolutt ikke burde ha besøk av noen som helst i en slik periode som nå, men om det betød at jeg og min kjære kunne komme oss litt ut, så var det ok. Men ikke mere enn 4 dager ca. Nå har jo hun flybillett og skal være her ei uke.. Så vi får se om jeg får meg til å be henne om å booke om.. Det betyr jo en ekstra utgift for henne, så jeg må ta meg sammen for å ta den avgjørelsen tror jeg...
Også måtte vi, for at jeg skal ha litt mere overskudd til å ha besøk om to uker, få sambo og begge barna til å reise vekk noen dager. Da får jeg slappet av og tatt alt etter eget tempo, og samtidig med å være hjemme, i stede for å reise vekk, har jeg muligheten til å finne på ting om jeg vil det, som normalt. Ofte når man reiser vekk er man jo litt låst i det at man ikke har egen bil osv, så hun mente det beste var å være hjemme med seg selv alene! Så da får vi se på flybilletter hjem til besteforeldre til neste uke! Gleder meg til å planlegge å gjøre noe kjekt de dagene, om noen har tips, skrik ut!!!
Ellers så snakket vi litt om kokrete følelser i forhold til minstemann, og der kom vi frem til at jeg mangler ikke morskjærligheten (jeg har i iallefall kommet frem til det), men det er når disse rutineoppgavene som mating, stell osv skal skje, jeg ikke føler meg vel. Jeg blir sliten bare av tanken, og det er fordi jeg har vært så mye alene med ungene at den følelsen er meget fremtrende.
For det er jo sånn det har vært, pga ungene er jeg sliten og trøtt... Så nå forbinder jeg kontakt med minstemann med det å være sliten. Så da er det viktig, både for meg, men ikke minst for lillebror at jeg får bort denne tanken og følelsen. Og da må jeg ha hvile og få overskudd, for som jeg nevnte tidligere, bilen kan rette og slett ikke kjøre langt på en liter bensin. Og sånn er det med meg og nå, jeg må ha overskudd, jeg kan ikke lengre ta meg sammen for å gjøre ting, da får jeg negative følelser og blir sliten... Og sliten skal jeg ikke bli!!! Lettere sagt enn gjort i en hverdag med to små, men nå er heldigvis sambo hjemmeværende til uttpå høsten, så får håpe vi får dette til å fungere!
Jeg må bare huske, at hver en dråpe får nå begeret til å flyte over, uansett hvor liten dråpen er...
Jeg er i allefall veldig postiv til å ha fått kokrete råd og regler. Da blir det lettere for meg, å forholde meg til meg selv sånn jeg er for tiden, og ikke minst, for sambo å føle at han kan gjøre det rette han og.
Så da var nye 710 kroner svidd av, og i dag føles det som vel brukte penger:) Ny time om to uker! Håper jeg kan gå til den timen med en følelse av at jeg er på rett vei!!! :)
lørdag 26. juni 2010
Snart er ei uke gått, ny time på mandag...
Jeg fikk en lekse hos psykologen min sist gang, jeg skulle leke med lillebror i ti minutt hver dag, ti intensive minutt, med en lek som gav masse øyekontakt, også skulle jeg bære han og gi han masse nærhet.. Og snakke med han!
Jeg må vel innrømme at jeg har ikke klart ti hele minutt enda, jeg bærer han mye i løpet av en dag, føler og tror jeg gir han nærhet og, men det å snakke med han, akkurat det får jeg ikke til. Klarer å synge til han, og få han fornøyd på den måten.... Men å snakke blir bare helt rart faktisk!
Har ellers vært ei utfordrende uke, lillebror har vært mye våken på nettene, og tidlig oppe på mårran. Jeg har helt slutta å amme nå, på andre dagen, det går i allefall veldig bra. Men det røyner på for Pappaen, han er trøtt og sliten, så jeg har måttet tatt noen tak jeg og, noe som ikke var anbefalt.. Men hallo, hverdagen må jo gjennomføres. Livet kan jo ikke stoppe opp... Så jeg er litt i villrede om hva jeg burde gjort, og hva jeg ikke burde gjøre.
Prøver å la være å tenke så mye på hva jeg bør og ikke bør gjøre, og hva som skal til for at jeg skal bli frisk.. Tror nesten jeg har blitt værre av å google og lete og prøve å finne svar på alt. Så nå prøver jeg bare å la alt flyte, ta ting som det kommer, uten å planlegge og ha en baktanke med alt.
Håper neste time vil gi flere svar, og litt mer konkret veiledning hva behandling angår....
Jeg må vel innrømme at jeg har ikke klart ti hele minutt enda, jeg bærer han mye i løpet av en dag, føler og tror jeg gir han nærhet og, men det å snakke med han, akkurat det får jeg ikke til. Klarer å synge til han, og få han fornøyd på den måten.... Men å snakke blir bare helt rart faktisk!
Har ellers vært ei utfordrende uke, lillebror har vært mye våken på nettene, og tidlig oppe på mårran. Jeg har helt slutta å amme nå, på andre dagen, det går i allefall veldig bra. Men det røyner på for Pappaen, han er trøtt og sliten, så jeg har måttet tatt noen tak jeg og, noe som ikke var anbefalt.. Men hallo, hverdagen må jo gjennomføres. Livet kan jo ikke stoppe opp... Så jeg er litt i villrede om hva jeg burde gjort, og hva jeg ikke burde gjøre.
Prøver å la være å tenke så mye på hva jeg bør og ikke bør gjøre, og hva som skal til for at jeg skal bli frisk.. Tror nesten jeg har blitt værre av å google og lete og prøve å finne svar på alt. Så nå prøver jeg bare å la alt flyte, ta ting som det kommer, uten å planlegge og ha en baktanke med alt.
Håper neste time vil gi flere svar, og litt mer konkret veiledning hva behandling angår....
tirsdag 22. juni 2010
Første time hos psykolog unnagjort!
Var hos psykologen min i går, første time. Og det gikk bra tror jeg...
Hun kom fram til at jeg var utbrent, og at jeg sikkert hadde en depresjon oppå der igjen, så nå ville hun bare finne ut av hvor denne depresjonen kommer fra og hvor lenge den har vært der, først da kan man ta det vonde med rota og få det bort!! Og det hørest da logisk ut!
Til nå har jeg vel ikke tenkt i den banen; utbrent; det er liksom noe prosjektledere med alt for masse overtid får det! Ikke en hjemmeværende mor liksom... Jeg var vel en arbeidsnarkoman før jeg ble gravid, jobbe i tider på grensen mot arbeidsmiljøloven, men det er liksom så lenge siden... Og å bli utbrent tar jo sin tid, så ja, kanskje det stemmer da... To tette svangerskap som har vært svært krevende, og to små når man har en samboer som jobber vekke fire uker av gangen... Det siste steilet psykologen av faktisk. Nei, helt uhørt, det gikk ikke an sa hun, han måtte finne seg en annen jobb! Jaja, nå har vi heldigvis det privilegiet at han kan velge, to uker ute i slengen er alternativet så det får vel bli sånn da.. Når han en gang kan jobbe igjen. For hun sa også, du må ikke finne på å være alene med ungene nå når du er så sliten som du er. Kun i korte tidsrom, dvs en time kanskje, om jeg føler meg litt på "topp". Noe jeg forøvrig ikke har følt meg på evigheter...
Jeg har jo tenkt i depresjonsbanen jeg, og da er det jo posetivt å gjøre noe, ikke bli liggenede i senga bare. Så da har jeg presset meg, ikke mye, det har jeg ikke hatt sjans til, men litt. Og det er da alt for mye...
Hvordan skal hverdagen være nå da??? Skal jeg ikke kunne gjøre noe??
Jeg er helt forvirra nå, og stakkars sambo er frustrert. Skal jeg være hjemme, og ikke gjøre noe blir dette enda tøffere for han. Da vil han heller at jeg skal reise bort... Men det frister liksom ikke... Kanskje en liten uke med en ryggsekk fra hytte til hytte hadde vært noe? Men da må jeg jo gå og bli sliten først, før jeg kan låse meg inn på en hytte og slappe av og koble helt av... Det siste er jo bra, men bør jeg det?
Uff, disse spørsmålene vil jo ingen ende ta! Jeg googler og googler, nå googler jeg "utbrent", og finner mye tips, råd osv... Som da motstrider tipsene til en deprimert...
Heldigvis er neste time på mandag allerede... Håper jeg får enda mere svar da! Også sa en god venn, som har vært gjennom dette selv, slutt med googlinga, slutt å let etter løsningen. Ikke stress med tanken på at du skal tilbake på jobb!! Joda, sikkert lurt, men guuuri så vanskelig. Å starte i jobb igjen har jo vært en positiv ting å tenke på for meg! Jeg vil jobbe igjen!! 2. august skal jeg etter planen starte, og jeg tørr ikke tenke på å skulle si at "nei, jeg blir borte litt til"....
Men som rådene sier, ikke tenk, slapp av... Så nå skal jeg snart sette meg i bilen, møte to venninder og gå en tur! Håper det gjør susen!!
Hun kom fram til at jeg var utbrent, og at jeg sikkert hadde en depresjon oppå der igjen, så nå ville hun bare finne ut av hvor denne depresjonen kommer fra og hvor lenge den har vært der, først da kan man ta det vonde med rota og få det bort!! Og det hørest da logisk ut!
Til nå har jeg vel ikke tenkt i den banen; utbrent; det er liksom noe prosjektledere med alt for masse overtid får det! Ikke en hjemmeværende mor liksom... Jeg var vel en arbeidsnarkoman før jeg ble gravid, jobbe i tider på grensen mot arbeidsmiljøloven, men det er liksom så lenge siden... Og å bli utbrent tar jo sin tid, så ja, kanskje det stemmer da... To tette svangerskap som har vært svært krevende, og to små når man har en samboer som jobber vekke fire uker av gangen... Det siste steilet psykologen av faktisk. Nei, helt uhørt, det gikk ikke an sa hun, han måtte finne seg en annen jobb! Jaja, nå har vi heldigvis det privilegiet at han kan velge, to uker ute i slengen er alternativet så det får vel bli sånn da.. Når han en gang kan jobbe igjen. For hun sa også, du må ikke finne på å være alene med ungene nå når du er så sliten som du er. Kun i korte tidsrom, dvs en time kanskje, om jeg føler meg litt på "topp". Noe jeg forøvrig ikke har følt meg på evigheter...
Jeg har jo tenkt i depresjonsbanen jeg, og da er det jo posetivt å gjøre noe, ikke bli liggenede i senga bare. Så da har jeg presset meg, ikke mye, det har jeg ikke hatt sjans til, men litt. Og det er da alt for mye...
Hvordan skal hverdagen være nå da??? Skal jeg ikke kunne gjøre noe??
Jeg er helt forvirra nå, og stakkars sambo er frustrert. Skal jeg være hjemme, og ikke gjøre noe blir dette enda tøffere for han. Da vil han heller at jeg skal reise bort... Men det frister liksom ikke... Kanskje en liten uke med en ryggsekk fra hytte til hytte hadde vært noe? Men da må jeg jo gå og bli sliten først, før jeg kan låse meg inn på en hytte og slappe av og koble helt av... Det siste er jo bra, men bør jeg det?
Uff, disse spørsmålene vil jo ingen ende ta! Jeg googler og googler, nå googler jeg "utbrent", og finner mye tips, råd osv... Som da motstrider tipsene til en deprimert...
Heldigvis er neste time på mandag allerede... Håper jeg får enda mere svar da! Også sa en god venn, som har vært gjennom dette selv, slutt med googlinga, slutt å let etter løsningen. Ikke stress med tanken på at du skal tilbake på jobb!! Joda, sikkert lurt, men guuuri så vanskelig. Å starte i jobb igjen har jo vært en positiv ting å tenke på for meg! Jeg vil jobbe igjen!! 2. august skal jeg etter planen starte, og jeg tørr ikke tenke på å skulle si at "nei, jeg blir borte litt til"....
Men som rådene sier, ikke tenk, slapp av... Så nå skal jeg snart sette meg i bilen, møte to venninder og gå en tur! Håper det gjør susen!!
Hjemmemamma og utbrent
Så du tenkte det skulle bli så mye lettere å være hjemme en stund, uten mas og kjas fra sjefer, kolleger og kunder. Du hadde sett for deg lange, bedagelige dager med en kopp varm te til frokosten mens barna lekte fint, mens du var velstelt fra topp til tå – fordi du plutselig hadde fått så mye ekstra tid. Huset skulle være ryddig, middagene skulle være gode… Men så ble det ikke sånn. I det hele tatt.
Plutselig en dag ser du deg selv i speilet, og ei sur kjerring kikker tilbake på deg. Du har poser under øynene, du ser ikke noen vits i å kle på deg noe annet enn din kjæres joggebukse, sveisen gror nesten fast i den strikken du satt håret opp i for tre dager siden, og du aner ikke hvordan du skal komme deg gjennom dagen. Det var ikke sånn du skulle bli. Men så ble du det likevel.
Ikke kan du egentlig snakke så innmari høyt om det heller. For det første vil du dermed bekrefte alle myter om den bitre husmoren med ruller i håret og sneipen i kjeften, og det siste du orker å takle nå er sylskarpe “det var det vi sa!”. For det andre kan du allerede se for deg reaksjonene fra de utearbeidende mødrene, og hvor lite sympati du vil hente fra dem – du som bare går hjemme og koser deg hele dagen, mens de jobber og sliter på både borte- og hjemmebane! Og dermed blir du gående å bære på at dette inni deg isteden, mens det bare blir verre og verre.
Kjenner du deg igjen i dette? Da skal du lese videre.
Sannheten er faktisk at det er like lett (ja, kanskje til og med lettere) å bli utbrent som hjemmemamma enn det er å bli det i et hvilket som helst annet yrke, selv om det ikke er like lett å finne aksept for det. Det å være hjemmemamma er nemlig et ganske ensomt liv til tider, og det er veldig lite som kommer helt av seg selv. Skal du og ungene ha energi, må dere ha fått i dere riktig mat. Skal dere ut og leke, må du kle på samtlige barn og deg selv. Formingsaktiviteter, legging av små barn, leking med store – alt dette ligger på deg, og deg alene. Sånt kan være slitsomt, når man står i det alene. Hvis det i tillegg er sånn at du ikke treffer så mange andre voksne eller får mange nok impulser som handler om noe helt annet enn barn, så er det slett ikke rart om du på et eller annet tidspunkt vil møte veggen om du ikke er forsiktig.
Heldigvis er det mye du kan gjøre for å forebygge, om du bare er bevisst nok på det fra starten av. Vel er det fristende å la seg sige inn i baby- og barneverdenen, men du bør likevel sørge for å ha en liten tå tilbake i den verdenen du ellers kjenner. Du vil nemlig få det mye bedre på sikt da. Og antagelig gjør det deg også til en bedre mor.
Her har du en liten forslagsliste:
Les en bok. Nei, ikke “Heia mamma” eller “Barnets helse fra A til Å”, men noe helt annet som kan vri hjernen din over på noe nytt. Kanskje du vil dyrke en interesse, eller kanskje du bare vil lese en anbefalt roman. Det er sunt for deg! Hva med å sette av hver lørdags formiddag bare for deg, hvor du kan gå på biblioteket eller på en kafé og bare lese og kose deg med en kopp kakao?
Hør på musikk. Det er utrolig hvor godt det gjør å koble av med musikk du liker fra tid til annen. Et godt tips er å laste over noen CD’er over på dataen og videre over til mobilen, sånn at du kan snike til deg noen øyeblikk nå og da uten å vekke barna eller forstyrre fotballkampen.
Begynn å trene. Det er utrolig viktig å holde seg i form, og det er en grunn til at bildet av den late husmoren med dårlig holdning og slapp muskulatur har fått feste seg i hodene til folk. Det er nemlig altfor lett å bli sånn – ikke fordi du faktisk er lat, men fordi din bevegelsesfrihet blir noe hemmet av å være sammen med små mennesker med korte ben hele dagen. Du trenger ekstra trening. Om du har mulighet, bør du gjøre det et annet sted enn hjemme fordi det vil gjøre deg godt å dra ut og komme hjem igjen. Hvis ikke, anbefaler jeg på det sterkeste at du kjøper deg en fitnessball og/eller en rockering du kan ha hjemme. Knallgod og effektiv trening, samtidig som det er barnevennlig.
Prioriter kjærestetid. Lat som om dere er nyforelsket, del en flaske vin og beinflørt litt foran peisen. Eller hva med en overnattingstur et sted, bare dere to? Men husk å snakke om noe annet enn (bare) barna! Du er nemlig litt hans også, og han er litt din. Ikke bare barna sin.
Gjenoppta kontakten med venninner. Nei, ikke bare på Facebook, selv om det er betraktelig bedre enn ingenting. Det er viktig at du får se og snakke med andre mennesker, og høre din egen stemme si noe annet enn “Nå må du huske å tisse på do, da!”. Venninner er utrolig fine å ha, fordi det er ikke alt du alltid kan eller bør snakke med din kjære om. Dessuten er det veldig greit å få andre perspektiver på ting for å dobbelsjekke at du ikke er i ferd med å bli stein hoppende gal i din ellers isolerte tilværelse.
Du bør også sørge for at du tar deg bra ut. Ikke fordi du skal gjøre alle andre så fornøyde, men du skal like det du ser i speilet. Det sies at det største faretegnet for truende depresjon er når man slutter å stelle seg om morgenen fordi det ikke er noe vits i, og det å sminke seg, børste håret og pusse tennene er viktige signaler å sende til din egen kropp og psyke. Det sier at du betyr noe. At din fremtoning og dermed også du er viktig. At du har planer og forventninger om at det skal skje noe i dag, i motsetning til å tenke at denne dagen blir så meningsløs at man likegjerne bare kan ta en u-sving og legge seg igjen.
Sett av tid til luksus også. Et varmt bad, kanskje, en ansiktsmaske, litt god bodylotion… Alt som får deg til å føle deg vel og som noe annet enn en sliten mamma er et gode som du skal hegne om og ta vare på, selv om det bare blir ti minutter hver kveld før du legger deg.
Sørg for nok søvn og riktig mat. Det er ingenting som kan ødelegge deg så gjennomført som søvnløshet og feilernæring, og om det slipper for langt så kan det være vanskelig å rette det opp igjen. Du er sikkert nøye på at dette er på plass hos ungene dine, men gjett hva: du er like viktig som dem!
Og sist men ikke minst: Senk kravene til deg selv. Det er ingen som kommer til å huske dine nypussede vinduer om 10 år likevel! Sånne ting er en fin bonus og hyggelig hvis du liker å holde på med husarbeid, men det er ingen vits i å slite seg ut på det hvis det ikke faller naturlig for deg. Det viktigste er at du har det godt med deg selv når du er hjemmemamma, for det er sånn ungene vil huske deg, og det er sånn du vil tenke tilbake på barndommen deres.
Dette er hva du lærer dem om å være mamma.
Det er nå du skaper minner, både for deg og for dem.
Ta vare på deg selv!
Kilde: http://www.hjemmemamma.com/2010/02/03/hjemmemamma-og-utbrent/comment-page-1/#comment-8696
Måtte bare lime inn denne på bloggen min, den var så utrolig god å lese!!
Plutselig en dag ser du deg selv i speilet, og ei sur kjerring kikker tilbake på deg. Du har poser under øynene, du ser ikke noen vits i å kle på deg noe annet enn din kjæres joggebukse, sveisen gror nesten fast i den strikken du satt håret opp i for tre dager siden, og du aner ikke hvordan du skal komme deg gjennom dagen. Det var ikke sånn du skulle bli. Men så ble du det likevel.
Ikke kan du egentlig snakke så innmari høyt om det heller. For det første vil du dermed bekrefte alle myter om den bitre husmoren med ruller i håret og sneipen i kjeften, og det siste du orker å takle nå er sylskarpe “det var det vi sa!”. For det andre kan du allerede se for deg reaksjonene fra de utearbeidende mødrene, og hvor lite sympati du vil hente fra dem – du som bare går hjemme og koser deg hele dagen, mens de jobber og sliter på både borte- og hjemmebane! Og dermed blir du gående å bære på at dette inni deg isteden, mens det bare blir verre og verre.
Kjenner du deg igjen i dette? Da skal du lese videre.
Sannheten er faktisk at det er like lett (ja, kanskje til og med lettere) å bli utbrent som hjemmemamma enn det er å bli det i et hvilket som helst annet yrke, selv om det ikke er like lett å finne aksept for det. Det å være hjemmemamma er nemlig et ganske ensomt liv til tider, og det er veldig lite som kommer helt av seg selv. Skal du og ungene ha energi, må dere ha fått i dere riktig mat. Skal dere ut og leke, må du kle på samtlige barn og deg selv. Formingsaktiviteter, legging av små barn, leking med store – alt dette ligger på deg, og deg alene. Sånt kan være slitsomt, når man står i det alene. Hvis det i tillegg er sånn at du ikke treffer så mange andre voksne eller får mange nok impulser som handler om noe helt annet enn barn, så er det slett ikke rart om du på et eller annet tidspunkt vil møte veggen om du ikke er forsiktig.
Heldigvis er det mye du kan gjøre for å forebygge, om du bare er bevisst nok på det fra starten av. Vel er det fristende å la seg sige inn i baby- og barneverdenen, men du bør likevel sørge for å ha en liten tå tilbake i den verdenen du ellers kjenner. Du vil nemlig få det mye bedre på sikt da. Og antagelig gjør det deg også til en bedre mor.
Her har du en liten forslagsliste:
Les en bok. Nei, ikke “Heia mamma” eller “Barnets helse fra A til Å”, men noe helt annet som kan vri hjernen din over på noe nytt. Kanskje du vil dyrke en interesse, eller kanskje du bare vil lese en anbefalt roman. Det er sunt for deg! Hva med å sette av hver lørdags formiddag bare for deg, hvor du kan gå på biblioteket eller på en kafé og bare lese og kose deg med en kopp kakao?
Hør på musikk. Det er utrolig hvor godt det gjør å koble av med musikk du liker fra tid til annen. Et godt tips er å laste over noen CD’er over på dataen og videre over til mobilen, sånn at du kan snike til deg noen øyeblikk nå og da uten å vekke barna eller forstyrre fotballkampen.
Begynn å trene. Det er utrolig viktig å holde seg i form, og det er en grunn til at bildet av den late husmoren med dårlig holdning og slapp muskulatur har fått feste seg i hodene til folk. Det er nemlig altfor lett å bli sånn – ikke fordi du faktisk er lat, men fordi din bevegelsesfrihet blir noe hemmet av å være sammen med små mennesker med korte ben hele dagen. Du trenger ekstra trening. Om du har mulighet, bør du gjøre det et annet sted enn hjemme fordi det vil gjøre deg godt å dra ut og komme hjem igjen. Hvis ikke, anbefaler jeg på det sterkeste at du kjøper deg en fitnessball og/eller en rockering du kan ha hjemme. Knallgod og effektiv trening, samtidig som det er barnevennlig.
Prioriter kjærestetid. Lat som om dere er nyforelsket, del en flaske vin og beinflørt litt foran peisen. Eller hva med en overnattingstur et sted, bare dere to? Men husk å snakke om noe annet enn (bare) barna! Du er nemlig litt hans også, og han er litt din. Ikke bare barna sin.
Gjenoppta kontakten med venninner. Nei, ikke bare på Facebook, selv om det er betraktelig bedre enn ingenting. Det er viktig at du får se og snakke med andre mennesker, og høre din egen stemme si noe annet enn “Nå må du huske å tisse på do, da!”. Venninner er utrolig fine å ha, fordi det er ikke alt du alltid kan eller bør snakke med din kjære om. Dessuten er det veldig greit å få andre perspektiver på ting for å dobbelsjekke at du ikke er i ferd med å bli stein hoppende gal i din ellers isolerte tilværelse.
Du bør også sørge for at du tar deg bra ut. Ikke fordi du skal gjøre alle andre så fornøyde, men du skal like det du ser i speilet. Det sies at det største faretegnet for truende depresjon er når man slutter å stelle seg om morgenen fordi det ikke er noe vits i, og det å sminke seg, børste håret og pusse tennene er viktige signaler å sende til din egen kropp og psyke. Det sier at du betyr noe. At din fremtoning og dermed også du er viktig. At du har planer og forventninger om at det skal skje noe i dag, i motsetning til å tenke at denne dagen blir så meningsløs at man likegjerne bare kan ta en u-sving og legge seg igjen.
Sett av tid til luksus også. Et varmt bad, kanskje, en ansiktsmaske, litt god bodylotion… Alt som får deg til å føle deg vel og som noe annet enn en sliten mamma er et gode som du skal hegne om og ta vare på, selv om det bare blir ti minutter hver kveld før du legger deg.
Sørg for nok søvn og riktig mat. Det er ingenting som kan ødelegge deg så gjennomført som søvnløshet og feilernæring, og om det slipper for langt så kan det være vanskelig å rette det opp igjen. Du er sikkert nøye på at dette er på plass hos ungene dine, men gjett hva: du er like viktig som dem!
Og sist men ikke minst: Senk kravene til deg selv. Det er ingen som kommer til å huske dine nypussede vinduer om 10 år likevel! Sånne ting er en fin bonus og hyggelig hvis du liker å holde på med husarbeid, men det er ingen vits i å slite seg ut på det hvis det ikke faller naturlig for deg. Det viktigste er at du har det godt med deg selv når du er hjemmemamma, for det er sånn ungene vil huske deg, og det er sånn du vil tenke tilbake på barndommen deres.
Dette er hva du lærer dem om å være mamma.
Det er nå du skaper minner, både for deg og for dem.
Ta vare på deg selv!
Kilde: http://www.hjemmemamma.com/2010/02/03/hjemmemamma-og-utbrent/comment-page-1/#comment-8696
Måtte bare lime inn denne på bloggen min, den var så utrolig god å lese!!
lørdag 19. juni 2010
Jeg må bare vekk!!!
Frustrerende når man har en dag man må få gjort enkelte ting, men så klarer man det bare ikke!
I morgen skal vi ha 2årsdag her, og jeg skal bake kaker... Sambo har ansvar for mat, pynt og stort sett det meste. Og jeg skal bare lage to kaker og muffins! Nå har jeg tatt ut en marengsbunn fra ovnen og lengre kom jeg ikke... Jeg måtte gå opp og legge meg i senga, vekk fra alt og alle! Kaker får jeg bake når ungene er lagt, jeg klarer bare ikke flere ting på en gang! Ikke i dag i allefall... Tankene om alt som skal gjøres og at dette må gjøres, at det er en stor dag i morgen, og at jeg MÅ være i fin form da... Uff, jeg blir helt utslitt av alt, og ikke minst, av at jeg vet jeg ikke er i form!
Hadde jeg bare hatt en knapp som jeg kunna ha trykket på, og vips så hadde jeg roen på alt! Før, da jeg var frisk kunne jeg ha mange prosjekter på en gang, kaos kunne det være, men alt ble perfekt ferdig til akkurat når det måtte være ferdig! Hvordan får man tilbake denne egenskapen??
Sukk....
I morgen skal vi ha 2årsdag her, og jeg skal bake kaker... Sambo har ansvar for mat, pynt og stort sett det meste. Og jeg skal bare lage to kaker og muffins! Nå har jeg tatt ut en marengsbunn fra ovnen og lengre kom jeg ikke... Jeg måtte gå opp og legge meg i senga, vekk fra alt og alle! Kaker får jeg bake når ungene er lagt, jeg klarer bare ikke flere ting på en gang! Ikke i dag i allefall... Tankene om alt som skal gjøres og at dette må gjøres, at det er en stor dag i morgen, og at jeg MÅ være i fin form da... Uff, jeg blir helt utslitt av alt, og ikke minst, av at jeg vet jeg ikke er i form!
Hadde jeg bare hatt en knapp som jeg kunna ha trykket på, og vips så hadde jeg roen på alt! Før, da jeg var frisk kunne jeg ha mange prosjekter på en gang, kaos kunne det være, men alt ble perfekt ferdig til akkurat når det måtte være ferdig! Hvordan får man tilbake denne egenskapen??
Sukk....
fredag 18. juni 2010
Endelig en dag jeg kan legge meg med godt humør!!
Må vel ta med slike dager i bloggen min og:)
Dagen startet vel ikke på topp, drog meg ut av senga i 11tida, og kledde meg klar til å møte to venninder for lunsj kl 12. Vi spiste god mat, snakka sammen og gikk litt i byen i butikker etterpå! Begge de to vet om min situasjon, og jeg kan snakke med dem om hvordan jeg har det. Så jeg fortalte om den tøffe dagen i går, og det føles litt godt å bare si det til noen andre enn min kjære samboer og. Han lever jo oppi dette, så han vet det jo uansett! Tror i allefall det også gjør godt å si det til noen man ikke nødvendigvis trenger å si det til!
Jeg henta storesøss i bhg på vei hjem, og vi var innom butikken og handla mat før vi drog hjem. Deilig å bare være sammen med henne synes jeg. Mot henne har jeg ikke denne følelesen av at jeg ikke vil, og når vi er utenfor husets fire vegger og gjør ting vi ikke må så har jeg det kjempebra!! Så kanskje jeg bør gjøre mere av slike ting! For det er godt å føle seg vel i morsrollen av og til:)
Ellers så drog jeg på butiken i titida, kjøte inn til biffsnaddermiddag med ovnsbakte poteter. Så i kveld kosa vi oss med god mat og en god samtale før vi nå har lagt oss! Godt å ha overskudd og lyst til å gi noe tilbake til noen som er nødt å leve med meg oppi dette..
Håper jeg får flere slike dager!! Og at det om ikke så alt for lenge kan bli bare sånne dager:)
Dagen startet vel ikke på topp, drog meg ut av senga i 11tida, og kledde meg klar til å møte to venninder for lunsj kl 12. Vi spiste god mat, snakka sammen og gikk litt i byen i butikker etterpå! Begge de to vet om min situasjon, og jeg kan snakke med dem om hvordan jeg har det. Så jeg fortalte om den tøffe dagen i går, og det føles litt godt å bare si det til noen andre enn min kjære samboer og. Han lever jo oppi dette, så han vet det jo uansett! Tror i allefall det også gjør godt å si det til noen man ikke nødvendigvis trenger å si det til!
Jeg henta storesøss i bhg på vei hjem, og vi var innom butikken og handla mat før vi drog hjem. Deilig å bare være sammen med henne synes jeg. Mot henne har jeg ikke denne følelesen av at jeg ikke vil, og når vi er utenfor husets fire vegger og gjør ting vi ikke må så har jeg det kjempebra!! Så kanskje jeg bør gjøre mere av slike ting! For det er godt å føle seg vel i morsrollen av og til:)
Ellers så drog jeg på butiken i titida, kjøte inn til biffsnaddermiddag med ovnsbakte poteter. Så i kveld kosa vi oss med god mat og en god samtale før vi nå har lagt oss! Godt å ha overskudd og lyst til å gi noe tilbake til noen som er nødt å leve med meg oppi dette..
Håper jeg får flere slike dager!! Og at det om ikke så alt for lenge kan bli bare sånne dager:)
onsdag 16. juni 2010
Hvorfor kommer disse svarte dagene?
Jeg lurer sånn på hva som er årsaken til de tøffeste dagene... Hva har jeg gjort galt dagen før? Forstår det bare ikke... I går hadde jeg en kjempefin dag! Sto opp i rimelig tid, spiste frokost, dusjet og drog så på en timeavtale. Kom hjem og starta med å rydde loftet og rommet til støresøss. Lagde middag og hadde middagsbesøk, fikk ungene i seng, og var kanskje ikke så overraskende - helt utslitt etterpå! Energien var liksom oppbrukt, men jeg var fin i hodet og var glad og fornøyd! Låg på sofaen et par timer før jeg spiste kvelds og gikk og la meg.
Så våkna jeg i dag og merka med en gang at dette blir en tøff dag. Vi skulle på kontroll med lillebror på helsestasjonen, jeg ville egentlig ikke være med på den, men sto opp rett før og rakk å være med! Det gikk bra det, så skulle jeg på barseltreff rett etterpå. Hadde egentlig ikke lyst, men drog fordi jeg tenkte det hadde jeg godt av. Og det gikk da rimelig greit. Jeg synes selv jeg klarte meg fint sosialt. Men da jeg kom hjem punkterte jeg helt! Orket ingenting.. Sambo overtok ansvar for lillebror og jeg gikk og la meg. Sto opp da han skulle hente storesøss i barnehagen. Så skulle jeg sette storesøss til bords og ta på smekke for hun skulle spise. Det ville hun ikke, og med null energi og null lunte taklet jeg den episoden helt feil. Sambo sa jeg skulle gå å legge meg igjen, for han såg jo jeg ikke var i form til å være Mamma...
Så kom jeg ned igjen etterpå, og klarte å være tilstede, men hadde lite å gi...
Dette er så vondt, nå er de i seng begge to, og jeg har på nytt gått å lagt meg i senga. Orker ikke være oppe, for da er det så masse jeg har lyst å gjøre, som jeg bare ikke har ork eller lyst til å gjøre likvell... Så vet jeg jo at om jeg setter i gang med noe så vil det være bra for meg, men nei... Jeg gidder ikke!
Så kommer jo disse bekymringene da, hvorfor blir jeg ikke bedre?? Jeg har jo all verdens med avlastning, jeg får sove så lenge jeg føler for, jeg får gjøre det jeg vil, mangler bare lyst til å gjøre noe da... Men hvorfor kommer den ikke??
Og jeg begynner å bli redd for hvor alvorlig denne depresjonen egentlig er...
Har googlet litt psykose, og jeg føler på ingen måte jeg har disse symptomene som det skrives om, bortsett fra ønsket om å isolere meg, komme meg vekk fra hverdagen.. Men det stemmer liksom ikke helt det heller, for hverdagen har jo ikke vært traumatisk? Eller har den det? Jeg har jo vært alene mye, og følt meg litt fanget her hjemme.. Kan det være traumatisk da?
Nå er det i allefall ikke så lenge til min første time hos psykolog... Ser veldig frem til den! Og håper jeg får litt svar på alt jeg lurer på, og kanskje en uttalelse om hvor syk jeg egentlig er....
Så våkna jeg i dag og merka med en gang at dette blir en tøff dag. Vi skulle på kontroll med lillebror på helsestasjonen, jeg ville egentlig ikke være med på den, men sto opp rett før og rakk å være med! Det gikk bra det, så skulle jeg på barseltreff rett etterpå. Hadde egentlig ikke lyst, men drog fordi jeg tenkte det hadde jeg godt av. Og det gikk da rimelig greit. Jeg synes selv jeg klarte meg fint sosialt. Men da jeg kom hjem punkterte jeg helt! Orket ingenting.. Sambo overtok ansvar for lillebror og jeg gikk og la meg. Sto opp da han skulle hente storesøss i barnehagen. Så skulle jeg sette storesøss til bords og ta på smekke for hun skulle spise. Det ville hun ikke, og med null energi og null lunte taklet jeg den episoden helt feil. Sambo sa jeg skulle gå å legge meg igjen, for han såg jo jeg ikke var i form til å være Mamma...
Så kom jeg ned igjen etterpå, og klarte å være tilstede, men hadde lite å gi...
Dette er så vondt, nå er de i seng begge to, og jeg har på nytt gått å lagt meg i senga. Orker ikke være oppe, for da er det så masse jeg har lyst å gjøre, som jeg bare ikke har ork eller lyst til å gjøre likvell... Så vet jeg jo at om jeg setter i gang med noe så vil det være bra for meg, men nei... Jeg gidder ikke!
Så kommer jo disse bekymringene da, hvorfor blir jeg ikke bedre?? Jeg har jo all verdens med avlastning, jeg får sove så lenge jeg føler for, jeg får gjøre det jeg vil, mangler bare lyst til å gjøre noe da... Men hvorfor kommer den ikke??
Og jeg begynner å bli redd for hvor alvorlig denne depresjonen egentlig er...
Har googlet litt psykose, og jeg føler på ingen måte jeg har disse symptomene som det skrives om, bortsett fra ønsket om å isolere meg, komme meg vekk fra hverdagen.. Men det stemmer liksom ikke helt det heller, for hverdagen har jo ikke vært traumatisk? Eller har den det? Jeg har jo vært alene mye, og følt meg litt fanget her hjemme.. Kan det være traumatisk da?
Nå er det i allefall ikke så lenge til min første time hos psykolog... Ser veldig frem til den! Og håper jeg får litt svar på alt jeg lurer på, og kanskje en uttalelse om hvor syk jeg egentlig er....
mandag 14. juni 2010
Sympomer
I starten bare isolerte jeg meg helt. Orket ikke være sosial, orket ikke forholde meg til mennesker og orket ikke stå opp om morgenen... Jeg fikk heller ikke sove på kvelden og utover natta, tross i at kroppen var helt utslitt og hodet stuptrøtt!
Jeg måtte tvinge i meg mat, null matlyst, og jeg kunne sitte ved bordet med ei skive jeg hadde smurt smør og hatt ost på. Også måtte jeg virkelig ta meg sammen for å orke å skjære opp tomat å ha oppå....
Alt var et ork, selv den minste ting var som å gjennomføre et maratonløp!
Og å stå opp... nei, det er bare helt umulig enkelte dager, da hadde jeg både hodepine og kvalme...
Så jeg hadde klare symptomer på depresjon, søvnforstyrrelse, mange på tiltakslyst, mangel på matlyst, mangel på evnen til å glede meg over ting.....
Er det føles vel som det værste, å ikke gelde seg over ting... Lillebror er nå 8 mnd gammel, og er inne i en periode hvor han gjør nye ting hver dag, og utviklingen er overveldende, men likvell klarer jeg ikke smile og le sammen med han uten at det er påtatt... Jeg gleder meg ikke over hans fremskritt inni meg... Og jeg har ikke lyst til å gi han mat, skifte bleie eller noe av de rutinene som er gjennom en dag...
Jeg kan gjerne få til å leke med ungene rett etter middag feks, da er jeg god og mett, og om dagen har vært etter mitt hode er jeg også nogenlunde opplagt! Så da kan jeg være på gulvet sammen med ungene og være der på dems premisser. Så helt bortreist er jeg kanskje ikke...
Men så fort dagen går mot kvelds og legging blir jeg både uvel og kvalm av tanken på alt som skal gjøres før de er i seng... Da går tankene i at det er så så lang tid til de er i seng, og når de er det kan jeg gå ut og ta meg en røyk, vekk fra alt og alle. Bare være for meg selv og gjøre noe som bare gagner meg selv. Tross i at det gagner meg overhodet ikke.. Og jeg hater å lukte røyk, og jeg liker ikke folk som røyker engang.. Dvs, jeg har ikke noe imot dem personlig, men jeg tenker nok at de er ressurssvake som må røyke når de har unger... Så når jeg da går ut og røyker, for å komme meg vekk, så går jeg inn i et situasjon jeg ikke liker ved meg selv, og det gjør vel egentlig ikke selvfølelsen noe bedre..
Men jeg bare må røyke på kvelden, det har bare blitt et rituale for å ta tilbake herredømme over meg selv...
Når sambo har vært offshore, så har jeg jo ikke kunnet dratt bort på kveldstid, måtte ha vært hjemme hver dag fire uker i strekk, og det merker jeg har gjort sitt... Og når jeg måtte gjøre noe på dagtid har jeg alltid måtte ha med meg mistemann, støresøøs er jo i bhg. Kunne aldri gå til timeavtaler alene, alltid måtte jeg ha han med meg... Nesten som et fengsel... Uff det hørest grusomt stygt ut...
Nå klarer jeg heller ikke komme meg ut. Selv om jeg har muligheten, og har en samboer som så gjerne vil jeg skal komme meg ut! En ting er energien, den strekker ikke til, men det som skremmer meg er at jeg mestrer ikke lengre den sosiale biten! Og dette er så ulikt meg som det kan bli. Jeg er en supersosial person egentlig, liker å være der det skjer, og elsker utfordringer.. Nå bare drømmer jeg og tenker på de... Og det å sitte å tenke på alt man har lyst til, uten å være i stand til å virkeliggjøre noen av drømmener får en til å føle seg enda mere mislykka...
Så sympotmene er der, nå gjenstår det bare å få vite hvordan jeg skal bli meg selv igjen!
Venter på time hos psykolog nå, 21. juni har jeg time, og ser veldig frem til denne:)
Jeg måtte tvinge i meg mat, null matlyst, og jeg kunne sitte ved bordet med ei skive jeg hadde smurt smør og hatt ost på. Også måtte jeg virkelig ta meg sammen for å orke å skjære opp tomat å ha oppå....
Alt var et ork, selv den minste ting var som å gjennomføre et maratonløp!
Og å stå opp... nei, det er bare helt umulig enkelte dager, da hadde jeg både hodepine og kvalme...
Så jeg hadde klare symptomer på depresjon, søvnforstyrrelse, mange på tiltakslyst, mangel på matlyst, mangel på evnen til å glede meg over ting.....
Er det føles vel som det værste, å ikke gelde seg over ting... Lillebror er nå 8 mnd gammel, og er inne i en periode hvor han gjør nye ting hver dag, og utviklingen er overveldende, men likvell klarer jeg ikke smile og le sammen med han uten at det er påtatt... Jeg gleder meg ikke over hans fremskritt inni meg... Og jeg har ikke lyst til å gi han mat, skifte bleie eller noe av de rutinene som er gjennom en dag...
Jeg kan gjerne få til å leke med ungene rett etter middag feks, da er jeg god og mett, og om dagen har vært etter mitt hode er jeg også nogenlunde opplagt! Så da kan jeg være på gulvet sammen med ungene og være der på dems premisser. Så helt bortreist er jeg kanskje ikke...
Men så fort dagen går mot kvelds og legging blir jeg både uvel og kvalm av tanken på alt som skal gjøres før de er i seng... Da går tankene i at det er så så lang tid til de er i seng, og når de er det kan jeg gå ut og ta meg en røyk, vekk fra alt og alle. Bare være for meg selv og gjøre noe som bare gagner meg selv. Tross i at det gagner meg overhodet ikke.. Og jeg hater å lukte røyk, og jeg liker ikke folk som røyker engang.. Dvs, jeg har ikke noe imot dem personlig, men jeg tenker nok at de er ressurssvake som må røyke når de har unger... Så når jeg da går ut og røyker, for å komme meg vekk, så går jeg inn i et situasjon jeg ikke liker ved meg selv, og det gjør vel egentlig ikke selvfølelsen noe bedre..
Men jeg bare må røyke på kvelden, det har bare blitt et rituale for å ta tilbake herredømme over meg selv...
Når sambo har vært offshore, så har jeg jo ikke kunnet dratt bort på kveldstid, måtte ha vært hjemme hver dag fire uker i strekk, og det merker jeg har gjort sitt... Og når jeg måtte gjøre noe på dagtid har jeg alltid måtte ha med meg mistemann, støresøøs er jo i bhg. Kunne aldri gå til timeavtaler alene, alltid måtte jeg ha han med meg... Nesten som et fengsel... Uff det hørest grusomt stygt ut...
Nå klarer jeg heller ikke komme meg ut. Selv om jeg har muligheten, og har en samboer som så gjerne vil jeg skal komme meg ut! En ting er energien, den strekker ikke til, men det som skremmer meg er at jeg mestrer ikke lengre den sosiale biten! Og dette er så ulikt meg som det kan bli. Jeg er en supersosial person egentlig, liker å være der det skjer, og elsker utfordringer.. Nå bare drømmer jeg og tenker på de... Og det å sitte å tenke på alt man har lyst til, uten å være i stand til å virkeliggjøre noen av drømmener får en til å føle seg enda mere mislykka...
Så sympotmene er der, nå gjenstår det bare å få vite hvordan jeg skal bli meg selv igjen!
Venter på time hos psykolog nå, 21. juni har jeg time, og ser veldig frem til denne:)
lørdag 12. juni 2010
Bakgrunn
For dere som ikke kjenner meg, eller som ikke vet hele historen, her er litt om min bakgrunn og litt om det jeg tror er årsaken til at jeg er der jeg er i dag.
September 2007 ble jeg graivd, o lykke, noe så fantastik:)
Så kom kvalmen, den lammende typen, etterfulgt av sykemelding. Så kom bekkenløsning, denne var jeg litt mere forberedt på, og da kvalmen var bedre klarte jeg og å gå tilbake på jobb! Fantastisk, jeg elsker å jobbe, og jeg trives på jobb!
Så resultatet er jo at jeg presser meg litt mere enn jeg bør, og blir til slutt 100% sykemeldt og blir så dårlig at jeg ikke klarer å være med på de sosiale aktivitetene jeg normalt ville ha vært med på!
Så fødes verdens nydeligste lille jente juni 2008, og for et vidunder, sover rundt allerede 3 mnd gammel, gulper som bare det, men det er en bagatell når en tenker på at en i allefall får sovet hele natten:)
Så blir hun 6 mnd gammel, og vi finner ut at vi venter nr 2. Det skjedde litt fortere enn antatt, men er på alle måter fantastisk dette og! To tette er travelt, men kjekt sies det. Og trøstende ord sier meg at ingen svangerskap er like, så da håper vi på et bedre svangerskap denne runden!
Gravditeten ble oppdaget i uke 4, og da hadde jeg allerede i en hel uke kjent på at bekkenløsningssymptomene hadde kommet tilbake... En test ble tatt, og blått kryss lyste mot oss!
Så kom kvalmen igjen, og veldig lavt blodtrykk med alt det ubehag dette medfører. I tillegg mente en fødselslege jeg hadde svangerskapsmigrene, ingen hodepine, men disse anfallene man får før hodepinene setter i gang. Ikke i stand til å jobbe denne gangen heller, og ikke i stand til å være den mammaen jeg har lyst å være og ikke i stand til å ta opp igjen mitt sosiale liv og aktiviteter. En ny runde med isolasjon pga formen.. Og en ny runde der man føler man ikke strekker til, ikke mestrer det alle andre mestrer.
Så, oktober 2009 kommer den vakreste gutten til verden:) (lik sin mor må vite). En litt trøblete start med noen ekstra døgn på nyfødtavdeling, men perfekt etter alle sjekker som kan sjekkes ut. Vi reiser lykkelige hjem og er en familie på fire!
Min samboer jobber på båt, og har i siste del av svangerskapet vært hjemme pga at bekkenløsningen har gjort meg ute av stand til å ta meg av min datter. Han blir hjemme helt til januar 2010. Nå føler jeg at jeg er såppas ovenpå at jeg skal klare å være hjemme med to små alene. Storersøster går jo i barnehage, og mange andre er jo i en slik situasjon, så dette må jeg og klare:) Med godt mot vinker vi hade bra til Pappa.
Storesøster på 18 mnd, Lillebror på snart 3 mnd og Mamma på 28 år!
4 uker skal han være vekke, vi starter med at begge er kraftige forkjøla, lite søvn første natta, så får storersøster spysyka dagen etter. Til sammen disse 4 ukene er vi til lege to ganger, jenta mi får en antibiotikakur, hun har tre runder med spysyka, lillebror har en runde med spysyke, og jeg ammer to ganger natta.
Hun er i barnehagen fem dager denne turen. Han kommer hjem, og jeg er utslitt!!
8 uker skal han være hjemme, nok av tid til å komme seg på!!
Vi planlegger og gjennomfører dåp og siden vi bor langt unna familien, reiser vi to uker dit for å ha dåpen. Ungene er endel syke og masse skal gjøres i og utenfor huset. Vi kjøpte hus da vi ble gravid med storesøss, og har pusset opp siden. Mange prosjekter på gang hele tiden, så lite dødtid...
Jeg er derfor en del alene med ungene når han er hjemme og.
Så reiser han ut på en ny 4 ukerstur, denne turen går mye bedre, men siste uka får vi øreverk med sprukket trommehinne, og jeg merker jeg blir veldig sliten av dette. 4 uker alene er lenge....
Han er så hjemme i to uker, som går med på jobbing for hans del utenfor huset fra tidlig morgen til sent på kveld, så selv om han er hjemme, er jeg alene med ungene. Og det er nesten enda værre å klare det da, for da forventer man jo denne avlastningen man ikke får...
De ringer fra jobb etter at han har vært hjemme to uker, en ekstratur har dukket opp, han takker ja, og vi tror han skal være vekke tre dager. Dette viser seg å være en to-ukerstur.
Og dette sliter jeg veldig med å innstille meg på. Nå ammer jeg lillebror tre ganger natta. Storesøss har en periode med en del nattevåke, øreverk eller mareritt er jeg uskkert på, men hun er vanskelig å roe, og kan holde det gående to til tre timer per natt. Og når den ene overlapper den andre blir det alt for lite søvn på mor....
Natt til 17. mai sover jeg to timer, står opp kl halv seks, gjør oss klar til den store festdagen. Pynter alle mann, gjør klar søskenvogna, går ut halv ti, triller i tog og kommer hjem etter tre timer. Jeg har gått som en zombie i tog, og nå er jeg så trøtt og sliten at jeg gir ungene mat forran TVen, forskyver storesøss sin lur sånn at de sover samtidig, så går jeg selv å legger meg!
Når jeg våkner, av at lillebror skriker, skjelver jeg, jeg har feber, vondt i hodet og er kvalm. Jeg makter bare å gå å hente han fordi jeg må. Han får middagsmat forran TVen, og når han vifter med armene slik at han søler, og jeg vet jeg må gå på kjøkkenet å hente klut for å tørke begynner jeg å grine, jeg orker bare ikke gå og hente kluten...
Helt frem til de er lagt den kvelden ligger jeg i fosterstilling på sofaen og vet ikke hvordan jeg skal klare meg helt til fredag når Samboen kommer hjem. Jeg må ha han hjem NÅ!
Han ringer på kvelden og jeg sier han må komme hjem, det er mandag og det går ikke helikopter fra riggen han er på før på onsdag, men det er ikke plass, og siden det ikke står om liv eller død får han ikke komme hjem. Løsningen blir at svigermor kommer med første fly ned til oss dagen etterpå!
Hun avlaster meg såppass at jeg får tatt igien litt søvn, og klarer å komme meg gjennom dagene frem til fredag. Da kommer samboer hjem, og da slipper jeg helt taket.
Jeg isolerer meg i sengen så fort jeg kan, og kobler bare alt og alle ute så fort jeg får muligheten.
Det går noen dager og jeg bruker mye tid på å tenke og finne ut av hva som skjer, jeg er hos lege og sier jeg har gått på en smell, tror jeg bare er utslitt pga lite søvn og mye ansvar og plikter den siste tiden.
Etterhvert tvinger min kjære meg til å på nytt gå til legen, han mener jeg er deprimert. Jeg googler ordet depresjon, leser og tar en test. Resultatet var overraskende, og jeg var vel ikke helt klar over symptomene som skulle til, og heller ikke helt klar over hvordan jeg selv hadde blitt.
Heldigvis har jeg en lege som tok mine bekymringer på alvor, heldigvis har jeg en samboer jeg kan snakke med, som støtter meg og er tålmodig. Og heldigvis har jeg innsett det selv.
Nå venter jeg på min første time hos psykolog, og jeg vet at dette trenger jeg hjelp til å komme meg ut av. Jeg vet jeg innerst inne er jeg en ressursterk person, men god selvtillitt og god humør og jeg kan nesten ikke vente til jeg skal bli meg selv igjen!!
September 2007 ble jeg graivd, o lykke, noe så fantastik:)
Så kom kvalmen, den lammende typen, etterfulgt av sykemelding. Så kom bekkenløsning, denne var jeg litt mere forberedt på, og da kvalmen var bedre klarte jeg og å gå tilbake på jobb! Fantastisk, jeg elsker å jobbe, og jeg trives på jobb!
Så resultatet er jo at jeg presser meg litt mere enn jeg bør, og blir til slutt 100% sykemeldt og blir så dårlig at jeg ikke klarer å være med på de sosiale aktivitetene jeg normalt ville ha vært med på!
Så fødes verdens nydeligste lille jente juni 2008, og for et vidunder, sover rundt allerede 3 mnd gammel, gulper som bare det, men det er en bagatell når en tenker på at en i allefall får sovet hele natten:)
Så blir hun 6 mnd gammel, og vi finner ut at vi venter nr 2. Det skjedde litt fortere enn antatt, men er på alle måter fantastisk dette og! To tette er travelt, men kjekt sies det. Og trøstende ord sier meg at ingen svangerskap er like, så da håper vi på et bedre svangerskap denne runden!
Gravditeten ble oppdaget i uke 4, og da hadde jeg allerede i en hel uke kjent på at bekkenløsningssymptomene hadde kommet tilbake... En test ble tatt, og blått kryss lyste mot oss!
Så kom kvalmen igjen, og veldig lavt blodtrykk med alt det ubehag dette medfører. I tillegg mente en fødselslege jeg hadde svangerskapsmigrene, ingen hodepine, men disse anfallene man får før hodepinene setter i gang. Ikke i stand til å jobbe denne gangen heller, og ikke i stand til å være den mammaen jeg har lyst å være og ikke i stand til å ta opp igjen mitt sosiale liv og aktiviteter. En ny runde med isolasjon pga formen.. Og en ny runde der man føler man ikke strekker til, ikke mestrer det alle andre mestrer.
Så, oktober 2009 kommer den vakreste gutten til verden:) (lik sin mor må vite). En litt trøblete start med noen ekstra døgn på nyfødtavdeling, men perfekt etter alle sjekker som kan sjekkes ut. Vi reiser lykkelige hjem og er en familie på fire!
Min samboer jobber på båt, og har i siste del av svangerskapet vært hjemme pga at bekkenløsningen har gjort meg ute av stand til å ta meg av min datter. Han blir hjemme helt til januar 2010. Nå føler jeg at jeg er såppas ovenpå at jeg skal klare å være hjemme med to små alene. Storersøster går jo i barnehage, og mange andre er jo i en slik situasjon, så dette må jeg og klare:) Med godt mot vinker vi hade bra til Pappa.
Storesøster på 18 mnd, Lillebror på snart 3 mnd og Mamma på 28 år!
4 uker skal han være vekke, vi starter med at begge er kraftige forkjøla, lite søvn første natta, så får storersøster spysyka dagen etter. Til sammen disse 4 ukene er vi til lege to ganger, jenta mi får en antibiotikakur, hun har tre runder med spysyka, lillebror har en runde med spysyke, og jeg ammer to ganger natta.
Hun er i barnehagen fem dager denne turen. Han kommer hjem, og jeg er utslitt!!
8 uker skal han være hjemme, nok av tid til å komme seg på!!
Vi planlegger og gjennomfører dåp og siden vi bor langt unna familien, reiser vi to uker dit for å ha dåpen. Ungene er endel syke og masse skal gjøres i og utenfor huset. Vi kjøpte hus da vi ble gravid med storesøss, og har pusset opp siden. Mange prosjekter på gang hele tiden, så lite dødtid...
Jeg er derfor en del alene med ungene når han er hjemme og.
Så reiser han ut på en ny 4 ukerstur, denne turen går mye bedre, men siste uka får vi øreverk med sprukket trommehinne, og jeg merker jeg blir veldig sliten av dette. 4 uker alene er lenge....
Han er så hjemme i to uker, som går med på jobbing for hans del utenfor huset fra tidlig morgen til sent på kveld, så selv om han er hjemme, er jeg alene med ungene. Og det er nesten enda værre å klare det da, for da forventer man jo denne avlastningen man ikke får...
De ringer fra jobb etter at han har vært hjemme to uker, en ekstratur har dukket opp, han takker ja, og vi tror han skal være vekke tre dager. Dette viser seg å være en to-ukerstur.
Og dette sliter jeg veldig med å innstille meg på. Nå ammer jeg lillebror tre ganger natta. Storesøss har en periode med en del nattevåke, øreverk eller mareritt er jeg uskkert på, men hun er vanskelig å roe, og kan holde det gående to til tre timer per natt. Og når den ene overlapper den andre blir det alt for lite søvn på mor....
Natt til 17. mai sover jeg to timer, står opp kl halv seks, gjør oss klar til den store festdagen. Pynter alle mann, gjør klar søskenvogna, går ut halv ti, triller i tog og kommer hjem etter tre timer. Jeg har gått som en zombie i tog, og nå er jeg så trøtt og sliten at jeg gir ungene mat forran TVen, forskyver storesøss sin lur sånn at de sover samtidig, så går jeg selv å legger meg!
Når jeg våkner, av at lillebror skriker, skjelver jeg, jeg har feber, vondt i hodet og er kvalm. Jeg makter bare å gå å hente han fordi jeg må. Han får middagsmat forran TVen, og når han vifter med armene slik at han søler, og jeg vet jeg må gå på kjøkkenet å hente klut for å tørke begynner jeg å grine, jeg orker bare ikke gå og hente kluten...
Helt frem til de er lagt den kvelden ligger jeg i fosterstilling på sofaen og vet ikke hvordan jeg skal klare meg helt til fredag når Samboen kommer hjem. Jeg må ha han hjem NÅ!
Han ringer på kvelden og jeg sier han må komme hjem, det er mandag og det går ikke helikopter fra riggen han er på før på onsdag, men det er ikke plass, og siden det ikke står om liv eller død får han ikke komme hjem. Løsningen blir at svigermor kommer med første fly ned til oss dagen etterpå!
Hun avlaster meg såppass at jeg får tatt igien litt søvn, og klarer å komme meg gjennom dagene frem til fredag. Da kommer samboer hjem, og da slipper jeg helt taket.
Jeg isolerer meg i sengen så fort jeg kan, og kobler bare alt og alle ute så fort jeg får muligheten.
Det går noen dager og jeg bruker mye tid på å tenke og finne ut av hva som skjer, jeg er hos lege og sier jeg har gått på en smell, tror jeg bare er utslitt pga lite søvn og mye ansvar og plikter den siste tiden.
Etterhvert tvinger min kjære meg til å på nytt gå til legen, han mener jeg er deprimert. Jeg googler ordet depresjon, leser og tar en test. Resultatet var overraskende, og jeg var vel ikke helt klar over symptomene som skulle til, og heller ikke helt klar over hvordan jeg selv hadde blitt.
Heldigvis har jeg en lege som tok mine bekymringer på alvor, heldigvis har jeg en samboer jeg kan snakke med, som støtter meg og er tålmodig. Og heldigvis har jeg innsett det selv.
Nå venter jeg på min første time hos psykolog, og jeg vet at dette trenger jeg hjelp til å komme meg ut av. Jeg vet jeg innerst inne er jeg en ressursterk person, men god selvtillitt og god humør og jeg kan nesten ikke vente til jeg skal bli meg selv igjen!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)