Jeg lurer sånn på hva som er årsaken til de tøffeste dagene... Hva har jeg gjort galt dagen før? Forstår det bare ikke... I går hadde jeg en kjempefin dag! Sto opp i rimelig tid, spiste frokost, dusjet og drog så på en timeavtale. Kom hjem og starta med å rydde loftet og rommet til støresøss. Lagde middag og hadde middagsbesøk, fikk ungene i seng, og var kanskje ikke så overraskende - helt utslitt etterpå! Energien var liksom oppbrukt, men jeg var fin i hodet og var glad og fornøyd! Låg på sofaen et par timer før jeg spiste kvelds og gikk og la meg.
Så våkna jeg i dag og merka med en gang at dette blir en tøff dag. Vi skulle på kontroll med lillebror på helsestasjonen, jeg ville egentlig ikke være med på den, men sto opp rett før og rakk å være med! Det gikk bra det, så skulle jeg på barseltreff rett etterpå. Hadde egentlig ikke lyst, men drog fordi jeg tenkte det hadde jeg godt av. Og det gikk da rimelig greit. Jeg synes selv jeg klarte meg fint sosialt. Men da jeg kom hjem punkterte jeg helt! Orket ingenting.. Sambo overtok ansvar for lillebror og jeg gikk og la meg. Sto opp da han skulle hente storesøss i barnehagen. Så skulle jeg sette storesøss til bords og ta på smekke for hun skulle spise. Det ville hun ikke, og med null energi og null lunte taklet jeg den episoden helt feil. Sambo sa jeg skulle gå å legge meg igjen, for han såg jo jeg ikke var i form til å være Mamma...
Så kom jeg ned igjen etterpå, og klarte å være tilstede, men hadde lite å gi...
Dette er så vondt, nå er de i seng begge to, og jeg har på nytt gått å lagt meg i senga. Orker ikke være oppe, for da er det så masse jeg har lyst å gjøre, som jeg bare ikke har ork eller lyst til å gjøre likvell... Så vet jeg jo at om jeg setter i gang med noe så vil det være bra for meg, men nei... Jeg gidder ikke!
Så kommer jo disse bekymringene da, hvorfor blir jeg ikke bedre?? Jeg har jo all verdens med avlastning, jeg får sove så lenge jeg føler for, jeg får gjøre det jeg vil, mangler bare lyst til å gjøre noe da... Men hvorfor kommer den ikke??
Og jeg begynner å bli redd for hvor alvorlig denne depresjonen egentlig er...
Har googlet litt psykose, og jeg føler på ingen måte jeg har disse symptomene som det skrives om, bortsett fra ønsket om å isolere meg, komme meg vekk fra hverdagen.. Men det stemmer liksom ikke helt det heller, for hverdagen har jo ikke vært traumatisk? Eller har den det? Jeg har jo vært alene mye, og følt meg litt fanget her hjemme.. Kan det være traumatisk da?
Nå er det i allefall ikke så lenge til min første time hos psykolog... Ser veldig frem til den! Og håper jeg får litt svar på alt jeg lurer på, og kanskje en uttalelse om hvor syk jeg egentlig er....
Jeg har lagt meg til som din første følger av bloggen din, selv om jeg følger deg på siden "vår" også. Jeg tror det kan være bra for deg å skrive blogg, både for å få ut tanker du selv sitter med, men også for å komme i kontakt med andre som sliter med det samme. Det er mange som blogger om livet og dets innhold, både de positive og negative sidene, og da har man muligheten til å gjøre nye bekjentskap og dele tanker med andre i samme situasjon. Min blogg handler jo om noe helt annet, nemlig mine hobbyer, men jeg har fått kontakt med utrolig mange andre som deler mine interesser. Og så er det mitt lille fristed. Når jeg setter meg ned å skriver et innlegg, eller titter innom hos andre bloggere er jeg i min egen lille verden og kan koble alt annet ut. Og det er kanskje greit for deg også:)
SvarSlettKanskje feil å si at jeg gleder meg til å følge deg på veien videre, for det er jo ikke gledelig at du ikke har det bra. Men jeg gleder meg til å følge deg, og hjelpe deg hvis jeg kan, på veien mot å finne tilbake til den du innerst inne er! Lykke til på ferden:)
Takk:) Jeg skal nok finne meg selv igjen ja! Håper bare ikke det tar alt for lang tid...
SvarSlett