Bakgrunn

For dere som ikke kjenner meg, eller som ikke vet hele historen, her er litt om min bakgrunn og litt om det jeg tror er årsaken til at jeg er der jeg er i dag.

September 2007 ble jeg graivd, o lykke, noe så fantastik:)
Så kom kvalmen, den lammende typen, etterfulgt av sykemelding. Så kom bekkenløsning, denne var jeg litt mere forberedt på, og da kvalmen var bedre klarte jeg og å gå tilbake på jobb! Fantastisk, jeg elsker å jobbe, og jeg trives på jobb!
Så resultatet er jo at jeg presser meg litt mere enn jeg bør, og blir til slutt 100% sykemeldt og blir så dårlig at jeg ikke klarer å være med på de sosiale aktivitetene jeg normalt ville ha vært med på!

Så fødes verdens nydeligste lille jente juni 2008, og for et vidunder, sover rundt allerede 3 mnd gammel, gulper som bare det, men det er en bagatell når en tenker på at en i allefall får sovet hele natten:)
Så blir hun 6 mnd gammel, og vi finner ut at vi venter nr 2. Det skjedde litt fortere enn antatt, men er på alle måter fantastisk dette og! To tette er travelt, men kjekt sies det. Og trøstende ord sier meg at ingen svangerskap er like, så da håper vi på et bedre svangerskap denne runden!

Gravditeten ble oppdaget i uke 4, og da hadde jeg allerede i en hel uke kjent på at bekkenløsningssymptomene hadde kommet tilbake... En test ble tatt, og blått kryss lyste mot oss!
Så kom kvalmen igjen, og veldig lavt blodtrykk med alt det ubehag dette medfører. I tillegg mente en fødselslege jeg hadde svangerskapsmigrene, ingen hodepine, men disse anfallene man får før hodepinene setter i gang. Ikke i stand til å jobbe denne gangen heller, og ikke i stand til å være den mammaen jeg har lyst å være og ikke i stand til å ta opp igjen mitt sosiale liv og aktiviteter. En ny runde med isolasjon pga formen.. Og en ny runde der man føler man ikke strekker til, ikke mestrer det alle andre mestrer.

Så, oktober 2009 kommer den vakreste gutten til verden:) (lik sin mor må vite). En litt trøblete start med noen ekstra døgn på nyfødtavdeling, men perfekt etter alle sjekker som kan sjekkes ut. Vi reiser lykkelige hjem og er en familie på fire!

Min samboer jobber på båt, og har i siste del av svangerskapet vært hjemme pga at bekkenløsningen har gjort meg ute av stand til å ta meg av min datter. Han blir hjemme helt til januar 2010. Nå føler jeg at jeg er såppas ovenpå at jeg skal klare å være hjemme med to små alene. Storersøster går jo i barnehage, og mange andre er jo i en slik situasjon, så dette må jeg og klare:) Med godt mot vinker vi hade bra til Pappa.
Storesøster på 18 mnd, Lillebror på snart 3 mnd og Mamma på 28 år!

4 uker skal han være vekke, vi starter med at begge er kraftige forkjøla, lite søvn første natta, så får storersøster spysyka dagen etter. Til sammen disse 4 ukene er vi til lege to ganger, jenta mi får en antibiotikakur, hun har tre runder med spysyka, lillebror har en runde med spysyke, og jeg ammer to ganger natta.
Hun er i barnehagen fem dager denne turen. Han kommer hjem, og jeg er utslitt!!

8 uker skal han være hjemme, nok av tid til å komme seg på!!
Vi planlegger og gjennomfører dåp og siden vi bor langt unna familien, reiser vi to uker dit for å ha dåpen. Ungene er endel syke og masse skal gjøres i og utenfor huset. Vi kjøpte hus da vi ble gravid med storesøss, og har pusset opp siden. Mange prosjekter på gang hele tiden, så lite dødtid...
Jeg er derfor en del alene med ungene når han er hjemme og.

Så reiser han ut på en ny 4 ukerstur, denne turen går mye bedre, men siste uka får vi øreverk med sprukket trommehinne, og jeg merker jeg blir veldig sliten av dette. 4 uker alene er lenge....
Han er så hjemme i to uker, som går med på jobbing for hans del utenfor huset fra tidlig morgen til sent på kveld, så selv om han er hjemme, er jeg alene med ungene. Og det er nesten enda værre å klare det da, for da forventer man jo denne avlastningen man ikke får...

De ringer fra jobb etter at han har vært hjemme to uker, en ekstratur har dukket opp, han takker ja, og vi tror han skal være vekke tre dager. Dette viser seg å være en to-ukerstur.
Og dette sliter jeg veldig med å innstille meg på. Nå ammer jeg lillebror tre ganger natta. Storesøss har en periode med en del nattevåke, øreverk eller mareritt er jeg uskkert på, men hun er vanskelig å roe, og kan holde det gående to til tre timer per natt. Og når den ene overlapper den andre blir det alt for lite søvn på mor....

Natt til 17. mai sover jeg to timer, står opp kl halv seks, gjør oss klar til den store festdagen. Pynter alle mann, gjør klar søskenvogna, går ut halv ti, triller i tog og kommer hjem etter tre timer. Jeg har gått som en zombie i tog, og nå er jeg så trøtt og sliten at jeg gir ungene mat forran TVen, forskyver storesøss sin lur sånn at de sover samtidig, så går jeg selv å legger meg!

Når jeg våkner, av at lillebror skriker, skjelver jeg, jeg har feber, vondt i hodet og er kvalm. Jeg makter bare å gå å hente han fordi jeg må. Han får middagsmat forran TVen, og når han vifter med armene slik at han søler, og jeg vet jeg må gå på kjøkkenet å hente klut for å tørke begynner jeg å grine, jeg orker bare ikke gå og hente kluten...
Helt frem til de er lagt den kvelden ligger jeg i fosterstilling på sofaen og vet ikke hvordan jeg skal klare meg helt til fredag når Samboen kommer hjem. Jeg må ha han hjem NÅ!

Han ringer på kvelden og jeg sier han må komme hjem, det er mandag og det går ikke helikopter fra riggen han er på før på onsdag, men det er ikke plass, og siden det ikke står om liv eller død får han ikke komme hjem. Løsningen blir at svigermor kommer med første fly ned til oss dagen etterpå!
Hun avlaster meg såppass at jeg får tatt igien litt søvn, og klarer å komme meg gjennom dagene frem til fredag. Da kommer samboer hjem, og da slipper jeg helt taket.
Jeg isolerer meg i sengen så fort jeg kan, og kobler bare alt og alle ute så fort jeg får muligheten.

Det går noen dager og jeg bruker mye tid på å tenke og finne ut av hva som skjer, jeg er hos lege og sier jeg har gått på en smell, tror jeg bare er utslitt pga lite søvn og mye ansvar og plikter den siste tiden.

Etterhvert tvinger min kjære meg til å på nytt gå til legen, han mener jeg er deprimert. Jeg googler ordet depresjon, leser og tar en test. Resultatet var overraskende, og jeg var vel ikke helt klar over symptomene som skulle til, og heller ikke helt klar over hvordan jeg selv hadde blitt.

Heldigvis har jeg en lege som tok mine bekymringer på alvor, heldigvis har jeg en samboer jeg kan snakke med, som støtter meg og er tålmodig. Og heldigvis har jeg innsett det selv.

Nå venter jeg på min første time hos psykolog, og jeg vet at dette trenger jeg hjelp til å komme meg ut av. Jeg vet jeg innerst inne er jeg en ressursterk person,  men god selvtillitt og god humør og jeg kan nesten ikke vente til jeg skal bli meg selv igjen!!