Sympomer

I starten bare isolerte jeg meg helt. Orket ikke være sosial, orket ikke forholde meg til mennesker og orket ikke stå opp om morgenen... Jeg fikk heller ikke sove på kvelden og utover natta, tross i at kroppen var helt utslitt og hodet stuptrøtt!

Jeg måtte tvinge i meg mat, null matlyst, og jeg kunne sitte ved bordet med ei skive jeg hadde smurt smør og hatt ost på. Også måtte jeg virkelig ta meg sammen for å orke å skjære opp tomat å ha oppå....
Alt var et ork, selv den minste ting var som å gjennomføre et maratonløp!
Og å stå opp... nei, det er bare helt umulig enkelte dager, da hadde jeg både hodepine og kvalme...

Så jeg hadde klare symptomer på depresjon, søvnforstyrrelse, mange på tiltakslyst, mangel på matlyst, mangel på evnen til å glede meg over ting.....

Er det føles vel som det værste, å ikke gelde seg over ting... Lillebror er nå 8 mnd gammel, og er inne i en periode hvor han gjør nye ting hver dag, og utviklingen er overveldende, men likvell klarer jeg ikke smile og le sammen med han uten at det er påtatt... Jeg gleder meg ikke over hans fremskritt inni meg... Og jeg har ikke lyst til å gi han mat, skifte bleie eller noe av de rutinene som er gjennom en dag...

Jeg kan gjerne få til å leke med ungene rett etter middag feks, da er jeg god og mett, og om dagen har vært etter mitt hode er jeg også nogenlunde opplagt! Så da kan jeg være på gulvet sammen med ungene og være der på dems premisser. Så helt bortreist er jeg kanskje ikke...

Men så fort dagen går mot kvelds og legging blir jeg både uvel og kvalm av tanken på alt som skal gjøres før de er i seng... Da går tankene i at det er så så lang tid til de er i seng, og når de er det kan jeg gå ut og ta meg en røyk, vekk fra alt og alle. Bare være for meg selv og gjøre noe som bare gagner meg selv. Tross i at det gagner meg overhodet ikke.. Og jeg hater å lukte røyk, og jeg liker ikke folk som røyker engang.. Dvs, jeg har ikke noe imot dem personlig, men jeg tenker nok at de er ressurssvake som må røyke når de har unger... Så når jeg da går ut og røyker, for å komme meg vekk, så går jeg inn i et situasjon jeg ikke liker ved meg selv, og det gjør vel egentlig ikke selvfølelsen noe bedre..
Men jeg bare må røyke på kvelden, det har bare blitt et rituale for å ta tilbake herredømme over meg selv...

Når sambo har vært offshore, så har jeg jo ikke kunnet dratt bort på kveldstid, måtte ha vært hjemme hver dag fire uker i strekk, og det merker jeg har gjort sitt... Og når jeg måtte gjøre noe på dagtid har jeg alltid måtte ha med meg mistemann, støresøøs er jo i bhg. Kunne aldri gå til timeavtaler alene, alltid måtte jeg ha han med meg... Nesten som et fengsel... Uff det hørest grusomt stygt ut...

Nå klarer jeg heller ikke komme meg ut. Selv om jeg har muligheten, og har en samboer som så gjerne vil jeg skal komme meg ut! En ting er energien, den strekker ikke til, men det som skremmer meg er at jeg mestrer ikke lengre den sosiale biten! Og dette er så ulikt meg som det kan bli. Jeg er en supersosial person egentlig, liker å være der det skjer, og elsker utfordringer.. Nå bare drømmer jeg og tenker på de... Og det å sitte å tenke på alt man har lyst til, uten å være i stand til å virkeliggjøre noen av drømmener får en til å føle seg enda mere mislykka...

Så sympotmene er der, nå gjenstår det bare å få vite hvordan jeg skal bli meg selv igjen!
Venter på time hos psykolog nå, 21. juni har jeg time, og ser veldig frem til denne:)