Har desverre ikke hatt tid eller overskudd til å blogge noe særlig i det siste...
Men får ta kort litt om siste tiden;
De siste dagene hjemme alene uten mann og barn gikk greit, var jo syk, et lite skår i gelden, men nøt tiden helt for meg selv, og fikk tatt igjen en god del hvile, og selv om jeg var syk følte jeg meg mye mere energifull enn på langt tid!
Torsdag var jeg på flyplassen og henta den lille familien min! Kjekt å se de igjen, og det var godt å merke. De seks dagen vekke fra dem gjorde underverker! Og helt siden da har jeg heldgivis fått en mye bedre innstilling og følelse til lillebror! Nå nyter jeg at han ler, koser seg og vokser! Storesøss var det også godt å se, men jeg er jo enda ikke helt meg selv, så merker det gjør litt vondt å se at hun reagerer og merker når jeg ikke har det bra! Jeg har jo et stort behov for å være for meg selv til tider, og jeg merker at hun av og til kan være usikker, og blir lett redd for at jeg bare skal forsvinne. I form av at hun kan begynne å skrike bare jeg skal ut med søpla, eller går på do, hun vil være med hele tiden.. Heldigvis er ikke dette ofte, men det gjør vondt i mammahjertet når jeg ser at min sykdom går utover henne...
Fredag kveld kom Mamma på besøk, hun skulle være her en uke. Mot psykologens råd, da jeg har gitt uttrykk for at det for meg er en anelse belastning å ha besøk...
Lørdag var samboen bortreist fra morgenen av, og kom ikke tilbake før i femtiden. Jeg var altså alene hjemme med både Mamma og de to små. Noe jeg ikke taklet så bra.
Jeg mistet energien og var helt utslitt da han kom hjem. Og jeg var heller ikke fortolig med å være alene med Mamma. Kort sagt, Mamma er verdens beste, vil meg bare godt, og har et stort behov for å vise omsorg for meg. Men nå verken vil jeg eller har jeg behov for hennes omsorg... Dette er noe hun vet, jeg er og har alltid vært "ei som skal klare seg selv". Så hun pushet meg ikke med spørsmål om hovrdan det gikk osv.. Men jeg kjenner min mor godt, og det lyste lang vei at hun ville så gjerne vite... Dette ble bare for mye for meg å takle nå. Og frustrasjon og sinne gikk desverre utover sambo da han kom hjem.
Jeg gikk rett og la meg, og han kom opp da ungene var i seng, jeg kjeftet han ut etter noter, og han som i senere tiden har vært verdens tolmodigste når det kommer til mine humørsvigninger fikk litt nok når ting ble rettet mot han! Mitt sinne var primært fordi han hadde "stukket av fra meg". Og det endte med at jeg bare tok bilen og stakk av, i frykt for at han skulle gjøre det samme. Jeg ville overhodet ikke tilbringe kvelden alene sammen med Mamma...
Dette hørest nok sikkert veldig merkelig ut, men jeg kan ikke helt forklare det selv, jeg klarer bare ikke være sammen med noen som sulter etter å vite alt om meg akkurat nå! Dvs, jeg kan lett snakke åpent om hvordan jeg har det til både psykologen, min kjære og noen av vennene mine. Men det er fordi de vil hjelpe, de vil høre og de er der for meg. Med Mamma blir det annereledes, med henne er det fordi hun har behov for å vite... Og akkurat nå har jeg ikke overskudd til å tilfredstille hennes behov...
Jeg stakk altså av, kjørte til ei strand, satte meg ned helt for meg selv og såg på havet og hørte på bølgene som slo inn mot land.. Gang på gang, bølge etter bølge, havet gir aldri opp....
Da jeg kom hjem gikk Mamma rett i seng, jeg fikk pratet litt ut med min kjære som heldigvis hadde snakket endel med Mamma om hvordan det låg an, og det var jeg uendelig glad for, for da slapp jeg..
Vi gikk og la oss, som venner, krangelen er jo sykdommen sin feil, og heldigvis er han beredt på å ta iomt det meste, selv om det også er tøft for han... Håper jeg slipper flere slike utbrudd....
Dagene gikk, og for meg var det svært anstrengende å være i samme rom som Mamma, så timen hos psykologen på onsdag var veldig kjærkommen!! Jeg snakket mye om hvordan det gikk nå når jeg hadde besøk av Mamma, og hun hadde som vanlig veldig kloke ord å komme med!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar