Nedturen bare fortsetter...

Uff, nå har jeg ikke så mye kjekt å komme med.
Er bare trøtt og sliten hele tiden, alt er et ork, og ingenting er kjekt! Også føler jeg meg som en belastning fordi jeg ikke bidrar med stort her hjemme... Det er jo en kjent del av det å være deprimert å ikke kunne se det positive i ting, og heller ikke føle man selv er så mye verdt. Og sånn er det nå! Heldigvis klarer jeg å tenke at det er sykdommen som får meg til å tenke sånn, så det gjør nok ting litt bedre. Men samtidig så gjør det at jeg ønsker så indelig høyt å bli frisk! Nå!!!

Jeg vil ikke være trett og sliten lengre, jeg vil ikke være til en byrde, jeg vil bidra! Jeg vil være meg selv!!
Og enda værre er det nå jeg vet at jeg ikke bare kan ta meg sammen, så blir alt bedre. Ikke kan jeg bare skyve de negative tankene unna og glemme dem.. Jeg må komme meg ut av det, men jeg kan ikke bare bestemme at det skal skje. Jeg må jo som alle sier bruke tiden til hjelp! Men jeg vil ikke at dette skal ta mere tid nå!

Også sier min kjære det at han var forberedt på at det ville bli en nedtur. Det er forventet det liksom... Så han er tålmodig og støtter meg og trøster og er forståelsesfull... Ikke noe annet en den klippen jeg på alle måter trenger nå! Men jeg vil så gjerne han skal slippe å være der på den måten for meg...
Jeg vil være sterk, jeg vil være full av selvtillitt, jeg vil være den rolige harmoniske mammaen min barn fortjener, jeg vil være den husmora jeg bruker å være, jeg vil være en glad og fornøyd kjæreste.
Jeg vil.... være meg selv!!