Time hos psykolgen #3 [Mamma]

Timen hos psykologen gikk i å prate om mitt forhold til Mamma. Mamma som er verden beste Mamma, omsorgsfull, oppofrende og stort sett en engel. Som jeg da nå ikke klarer å være sammen med uten at hun tømmer meg helt for energi. Hun har et behov for å vite, jeg har et behov for å ha henne litt på avstand. Hennes væremåte samt mine antenner som plukker opp de minste antydninger gjør sitt til at jeg hele tiden føler på at hun vil vite mere, hun vil vite alt... Og dette gjør at jeg bygger opp en vegg som bare blir høyere og tykkere...
Så.. Hvorfor klarer jeg ikke å bare fortelle henne to tre berogliende setninger og så er saken ute av verden for en stund? Hvorfor klarer jeg ikke å føre en dagligdags samtale med henne om helt daglidagse ting uten at jeg blir aggresiv og sint og usaklig? Det ender med at jeg bare lukker meg helt inne, for å unngå å være motbydelig... Noe som for henne må føles som å bare møte en kald skulder.
Jeg verken er sånn, eller vil være sånn!! Men jeg er syk....

Psykologen forteller om forholdet mellom foreldre og barn. Det er aldri barnets skyld!
Ok, tenker jeg..... nå har ikke Mamma gjort meg noe, hun har ikke slått meg eller gjort noe som skulle tilsi at psykologen skulle velge å si dette til meg? Jeg føler på en måte at dette gjelder barn som har vokst opp under vanskelige forhold. Jeg tenker at denne situasjonen med Mamma er ene og alene min feil, det er meg som er problemet!

Men hun fortsetter og snakker om at når en forelder ikke strekker til, eller ikke er i stand til å lese sitt barns signaler er det de "smarte barna" som lider mest. De vil alltid strekke seg for å få forholdet til å møtes. Og mitt tilfelle har jeg alltid sterkt meg for å tilfredstille Mammas trang til å vite alt, selv om jeg ikke har behov for at hun skal vite alt...
Det har jo i alle år gått greit, men så har jeg vært en sterk person, og jeg har hatt overskudd til å legge mine egne behov til sides og heller sette hennes behov først.
Jeg kan huske første gangen jeg "kjeftet" på henne for dette... Det var rett etter fødselen på lillebror.
Vi hadde endel startproblemer og ble liggende på sykehus noen dager med mange sjekker hod utallige leger osv. Sambo og storesøss var hjemme og jeg låg alene på sykehuset med lillebror. Ensomt og kanskje var jeg ekstra sårbar da. Hun ringte vel ofte syntes jeg, bare for å ringe og høre... Hun hadde selvfølgelig behov for det, hun er jo bestemor. Men det hadde da altså ikke jeg. Jeg satt med mine bekymringer, spørsmål og tanker, og ventet jeg og. Og jeg hadde heller lyst å ta meg av meg selv om mitt nye barn enn å tilfredstille andres trang til å vite. så da sa jeg at hun måtte slutte å mase, jeg gav beskjed når noe nytt var å melde..

Jeg ser jo, og klarer fullt ut å fortså hennes behov, men samtdig mener jeg at mitt behov ikke er urimelig... Normalt ville jeg ikke kjeftet på henne, men nå hadde jeg altså ikke noen lang lunte, så det ble bare sånn!
Etter dette har det vel kanskje bare litt værre og værre...
Det er jo litt sånn når man får noen opp i halsen, det tar sin tid før det går over. Og når hennes behov bare har økt, og nå når det er meg som er syk, og det er meg hun "maser" på, så har det bare blitt til at jeg har skøvet henne bare lengre og lengre unna. Og det har, i følge psykologen min, ikke hun respektert. Eller, hun har ikke lset signalene mine, og bare fortsatt å pushe på...
Dette er en sannhet med modifikasjoner, for hun har backet unne meg, på mine ordre. Men da på helt feil måte.
(Uff, dette blir langt, men merker det er godt å få det på ut gjennom tastaturet)...
Dvs, jeg måtte jo ringe henne og si fra hva som foregikk da jeg kollapset, og svigermor var på vei hit. Hadde jeg latt være å si det så hadde hun nok blitt dypt såret, og det ble hun vel uansett, for at jeg ikke hadde fortalt før osv osv... Uten at hun sier det rett ut, men jeg kjenner min mor!!
Etterhvert som tiden har gått har jeg gitt henne de opplysningene jeg har følt for å fortelle, når jeg selv har følt for å fortelle dem... Det merker jeg at hun har hatt vanskeligheter med å takle..
Så tlfsamtalene våres gikk i at hun spurte, jeg svarte og gikk så videre til et annet tema. Hun ville vite mere og gikk tilbake til temaet. Til slutt gadd jeg ikke snakke mere og avsluttet samtalen.
Mamma er jo ikke dum, og hun kjenner jo meg godt, og derfor spurte hun ikke direkte om noe neste gang vi snakket, men, hun peilet hele tiden samtalen inn på temaer som gjorde det helt naturlig å snakke om meg og min form. Uansett hvor mye jeg prøver å snakke om andre ting vrir hun samtalen tilbake. Igjen avslutter jeg samtalen fordi jeg ikke orker dette.
Neste gang gir jeg klar besjed om hvordan hun har vært, og at hun kan spørre, jeg skal svare om jeg vil, men om jeg ikke vil snakke om det så må hun respektere dette. Jeg sier og at om hun har behov for å vite mere kan hun ringe min samboer og snakke med han!
Så tlfsamtalene etter dette har vært helt kunstige, og hun har ikke rørt temaet eller spurt i det heletatt...
Kjip situasjon, og vanskelig for eg å takle nå når jeg er syk. Men jeg håper det skal gå seg til etterhvert.
Jeg fikk tatt en god prat med henne da jeg kjørte henne på flyet, der jeg sa rett ut hvordan jeg føler det!
Og hvordan jeg oppfatter henne. Hun er enig, hun forstår og hun sier hun ikke trenger å vite osv.
Det er bare det som er så feil, at jeg vet hun har behovet uansett hvor mye hun prøver å ikke ha det!

Og dette er det jeg må legge fra meg i følge psykologen! Det er aldri barna som skal tilfrestille sine foreldre, det er motsatt! Det er aldri vi barna som skal føle vi ikke strekker oss langt nok for å gjøre foreldre fornøyd, det skal være motsatt!