Mutters alene, helt for meg selv!!

Da er frokosten fortært, ute skinner sola, og den venter på å gjøre meg litt brunere i dag! Det er i iallefall min store plan for dagen:)

Så, nå er jeg da helt alene, på psykologens anbefaling... De reiste herfra fredagskveld halv seks, og kommer ikke hjem før på torsdag! Kjenner det er fantisk å være alene! Men så er jeg selvfølgelig blitt kjempeforkjøla da, så føler meg litt urettferdig behandla ja... Håper bare formen er bedre i mårra, sånn at jeg orker å gjøre litt mere ut av den muligheten jeg har fått!!
Vel litt har jeg jo gjort da, i går satt jeg to timer sakkosekken med bena i sån gel, baby foot heter det. Og lovet meg at om knappe to uker skal jeg ha silkemye føtter igjen :) Så får vi se da...

Eller så er energien like liten som den bruker å være, mulig det er litt ekstra nå siden jeg er syk, men må innrømme jeg venter veldig på at den skal komme tilbake for fullt! Sovetablettene funker så som så.. Merker jeg er trøttere, og sovner sikkert lettere, men kan ofte ligge en god stund før jeg sovner, og opplever også at jeg våkner på natta og blir fanget av en tanke...

Nå går den tanken i at det er bare en måned til jeg skal i jobb igjen! Jeg har avtalt med sjefen hvordan jeg skal begynne, jeg jobber jo skift, så når jeg begynner må jeg begynne for fullt. Om ikke går det hardt utover de andre... Jeg føler mao et enormt ansvar og en stor forpliktelse til de avtalene jeg har gjort... Også gleder jeg meg jo noe innmari til å få begynt igjen!!
Jeg har jo hele tiden tenkt at å begynne på jobb er veldig godt for hodet, og da det vil gjøre meg lettere til sinns og gi meg energi... Men så kom jo denne utbrentheten inn i bildet, og da stiller alt dette seg så veldig annerledes...
Jeg vil vil vil vil begynne på jobb!! Men så er jeg jo så redd for å begynne på jobb, og så komme til det punktet at det sliter meg ut, også må jeg sykemeldes... Det kommer liksom til å bli et uendelig stort nederlag for meg! Og i forhold til jobb har jeg hatt nok nederlag, to svangerskap med sykemelding helt fra uke 7 i første og hele tiden andre svangerskapet! Når jeg skal begynne igjen, så vil jeg gjøre det på ordentlig, ikke halvveis, så da tenker jeg at det kanskje er greit å vente litt til...

Dette er noe jeg må snakke med psykologen min om neste time i allefall!! For jeg føler jeg må gi beskjed i rimelig god tid, og ikke dagen før... Også tenker jeg at jeg kan jo ta en prat med min HRkontakt, i stede for sjefen min, så kan sikkert hun hjelpe meg med at den sykemeldingen blir en forlengelse av permisjonen ovenfor avdelingen jeg jobber på.. Det hørest liksom litt bedre ut tenker jeg! Selv om jeg har avtalt med jobb at jeg skal starte en mnd før planlagt... Æsj, jeg blir liksom enten vinglepettr eller udugelig og syk....

Nei, sola skinner, jeg må komme meg vekk fra den tanken!! Men er jeg helt syk som tenker så mye på dette? Eller er det normalt?
Jeg må jo innrømme at jeg føler meg mindre og mindre deprimert i allefall. Nå føler jeg meg stort sett bare slapp og trøtt og tom for energi...
Men jeg lurer meg selv litt og tror jeg, når jeg nå kjenner etter om jeg savner de tre som er laaang unna meg, så er  det bare storesøster jeg føler et viss savn mot... Lillebror er liksom ikke så betydningsfull... han er så liten enda, skjønner ingenting... Det er det tankene mine går i...
Dette stemmer nok ikke, han er jo 9 mnd, de har jo en viss peil på virkeligheten da! Ser jo det nå når Pappaen har hatt hovedomsorgen i den siste tida, så klarer ikke jeg lengre å roe han ned om han våkner på sen kveld eller natta... Det har ikke gjort meg noe, har liksom bare vært glad til, for da slipper jeg unna.. Men når jeg nå skriver det ned og tenker litt mere på det, så er det jo trist...
Kanskje det at jeg nå synes det er trist er et tegn på bedring??

Ja, jeg tror jeg holder på den tanken, og avslutter et veldig rotete innlegg....
Tror jeg skriver litt til i kveld, og håper på at tankene er litt mere strukturerte da :)